Sinnets tomhet

Dette sier jeg da og vitner i Herren at 1 ikke lenger skal vandre som hedningene vandrer i sitt sinns tomhet, formørket i sin tanke, fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i dem på grunn av hjertets forherdelse, de som følelsesløse har overgitt seg til skamløshet, så de driver all urenhet tillike med havesyke. V. 17, 18, 19.

Den ugudeliges største plage er sinnets tomhet. Man føler seg ene og forlatt. Kun en ny synd kan live opp et øyeblikk for deretter å etterlate seg mer fordømmelse og større tomhet. Selv den ugudeliges boliger vitner om tomhet, for han har jaget vel­signelsen ut fra seg selv og fra sitt hus.

Guds Ånd arbeider utrettelig med å påminne sjelen ved en­hver leilighet, men når man alltid lukker sitt hjerte for dens velsignede stemme, blir man mer og mer følelsesløs og mer og mer hjelpeløs om Guds vei med et menneske. Man mister tilslutt følelse for det man burde skamme seg for. Sinnet er øde og tomt, og fordømmelsen trykkende.

Man kan forherde sitt hjerte mot Guds røst så lenge at man ikke lenger føler noen fordømmelse for å begå de vanlige syn­der. Kun når man går enda videre ut i synd, vil samvittigheten tale advarende.

Dette heter å være død i overtredelser og synder. En sådan sjel befinner seg i det rike som kalles døden. Dette dødsrike skal engang kastes i ildsjøen. Åp. 20, 14. Fryktelig tilstand.

Et menneske får igjen etter sine gjerninger. Derfor sier apos­telen at vi ikke lenger skal vandre som hedningene vandrer i sitt sinns tomhet.