Brødsbrytelse

Brødsbrytelsen er et ransakende måltid. Vi må ha frykt over oss når vi treder fram for Gud og tar del i Kristi legeme. Det er veldig viktig at det er fred i alt vi gjør. Det er Jesu fred som skal råde i våre hjerter og i menigheten.

«Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg!» Luk.22:19. Det er få som forstår betydningen av at Jesu legeme er brutt. Jesus lot seg bryte istedenfor å leve etter det kjød han hadde påtatt seg. Vi døpes med én ånd til å være ett legeme – det legemet som er brutt. Derfor kan også vi brytes og dannes i livets forhold.

Vi må prøve oss selv om legemet holdes korsfestet med ham, slik at ledelsen i vårt liv ikke lenger kommer fra vårt legeme og de lyster og begjæringer som bor i det. Betenk i livets forhold hvem som har ledelsen i ditt liv. Når Kristus leder oss ved sin gode Ånd, har vi salvelsen fra ham. Også vårt legeme må brytes slik at synden aldri får makt. Vår ånd kommer til liv ved å bli ledet av Den Hellige Ånd. Ingen lyster skal få leve og herske over oss.

Vårt legeme blir veldig nyttig for Gud når ånden er liv på grunn av rettferdighet. Det er en åndelig gudstjeneste når vårt legeme framstilles til liv etter Åndens lover. Dette må vi alltid være oss bevisst. Bedrøvelse etter Guds sinn virker omvendelse som ingen angrer. Vær bedrøvet etter dette sinn, slik at du kan være under Åndens ledelse. Da holdes lystene i legemet i døden, og all vår gjerning blir en åndelig gudstjeneste.

«Likeså tok han kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.» Luk.22:20. Når jeg drikker av kalken, vitner jeg om at jeg har inngått en pakt med Gud. Pakten er tosidig. Er vi troløse, så er han trofast til å forbanne oss. Er vi trofaste, er han like trofast til å velsigne oss. Er man ikke trofast, sykner man både i ånden og i legemet. Etter tiden burde man ha vært langt mer enn man er. De legemets gjerninger man ikke ser på grunn av troløshet, burde man ha sett og renset bort. Disse begrenser ens tjeneste. La oss hate disse legemets gjerninger og døde dem ved Ånden, så vi kan leve.

Jesus hadde deg og meg for øye da han led og drakk sin kalk. Det at vi skulle komme til denne herlighet kostet Jesu hjerteblod. Nå skal vi drikke vår kalk med ham i henhold til livets Ånds lover i den nye pakt. Det koster oss vårt liv i denne verden å lyde disse budene. Blodet bæres inn i den himmelske helligdom og vitner om at det skal skje en oppstandelse med ham.

Vi har ikke nådd det vi skuer. Det er mer å få del i. Ved vandringen i lyset blir mange ting klarere for oss. Vi får se at vi trenger en dypere rensning i Jesu blod. Det skal være en forkynnelse om at Kristi død er virksom i vårt liv. Tenk at vi har fått nåde til å forstå hva det innebærer å dømme seg selv. Når man forstår det, blir alle ting nye. Ef.5:14. Kristus skal lyse for oss! Først da er man våken. Han som gjengjeldte ondt med godt, må lyse for oss. Hans fornedrelse må være vårt eksempel. Vi skal også bli et brutt brød som kan gis for andre som skal komme til vekst og utvikling. De hellige har vært mennesker som har vunnet seier gjennom kamp og strid. Det var ingen glorie rundt dem. De var grepet av Kristus og hadde en sterk visshet om at det er uendelig mye å få del i! Paulus var lys våken i sitt indre og Jesu liv strålte for ham. Han frydet seg over at han kunne bli ofret og få anledning til å bli likedannet med Sønnen. Det kommer mange situasjoner i livet hvor man får anledning til å bli uttømt som et offer.

«Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.» Rom.12:1. Paulus arbeidet ved Guds miskunn og nåde. Også vi trenger nåden med oss i arbeidet. Tenk ikke høyere enn du bør tenke. Tenk sindig – du er et lem på legemet! Du har en gjerning å utføre, og vi er hverandres lemmer.

Det er en veldig trøst at man kan ha del i en slik pakt. «Jeg er med deg alle dager inntil verdens ende,» sa Jesus. Han vet hva det betyr å gå dødens vei, og han er med oss. Uten denne trøst kan jeg heller ikke fullbyrde pakten, det er kun i håp til ham at jeg kan fullbyrde den.

Brødsbrytelsen er et samfunns- og styrkemåltid der vi styrkes til å gå inn i de gjerninger Gud har gitt oss å gjøre. La oss ta vare på samfunnet i våre hjemmemenigheter. Hvor lite skal det til før du «kaster noe vrak på» samfunnet? Hvor mye er du villig til å ofre, hvor mye er du villig til å bli brutt for at samfunnet skal bevares? Det sterke skal brytes. Jesus før og varmer sin menighet. Ef.5:29. Må også vi tjene og arbeide slik at det aldri kommer noe kulde ut fra våre legemer mot noe menneske. Hva som helst dere ber om i mitt navn, det vil jeg gjøre, sa Jesus. Han er vår Herre, men han har også gjort seg til vår tjener og løpegutt.

Vi synger i sang nr. 245 i Herrens Veier at ‘ære og storhet er intet for meg’. Slik var det for Jesus også. Vennene bør bli minnet om Jesu liv når de er sammen med oss. Menneskenaturen er svak for smiger, derfor må vi kjempe bevisst imot all ære og storhet. Jesus ble til en levendegjørende ånd og banet veien til å bli opphøyet fra jorden. Joh.12:31.

Våre egne tanker bringer mye uro og rastløshet, men korset bringer oss i forbindelse med de himmelske tanker. Det er en tilbøyelighet i vår natur å være snar til å tale. Er jeg våken, så kan jeg høre og få livgivende ord fra Gud som kan være med å samle. Det ligger i Jesu hjertelag å samle dem som er trett av å gjøre sin egen vilje. Når Paulus skriver om nattverden i 1.Kor.11, hadde han det vitnesbyrd at han kunne si: «For jeg har mottatt av Herren dette som jeg har overgitt eder.» Også i dag er menigheten helt avhengig av brødre og søstre som kan høre og motta fra Herren. Slike velsigner og oppbygger menigheten og gir næring og føde. Vår tjeneste må være i henhold til Åndens drift, ikke av gammel sedvane.

I 1.Kor.11:27 står det om å ete brødet og drikke Herrens kalk uverdig. Det er ingenting av det ytre som gir verdighet i den nye pakt. Verdigheten ligger i at vi praktiserer Herrens død, at vi lar oss bryte. Når vi står i forskjellige vanskelige forhold i livet og vi lar oss bryte ned, kommer vi til hvile. Forstår man ikke å la seg bryte, framkommer det gjerne uro i ens forhold. Noen mennesker er alltid velsignet av Gud. Vi kjenner at deres liv og tjeneste er salvet. Det har med vandringen i lyset å gjøre – der en gir sitt eget liv. De har også nåde til å velsigne sine medmennesker med ord fra himmelen. De forkynner Herrens ord til fårene og lar salvelsen lære den enkelte å vokse opp som selvstendige individer i Kristus, uten å blande seg inn i deres saker. Derfor trenger vi å være i frykts ånd når vi har med de utvalgte å gjøre. Da blir det slutt på partier, misunnelse og avind, og vennene vokser sammen ved råd som legges ned i hjertene ved Guds ord.

Brødsbrytelse bør skje minst en gang i året i de fleste menigheter. Slike samvær bør man ikke avertere offentlig. Hvis det er store vanskeligheter i broderskapet, bør man vente, slik at man ikke leder mennesker til å delta uverdig. Hvorvidt man er uverdig eller ikke, er et ansvar enhver må ta selv. Av og til kan man grøsse når man ser hvem som deltar. Derfor bør man minne om alvoret – at man kan bli syk og også sovne inn. En uhyggelig dom kommer forholdsvis fort hvis man er uverdig, spesielt hvis man er frekk og spotter. Uverdigheten ligger i det at man ikke ombærer Kristi død i sitt legeme. Man blir fristet, men Kristi død virker ikke, og samtidig forkynner man Guds bud. Dømmer man seg selv, blir man ikke dømt, men dømmer man ikke seg selv, blir man dømt. Dette alvoret bør være klart for alle vennene.

«Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet.» Fil.2:1. Det broderskap som har gått igjennom ilden sammen, har det samme sinn. Trøsten i Kristus er at vi blir ferdige med synden. De som er tro får kraftig merke Åndens samfunn.

«De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd.» Salme 126:5-6. Det var gråt og bønnekamper i Jesu liv også. Han kjempet for at det som bodde i kjødet ikke skulle få makt. Han gikk først og banet veien – vi går på en ferdig banet vei.

Vi må forstå å be for barna våre. Da kommer det også en tid da vi skal bli trøstet. La oss bære denne sæd i våre hjerter – en bønn om at de ikke må synde mot Gud. Ingen må miste håpet i kampen for barna selv om det ofte er store lidelser. Trøst de som ber for sine barn – ta del i de andres lidelser. Da har vi også del i deres trøst når barna omvender seg og det går dem vel.

«For jeg vil at dere skal vite hvor stor strid jeg har for dere og for dem i Laodikea og alle de andre som ikke selv har sett mitt ansikt, at deres hjerter må bli trøstet, så de kan knyttes sammen i kjærlighet, og nå fram til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, som er Kristus.» Kol.2:1-2. Hvis jeg har en kunnskap som ikke knytter sammen, er ikke den kunnskapen fra Kristus. All den kunnskap som er i Kristus knytter oss sammen. Tenk etter: Er det jeg sier nå en hjelp til å knytte legemet sammen? Er du selvisk i din kunnskap, får du ikke nåde til å tjene slik at vennene knyttes sammen og blir trøstet. Stormer kommer også over menigheten. Da renses og lutres vi og blir enn mer forent i det ene sinn.