Avlegg løgn og tal sannhet. Gi ikke djevelen rom

Versene 25-32 kan sammenfattes i dette:

Avlegg løgn og tal sannhet. Om I vredes, da synd ikke. Gi ikke djevelen rum. Den som stjal, stjele ikke lenger. Ingen råtten tale gå ut av eders munn. Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg. Bitterhet, vrede, hissighet, skrik og spott være langt borte fra eder. Vær gode og barmhjertige mot hverandre, så I tilgir hverandre.

Dersom syndelegemet var uttatt ved den nye fødsel som noen lærer, ville alle disse formaninger være overflødige. Apostelen er imidlertid av en annen mening. Han sier det skal bli tilintet­gjort (fremtid), når det gamle menneske holdes korsfestet. Rom. 6, 6.

Noen vil spørre: Skulle det da være nødvendig å be et Guds barn om ikke å lyve og stjele og bli vred?

Ja, det trenges såre vel, for tilstanden er ofte meget elendig. Man stjeler tid fra seg selv og andre. Man har bruk for nær sagt alt mulig, som man i all stillhet nasker med seg fra verk­steder og arbeidsplasser. Den ene baktaler den andre og for­vrenger den andres ord, så det ser verre ut enn det var ment. Man sier små nødløgner for å fylle ut i en fortelling eller for å redde skinnet, når det kniper. Man blir vred og griper til ut­trykk som sårer motparten, man gir djevelen rum. Man blir bitter for dette og hint, just fordi man ikke er tilstrekkelig løst fra det. Man er havesyk, og er svært kvikk, når det gjelder å tjene noen ører. Mindre kvikk når en sjel skal hjelpes. Man peker fingre og taler ondt på mange måter.

Alt dette viser at syndens lov har sitt sete i kjødet, og at læren om at den ikke er der på langt nær holder stikk.

Etter hvert som man blir åndelig, vil man avlegge alt dette, men det går ikke svært fort, for mennesket vil heller synde enn lide.

Man er rask til å erkjenne hva Kristus har gjort for oss, men det går ytterst smått, når han forlanger noe av oss — endog han gir kraft dertil.