Apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere

Og det er han som ga oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere. V. 11.

Disse personer blir av Gud utrustet med gaver i spesielle retninger for å tjene i menigheten. Gavene hos disse personer er så fremtredende at hele personen bli en gave til menigheten.

Apostler:

Ingen kan ta seg selv tilrette og si: Jeg vil være apostel. Gud utvelger de han selv vil. Jesus fant en Peter, han fant en Jakob, en Markus, en Matteus og en Johannes. Han sa til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere. Det blir derfor en apostels gjerning først og fremst å fiske mennesker. Av disse skal han danne menigheter, dvs., han skal opplære den enkelte i gudsfrykt, og han skal lære dem alle til å omgås hverandre i Kristi kjærlighet. Dette er ikke noen ganske lett oppgave. Ingen kan derfor være apostel uten å ha øre for hva Ånden taler i menighetene.

Apostelen Johannes fikk i oppdrag å skrive til englene for de syv menigheter i Lilleasia. For å kunne gjøre det, måtte han selv høre og se, siden kunne han nøyaktig meddele, hva Gud hadde åpenbart for ham. Menighetens engler (forsvarere) eller tilsynsmenn hadde å rette seg etter apostlene, likesom apostlene hadde å rette seg etter Jesus Kristus.

Når det er en apostels gjerning å fiske mennesker ut fra verden og opplære dem i gudsfrykt innen menigheten, så må vi forstå at apostelene må være både profeter, hyrder, evangelister og lærere. Uten alle disse gaver kunne han umulig skjøtte sin vanskelige oppgave å føre en menighet ut fra verden og frem til det fullkomne i Kristus Jesus. En eller annen av disse gaver kan være mer eller mindre fremtredende enn andre, men de må nødvendigvis være der alle sammen.

I apostlenes gjerninger 13. kapitel ser vi at det i menigheten i Antiokia var profeter og lærere. Blant disse var Saulus og Barnabas. Mens de holdt gudstjeneste og fastet sa Den Hellige Ånd: Utta meg dog Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til. Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.

Det fremgår herav at Saulus og Barnabas var profeter og bar på kall til apostler, kun skulle den øvrige menighet få beskjed om dette, for at de kunne godkjenne deres kall og sende dem ut etter Guds vilje.

Profeter:

Da Kong Abimelek tok Sara fra Abraham, åpenbarte Gud seg for ham i en drøm og sa: Se, du skal dø for den kvinnes skyld, som du har tatt, for hun er en manns ektehustru. Etter at nå Abimelek hadde forklart at han hadde gjort dette i uvitenhet, sier Herren: Også jeg vet at du har gjort dette i ditt hjertes uskyldighet, og jeg har også hindret deg fra å synde imot meg, der­for har jeg ikke tilstedt deg å røre ved henne.

Og nå, la mannen få sin hustru tilbake. For han er en profet, og han skal be for deg og du skal leve. Men dersom du ikke gir henne tilbake, da vit at du visselig skal dø, du og enhver som hører deg til. 1. Mos. 20.

Abraham var en profet, en mann som talte med Herren. Mo­ses var en profet med hvem Herren talte åsyn til åsyn. Kristus var en profet, Ap. gj. 3, 22. Profet er den mann for hvem Her­ren åpenbarer seg og meddeler sin vilje. Den mann blir ikke ustraffet, som rører ved Herrens profeter. Men den som tar imot en profet, fordi han er profet, han skal få en profets lønn. Mt. 10, 41.

Profeten er det rør, hvorigjennom Herren taler til folket. Pro­feten hører hva Ånden sier i menigheten, for han står i forbin­delse med de usynlige krefter. Av profetene uttas noen til apost­ler.

At Gud har satt noen til profeter i den nye pakt, ser vi av Ap. gj. 13. kapitel. De vil alltid eksistere i menigheten til dens gavn og utvikling. Må Gud velsigne sine profeter.

Evangelister:

Hele Guds frelsesverk er for oss et evangelium. Dog har evangelisten en særskilt oppgave. Han skal føre mennesket over fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud.

Nå kan enhver frelst sjel til en viss grad være med på å dra syndere fra verden over til Kristus. De behøver derfor ikke å være evangelister. Den derimot som av Gud er satt i menighe­ten som evangelist, han er særskilt utrustet med gaver til å pre­dike for syndere.

Evangelistene i våre dager forsynder seg meget, når de be­holder for seg selv de nyfrelste. Evangelisten skal selv stå i me­nigheten, hvor Gud foruten ham også har satt hyrder, pro­feter og lærere. Når evangelisten har fått en synder frelst, formår han som regel ikke å føre ham videre. Det er nå hyrdene og lærerne som skal føre sjelen videre frem.

Men hva skjer? Jo, evangelistene plasserer de nyfrelste på en plattform bak sin rygg, og så preker de videre for syndere. Disse nyfrelste skal da i pausene avlegge sine vitnesbyrd. Stakkars sjeler, uten hyrde og uten tilsynsmenn sitter de der år etter år og visner bort. Evangelisten skjelver for å miste sine får, hvem han ikke har evner eller gaver til å gi den minste næring. Kun syn­dere, syndere og atter syndere taler han til. De som da er frelst fra synden sitter bak hans rygg og sulter i hjel. Hvilket ansvar disse mennesker har.

Jeg vil råde enhver som taler til syndere betenke at det er flere i menigheten enn «evangelisten». De andre er mer skjult innenfor legemet, men de fins der, det burde evangelisten vite.

Det er på tide nå å slutte med å gjøre forretninger i Guds rikes arbeid. La sjelen få frihet til å bli utviklet på sin egen arvelodd og la profeter, hyrder og lærere få bli med i arbeidet bak evangelisten.

Hyrder:

De nyfrelste har ikke fått liv for straks å dø. Dersom et ny­født spebarn ikke straks fikk pleie og næring ville det omkom­me. Likeså de åndelige barn.

Hyrdetjenesten er som en øm mors tjeneste for sitt barn. Men da en sådan tjeneste foregår i det skjulte, er den lite ansett av det ytre menneske. Den står heller ikke synderlig i kurs hos kjødelige kristne og blant predikanter, som søker sitt eget. Men for Gud er hyrdetjenesten av dobbelt verd. Det er en anstren­gende tjeneste som fordrer stor påpasselighet.

En rett hyrde vil benytte enhver fristund endog på arbeids­stedet for å rettlede lammene. Han vil se etter at de gjør sitt arbeide ordentlig, at de ikke deltar i løst snakk med verdslige arbeidskamerater, at de ikke stikker seg bort i en krok og tenner pipe eller sigarett. Han vil våke over at de ikke lover mer enn de holder, og at de holder sitt løfte, når de engang har lovet noe. Han vil se etter deres økonomiske sysler at ikke utgiften overskrider inntekten, at de ikke i tide og utide låner og løper med vekselobligasjoner til påskrift her og der. Han vil holde øye med at de ikke fråtser i mat og drikke, samt at de kler seg sømmelig, så de blir så lite bemerket som mulig, at de holder seg rene og for øvrig i alle deler er uten anstøt, så de i alt kan pryde Kristi lære.

Noen tør synes at dette er for meget av det gode, og at man griper inn i den personlige frihet?

Kjødet gir seg utslag på alle tenkelige og utenkelige måter, og denne art av personlig frihet må kveles, for at Kristi frihet kan komme til syne.

Jeg er fullt vitende om at en del predikanter advarer mot denne praktiske rettferdighets-oppdragelse, men jeg er også vi­tende om at disse advarsler ikke er av Gud, men av en far djeve­len. For det er en kjent sak at det blant de selvsamme predikan­ters faste tilhørere finnes folk som stikker ut av møtet for å «ta seg en røyk», som i årevis står til rest med sin bladkontingent, som visstnok legger rikelig i kollektboksen, men som lukker øynene for hvorvidt hans inntekter tilflyter ham på en rettferdig eller urettferdig måte, som i stas ligger nær opp til verdens for­fengelighet.

For slike vil det være en fryktelig trelldom å leve gudfryktig. Derfor har Gud satt i menigheten hyrder, som skal våke over at kjødet holdes i trelldom og blir korsfestet.

Lærere:

Herren skal gi eder nødens brød og trengselens vann, og da skal dine lærere ikke mere skjule seg, men dine øyne skal se dine lærere, og når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den! Es. 30, 20 og 21.

Så lenge alt går bra er man rik og har overflod — selv om det er den største fattigdom. Ingen har bruk for noen lærer, for Jesus er nok for meg, sier man. Men nå er det nettopp denne Jesus, som har satt lærere i menigheten.

Det er sørgelig bevendt med undervisningen innen menig­hetene i våre dager. Man kan i sannhet si at de fleste vet intet av Gud. Syndere får høre i det uendelige, men har de engang omvendt seg, så er det også slutt. Det er omtrent ingen som vil ta seg av dem. Gode følelser, hyggelige samvær, smilende an­sikter, sjelisk gudsdyrkelse, vitnesbyrd, sang og musikk må på ingen måte avbrytes av sunn åndelig undervisning. Det blir be­traktet som forstyrrelse av all hygge, når noen formaner, rett­leder eller underviser. Må Gud få frelse sitt folk fra all denne solskinnskristendom, som i seg selv for en stor del kun er tomt bedrag. Eldre folk er så innhyllet i dette kaos, at de på ingen måte vil forlate det, dog har vi sett ungdommen komme til for­stand på flere steder. De har sagt farvel til sukkerkristendom­men og fått øynene opp for at de trenger saltet mat, om de skal leve og vokse.

Den som frykter Gud i sannhet, merker snart hulheten. Man kan gå ut fra de mest stormende jubelmøter med følelsen av den største tomhet. Det var ingen sann dybde, ingen undervisning, ingen oppbyggelse i kjærlighet. Man kunne ikke leve og bygge videre på noe av det.

Når Israel ble rik og mett, sendte Gud nøds brød og treng­sels vann. Han lot dem hungre etter alle de tomme fraser, de ga seg av med. Det hjalp, for det var som om de begynte å øyne at det måtte være noe i det disse foraktede Israels lærere hadde sagt allikevel.

La de lærere Kristus har satt i menigheten få et ord med i laget, skulle det svi, så skal du på ingen måte lide skade derav.