Glans av mennesker

«Over hvert sted på Sions berg og over hennes forsamlinger skal Herren skape en sky og en røk om dagen og en glans av luende ild om natten. For over alt herlig er det et dekke.» Es.4:5.

Man kan bli kastet til jorden hvis man begjærer at ens glans skal få anerkjennelse av verden. Mister vi vanærens dekke, bevares ikke herligheten som kommer fram ved doms og renselses Ånd. Er det lite vanære, er det som oftest også lite herlighet. Alle gudfryktige får vanære over seg. Det har også menigheten fått. Mange kan beundre resultatene, men veien i fornedrelse er foraktet og en dårskap for naturlige mennesker.

«Se, derfor lar jeg fremmede komme over deg, de grusomste blant folkene. De skal dra sine sverd mot din strålende visdom og vanhellige din glans.» Esek.28:7. Ønsker man å få anerkjennelse av verden, vil man lett bli kastet til jorden. Man må forbli i usvikelig troskap mot Kristus også etter at Gud har begynt å velsigne ens liv. Her har våre forfedre stått i en veldig troskap mot Gud gjennom et langt livsløp og fullført sin tjeneste i ringhet og enfoldig troskap mot sin Herre og Mester.

Jesus gikk utenfor leiren da han skulle korsfestes. Man finner aldri korset i leiren – i alt det religiøse liv. Den enfoldige troskap mot Kristus skal pares med visdom fra Gud. Det gir en veldig åndelig slagkraft som mennesker med verdslig sinn ikke kan utgrunne. Man blir en gåte for de vise i denne verden. Den enfoldige troskap er vårt kraftigste åndelige våpen. Når du fornedrer deg selv, mister Satan sin makt over deg, for han kan bare appellere til mennesker med et kjødelig sinn som lar seg dåre av det som er stort i menneskers øyne.

«Vår forkynnelse skyldes ikke villfarelse eller urenhet, og den kom ikke med svik, men ettersom Gud har funnet oss verdige til å bli betrodd evangeliet, så taler vi ikke som de som vil behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.» 1.Tess.2:3-4. Å la seg tilbe og ville ha applaus i sin tjeneste for Gud, har med syndens svik å gjøre. Gud prøver hjertet om man vil bli sett på som en som har visdom eller annen glans.

Mange har det jeg vil kalle kristne kulturlag. Det ser så fint og fromt ut og har et gudfryktighetens skinn, men risper man litt i deres såkalte kristendom, så kommer Satan temmelig snart fram. Sant gudsliv er hellig og opphøyet. Vi skal ikke ha menneskers glans. Man må se det svært alvorlig å dvele ved slike tanker som: Hvordan ble min tale mottatt? Hvor stor tillit har jeg? Slike tanker forderver en. Det er tanker som er kraftig besmittet av synden i kjødet. Man hater ikke sitt liv når man tar det slik. Hvis man er seg så bevisst hva man har sagt og gjort, er man ikke enfoldig. Hat slike tanker av hele ditt hjerte fra din ungdom av. Gi aldri en slik tanke næring og medhold. Se det som en stor utroskap og et frafall mot Gud å dvele ved slikt. Gir man etter for slike selviske tanker, blir man et eksempel på vantro og svik. Vi bør akte slik utroskap for en stor skam.

«Men det kom opp en tanke blant dem om hvem som vel kunne være den største av dem. Men Jesus visste hva for tanker de hadde i sitt hjerte, og han tok et lite barn og stilte det ved siden av seg. Og han sa til dem: Den som tar i mot dette lille barnet for mitt navns skyld, tar i mot meg. Og den som tar i mot meg, tar i mot ham som har sendt meg. For den som er den minste iblant dere alle, han er stor!» Luk.9:46-48.

«Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå fram foran Herren for å rydde hans veier, for å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt, på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.» Luk.1:76-79.

Mesteren var selv enfoldig i sin gudsfrykt og tjeneste og ble bevart i kjærligheten helt inntil døden. Han sprengte mørkets bånd og stod opp igjen. Det er også vår vei til oppstandelsen.