Vandringen

Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, og vandre i kjærlighet, likesom Kristus elsket eder og ga seg selv for oss som en gave og et offer, Gud til en velbehagelig duft. V. 1 og 2.

Når det her tales om å bli Guds etterfølger, så vil det si at man skal følge hans Ånds ledelse.

Vi har hørt megen tale om kjærligheten i en forvrengt form, en kjærlighet til kjødet, spar deg selv. Når noen taler som Guds ord og rammer syndens heslighet, sier man at det er for lite kjærlighet.

Om nå noen misbruker ordet «kjærlighet», så er den dog ren for den som bruker den i renhet, for vi formanes til å vandre i kjærlighet.

Kjærligheten har en ypperlig egenskap: den søker ikke sitt eget, tvert om, den yter. Den stiller ikke krav til noen, men hjel­per til. Kristus ga i sin kjærlighet til oss seg selv hen som en gave og en Gud velbehagelig duft. Hva kan nå vi ofre for ham? Jo, vi kan i kjærlighet til ham ofre oss selv i det samme offer.

Kjærligheten på de indre veier virker som det skjulte sam­bånd, som gjør all innskrivning til samfunn overflødig, ja, en­dog avskyelig. Hvor kjærlighetsbåndene virker, er det hån mot kjærligheten å benytte andre bånd enn dens egne. Det er van­tro, den ene har ikke tillit til den andre.

Den som vandrer i kjærlighet vil snart bli elsket og finne gjenkjærlighet, for enhver egenskap fremmaner hos andre en tilsvarende.

Det går an å øve seg i gudsfrykt, og det går an å øve seg i å vandre i kjærlighet. Dette hører med til de ting som nødvendig må til, for at man skal kunne trenge seg med makt inn i Guds rike.