Det er ikke noe anstøt for dem …

«Megen fred har de som elsker din lov, og det er ikke noe anstøt for dem.» Salme 119, 165.

Tenk — — det eksisterer ikke anstøt for slike personer!? Det er ingen ting, ingen personer, å støte seg på! Men den ugudelige — som elsker seg selv istedenfor å elske Livets ånds lover (som Paulus uttrykker seg i Rom. 8) — han støter seg stadig vekk, nemlig på alt det, og alle dem, som kommer på tverke med hans egen kjødelige vilje og smak. Og slikt noe, og slike personer, er det aldri noen nevneverdig mangel på i denne onde og ufullkomne verden. Og ikke er det meningen at det skal være noen mangel på det heller. Det skal være der til vår utdannelse og til vår prøve. Så kan det da tilslutt bli anledning til — for de himmelske hærskarer — å juble over vår prøvede tro, som Peter uttrykker seg. —

F.eks.: Når den ugudelige blir utsatt for urettferdig behandling, så tar han selvfølgelig anstøt. Han kjenner det slik: «Det er da forferdelig også! Meningsløst! Han, han, han ....» Den ugudelige elsker de penger og den ære han blir snytt for.

Den gudelige, derimot, bryr seg ikke om disse timelige bagateller, men elsker til gjengjeld Kristi ord, Livets ånds lover, Guds vilje. Og hva sier så disse dessangående? Ordet — som den gudelige ved tro smelter sammen med, og av hele hjertet elsker, lyder f. eks.: «Hvorfor lider I ikke heller urett?» Og: «For dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor».

Og just dette å elske hans lover, å holde dem, å lyde Ordet, det bringer hvile og fred og glede i hjerte og sinn. Og dette igjen, er det stikk motsatte av å ta anstøt. — Ære være Gud!