Testamentet

«Hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud! Og derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de kalte skal få den evige arv som var lovt, etter at en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. For hvor det er et testament, der er det nødvendig at dens død som har opprettet det, blir godtgjort.» Hebr. 9,14-16.

Et testament er en fortegnelse over det et menneske har etterlatt seg ved sin død, og hvem som skal arve det. Hva inneholder så det testamentet Jesus har opprettet? Det inneholder hele det innhold han hadde vunnet seg i sitt legeme. Det er ved hans testament blitt tilgjengelig for alle som tror. Og hva var dette innhold?

«Og han er hodet for legemet, som er menigheten, han som er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alle deler skulle være den ypperste, for det var Guds vilje at hele hans fylde skulle ta bolig i ham, og ved ham å forlike alle ting med seg, idet han gjorde fred ved hans korses blod, - ved ham, enten det er de på jorden eller de i himlene.» Kol. 1,18-20.

«For at deres hjerter må bli trøstet, så de knyttes sammen i kjærlighet og når fram til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus, i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede.» K. 2,2-3. «For i ham bor hele guddommens fylde legemlig, og I er fylt i ham, som er hodet for all makt og myndighet.» V. 9-10.

Hva er det altså som er testamentert oss? Jo, det er hele guddommens fylde, og «hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus, i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult tilstede.»

Dette er ikke småtteri. Det er ikke noe rart i at Jesus sa: «Men jeg sier eder sannheten: Det er til gagn for eder at jeg går bort, for går jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til eder, men går jeg bort, da skal jeg sende ham til eder.» Joh. 16,7. Videre sier han: «Ennå har jeg meget å si eder, men I kan ikke bære det nå, men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten, for han skal ikke tale av seg selv, men det som han hører, skal han tale, og de tilkommende ting skal han forkynne eder. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne eder. Alt det Faderen har, er mitt, derfor sa jeg at han tar av mitt og forkynner eder.» V. 12-15.

Vi leste at Jesus ofret seg i kraft av en evig ånd. Denne Ånd ble dermed kjent med alt det som var i Kristus Jesus, og veien til det. Det hører også med til testamentet at han skulle sende oss denne Ånd til å veilede oss på den nye og levende vei gjennom forhenget, som var hans kjød, og til å vise oss den herlighet som var testamentert oss. Uten denne Ånd kunne vi ikke finne fram på «den nye og levende vei», for å kunne ta i besittelse alt det som var oss testamentert. Derfor sa Jesus at disiplene skulle bli i Jerusalem inntil de fikk det som han hadde talt om. Det var at de skulle få kraft idet den Hellige Ånd kom over dem, og da skulle de bli hans vitner. Ap. gj. 1.

I 2. Pet. 1 leser vi om oppfyllelsen av hva Jesus talte om, og hva han har testamentert oss. «Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, for at I ved dem skulle få del i guddommelig natur, idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten.» Så kommer disse herlige formaninger til Kristi dyder, som vi har fått alt det vi trenger til for å ta i eie og vokse i, og som kunnskapen om Jesus gir oss løfte om.

Etter at Paulus hadde hørt om efeserne at de hadde fått tro på den Herre Jesus, og om deres kjærlighet til alle de hellige, så skjønte han at det likevel var noe de manglet. Nå hadde de grunnlaget for å få det, og han skriver: «- - - holder jeg ikke opp med å takke for eder når jeg kommer eder i hu i mine bønner, at vår Herre Jesu Kristi Gud, kjærlighetens Fader, måtte gi eder visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi eders hjerte opplyste øyne, så I kan forstå hvilket håp det er han har kalt eder til, og hvor rik på herlighet hans arv er iblant de hellige, og hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft, som han viste på Kristus da han oppvakte ham fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over enhver makt og myndighet og velde og herredom og ethvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende, og la alt under hans føtter og gav ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.» Ef. 1,16-23.

Ja, hvem kan vel romme alt det Paulus skriver her, hvem har vel fått denne kunnskap? Vi ser at vi trenger den Hellige Ånd til å opplyse våre hjerter, slik at vi kan ta vår arv i besittelse. Da Paulus hadde samlet de eldste, sa han til dem: «Derfor vitner jeg for eder på denne dag at jeg er ren for alles blod, for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.» Ap.gj. 20,26-27.

Hva var så hele Guds råd? Det var at hele Guds fylde skulle ta bolig i et legeme som var av Davids ætt. Det skjedde i Jesus. Oppstandelsen viste at han ikke så tilintetgjørelse. Ved kunnskapen om den nye og levende vei, den som Jesus innvidde, er veien til hele Guds råd nå åpen for oss. Det er arven vår at vi har fått den Hellige Ånd til å veilede oss, slik som Jesus hadde Faderen, og det er ikke satt noen grenser: «- - - i ham har også I, da I hadde hørt sannhetens ord, evangeliet om eders frelse - i ham har I og, da I var kommet til troen, fått til innsegl den Hellige Ånd, som var oss lovt, han som er pantet på vår arv til eiendomsfolkets forløsning, hans herlighet til pris.» Ef. 1,13-14.

Da Paulus forkynte evangeliet, forkynte han hele Guds råd: «- - - og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at I kan fylles til all Guds fylde.» K. 3,19, og han legger til: «Men ham som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det som vi beder eller forstår, etter den kraft som ter seg virksom i oss.» V. 20. Den kraft som virker i oss, er Kristi kjærlighet. Det eneste som kan hindre oss i denne utviklingen, er at vi ikke holder fast ved hodet, hvorfra hele legemet, hjulpet og sammenføyet ved sine ledemot og bånd, vokser Guds vekst. Kol. 2,18-19.

Det er ingen tvil om at Paulus mener at dette er en vekst vi skal ha mens vi er i legemet, likesom Jesus vokste fram til dette i sitt kjøds dager, og han sier: «Men vi er skyldige til å takke Gud alltid for eder, brødre, I som er elsket av Herren, fordi Gud fra først av tok eder ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten, som han kalte eder til ved vårt evangelium for at I skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet. Derfor, brødre, stå støtt og hold fast ved de lærdommer som I har lært enten ved vår tale eller ved brev fra oss!» 2. Tess. 2,13-15.

Paulus skrev om seg selv: «om jeg dog kan vinne fram til oppstandelsen fra de døde.» Fil. 3,11 «- - - men jeg jager etter det, om jeg og kan gripe det, ettersom jeg og er grepet av Kristus Jesus.» V. 12-14. Adgangen og muligheten var der, og ett gjorde han, idet han strakk seg ut etter det, og forkynte det: «For vårt evangelium kom ikke til eder bare i ord, men og i kraft og i den Hellige Ånd og i stor fullvisshet, likesom I jo vet hvorledes vi var iblant eder for eders skyld, og I ble etterfølgere av oss og av Herren.» 1. Tess. 1,5-6.

Ja men, sier du, får vi ikke alt sammen som en gave når vi får arven? Da må vi si som Paulus: «For jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennom havet» osv. 1. Kor. 10,1-12. Her leser du hvordan det var med de fleste. De ville bare ete og drikke og leke. De var ikke verdige til å arve.

De hadde alle fått løftets land, som fløt med melk og honning, som arv fra fedrene, Abraham, Isak og Jakob og deres ætt. Nå dro de opp for å ta det i eie, og vi vet hvorledes det gikk. De kom nær til, men de hadde ikke tro til å ta opp kampen mot fienden i landet. De ble motstandere av Josva og Kaleb, som hadde tro. - Der kan vi lære hvordan mennesker hører på vantro, og hvor vanskelig det er å føre dem til tro. De vil ikke lide. De vil ikke stride troens gode strid og gripe det evige liv. 1. Tim. 6,12. Les 4. Mos. 13,26-33 og k. 14. Det er veldig lærerikt. Slik er det også med den religiøse masse i dag.

Hadde Gud sendt en pest inn i landet på forhånd, slik at alle disse kjempene hadde ligget døde, da hadde de sagt som den vanlige forkynnelse i dag: Gud har kjempet for oss, han har gjort alt, vi skal ingen ting gjøre. - Da hadde det vært jubel i leiren. Hvilken utdannelse hadde de da fått? Da hadde de ikke lært Gud å kjenne, han som lot solen stå stille og gav folket seier.

De trodde bare på sin egen kraft, og da er det klart at de ikke kunne makte å innta landet. Josva og Kaleb trodde på Gud. Derfor hadde de Guds velbehag over seg, og kunne ha tatt fienden som en bit brød. På vandringen hadde Josva og Kaleb lært Gud å kjenne ved alle de under de hadde sett. Det hadde ikke de andre. De måtte vende ut i ørkenen igjen. Moses hadde bedt for dem at Gud skulle tilgi dem. Det gjorde han, men inn i landet kom de ikke.

Der ute i ørkenen gav Gud dem kobberslangen, som de kunne se på og på den måten bli i live når slangene bet dem. Slik er det også med den store religiøse masse i dag. De taler om Jesus som kobberslangen, som de kan se på for å få syndenes forlatelse. Joh. 3,14-16. Ved Jesus forkynner vi syndenes forlatelse, men så forkynner vi også evangeliet - det som loven ikke kunne føre oss til. Ap. gj. 13,38-39.

Ved Jesu blod kom vi nær til, slik som Israel gjorde. «Eder har han nå forlikt i hans jordiske legeme ved døden, for å fremstille eder hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, så sant I blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar eder rokke fra det håp evangeliet gir.» Kol. 1,22-23. Skal dette skje videre, må synden i kjødet dødes, slik vi leser det i Ef. 2,13-18 og i k. 1,4-6: «Likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.»

Her er ikke tale om å være ulastelig etter loven. Da står en for mennesker. Det hadde Paulus oppnådd før Jesus møtte ham, men nå dreier det seg om å bli ulastelig og ustraffelig for Guds åsyn. Da må fienden bli dødet i legemet. Vi kan ikke bare motta Jesus som kobberslange - syndoffer, men vi må også motta ham som Herre og yppersteprest.

Ved det opplever vi en langt større frelse. Det er likedannelsen med Sønnen for å bli hans brødre. Rom. 5,10 og k. 14,9 og Kol. 2,6.

«- - - og drakk alle den samme åndelige drikk, for de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus.» 1. Kor. 10,4. Her har vi en viktig lærdom og et forbilde. «Se, jeg vil stå der foran deg på klippen ved Horeb, og du skal slå på klippen, og det skal flyte vann ut av den, så folket får drikke. Og Moses gjorde således så Israels eldste så på det.» 2. Mos. 17,6.

Jesus ble slått, han måtte dø, en rettferdig for oss urettferdige, for at vi kunne få syndenes forlatelse. Men vi leser videre hvorledes Moses skulle ha vekket dem til å bli seierherrer:

«Og Herren talte til Moses og sa: Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror, og I skal tale til klippen midt for deres øyne, så skal den gi vann fra seg, således skal du la vann strømme ut av klippen for dem og gi både menigheten og dens buskap å drikke. Da tok Moses staven som lå foran Herrens åsyn, således som Herren hadde befalt ham. Og Moses og Aron kalte menigheten sammen foran klippen, og han sa til dem: Nå, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme fram for eder av denne klippe? Så løftet Moses sin hånd og slo med sin stav to ganger på klippen, da strømmet der meget vann ut, så både menigheten og dens buskap fikk drikke.

Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi I ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem.» 4. Mos. 20,7-12.

Vi lærer av dette at vi ikke stadig skal slå på klippen - ha Jesus som syndoffer. Jesus stod jo opp for å bli Herre. Vi må motta ham som Herre og yppersteprest. Da «skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt.» Da må vi, etter at vi er blitt forlikt med Gud ved syndenes forlatelse, komme i det forhold at vi kan tale til ham som hans disippel. Rom. 4,24-25 og 5,10.

Da kommer vi inn i et lydighets-forhold. Vi får nåde til å komme inn i landet, døde synden i kjødet, og ta vår arv i besittelse. Hebr. 5,9-14.

Men vi må ikke la oss rokke fra det håp evangeliet gir, slik som Israel gjorde da de var kommet nær til og så fienden i landet. «Ettersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen.» Hebr. 4,14-16. Det var den ånd Josva og Kaleb hadde fått, og de kom inn i landet.

Når menneskene hører evangeliet om frelsen i legemet og om arven, sier de: Umulig! - De er ikke kommet til troen på Jesus «som borgsmann» og yppersteprest og Herre. Derfor regner de bare med sin egen kraft, slik Israel gjorde, og havner ut i ørkenvandring, uten vekst og utvikling og uten mulighet til å innta arven.

Vi skal ved «troens lydighet» komme til en prøvet tro. «Derover fryder I eder, om I enn nå - når så skal være - har sorg en liten stund ved allehånde fristelser, for at eders prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse.» 1. Pet. 1,3-7. Ved den blir vi også i besittelse av arven.