Husholdning med nåden

Om I ellers har hørt om husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for eder. V. 2.

Hvem har vel noensinne hørt tale om en husholdning med nåden. Vi har hørt megen tale om nåde, men at noe menneske var gitt å føre en hel husholdning med den, har vi aldri hørt nevne. Og dog er det så.

Når Paulus prediket Kristus korsfestet som malet for deres øyne, så gjorde han det ifølge en nådes husholdning. Når han ledet deres indre hjertes øyne hen på hemmeligheten: «Kristus åpenbart i kjød», så gjorde han det med full bevissthet i den husholdning, som var gitt ham i nåden. Når han refset og formante, når han drev den onde ut fra dem, når han trøstet de nedbøyde, når han ydmyket de oppblåste, så gjorde han alt innen den husholdning i nåden, som var ham overgitt.

Hadde Paulus hengitt sitt hjerte til å være en Jesu Kristi fange for efesernes skyld, så hadde han i de bånd hvormed han holdt seg selv bundet, en så veldig makt, at han bandt og løste, ga trøst og refset uten videre hvor det passet, og alle måtte de legge hånd på munn, for de forsto Kristi kjærlighet tvang ham.

Paulus kjente sin husholdning, han var seg fullt ut bevisst sin tjeneste og sitt ansvar. Men nå sier han: Om I ellers har hørt om husholdningen med den nåde som er meg gitt for eder.

Dersom hedningene hadde hørt og kjente til det Paulus kjente til, hva hans husholdning angikk, så ville de møtt ham i full forståelse og fortrolighet. Hemmelighetene i Kristus ville derved kommet klarere frem. Satans ånd i form av Korah, Bileam og Kain ville ha stått langt på avstand. Fedrenes hjerter ville bindes til barnas og barnas hjerter til fedrene. Et godt forhold mellem apostlene og den øvrige menighet var ikke minst menigheten til gavn. For det var jo for dens skyld de arbeidet natt som dag. For dens skyld led apostlene usigelige lidelser i sitt kjød, for at Guds Ord først kunne bli fullbragt på dem, så de derved kunne trøste andre med den trøst de selv var trøstet med i all sin trengsel.

Josva, Nuns sønn, en ung mann, tjente Moses fra sin ungdom av og vek ikke fra teltet, 2. Mos. 33, 11. Han forsto at Herren talte åsyn til åsyn med Moses, og han var forstandig som holdt seg der hvor det var noe å lære.

Da Moses var blitt gammel, sa Herren til ham: Ta deg Josva Nuns sønn, en mann i hvem det er ånd, og legg din hånd på ham og fremstill ham for Eleasar, presten, og for den hele menighet og gi ham befaling for deres øyne, og legg av din verdighet på ham, forat hele Israels barns menighet må høre ham, 4. Mos. 27, 18—20.

Gud hadde holdt nøye øye med denne Josva, Nuns sønn. Han så hvor trofast han hang ved Moses, og hvor nidkjær han var for ham. Han hadde sett hvorledes hans sinnelag var bøyelig og føyelig, når det gjaldt hans egen utdannelse i ånden, hvorledes han var lydig den husholdning Moses hadde å forvalte.

Da nå tidens fylde kom for Moses, sto den unge Josva, Nuns sønn, fullt ut ferdig til å gå inn i hans bestilling.

Gud ga ham ære for alles øyne, så de skulle tro ham og lyde ham, likesom de hadde efterfulgt Moses.

Josva, Nuns sønn, står som et lysende eksempel for menigheten. Han forsto å sette pris på Mose husholdning, derfor ble han også selv satt til husholder.

På samme måte ønsket nå Paulus, at efeserne ville forstå hans husholdning med dem i nåde.

Hvor mange skulle ikke slippe å bli delvis ødelagt om de forsto sin plass i legemet, og om de forsto den nådeshusholdning som ble utøvet på dem.

Paulus hadde foran kortelig omtalt den hemmelighet som vedrører fiendskapets nedbrytelse i Kristi kjød, og med rette kan vi si «kortelig», for utallige bøker kunne ikke til fulle formå å beskrive dette veldige verk tilfredsstillende — selv om de ble skrevet av menn grundig lært i Åndens skole.

Jesus Kristus er «Veien». På denne vei befinner brødrene seg. Alle skal ha sin spesielle behandling, ingen må behandles på samme måte. Han formante hver og en med tårer. Alt innen nådens husholdning. Han kom ingen for nær, han gjorde ingen skade. Hans tjeneste for dem og med dem var alltid i nåde. Var han skarp og brukte han omskjærelsens kniv, så forsto de at den kjære gamle Paulus gjorde dette i sin store kjærlighet til dem for å føre dem dypere inn i livet.

Man kan umulig betjene hver eneste en fra en prekestol. En hyrde må kjenne sine får ved navn, han må vite hvorledes de har det til bunns. Derfor må han snakke med dem og omgåes dem.

Men det makter ikke den å gjøre, som søker sin egen ære, som søker fortjeneste. Sådanne må på prekestolen samle store forsamlinger osv. Om ikke dette alltid er tilfellet, så er det dog ofte så. Vi har jo også en hel del eksempler på at Gud har brukt menn fra prekestolen til stor velsignelse og til tuseners omvendelse. Det er hjerte og sinnelag som gjør utslaget. Den som søker det store, når det sjelden, fordi han overser det lille og de små. Hyrden må ned i fåreflokken selv om evangelisten kan klare å holde seg på prekestolen. Paulus hadde åpenbarings Ånd i Guds kunnskap. Han omsluttet efeserne fra alle kanter med sin kunnskap og sin innsikt. Han var dem en hyrdestav, hvor de utenom Åndens lover søkte å nå frem til noe. Han var en utmerket venn og fører, men det var død og undergang å ville opptre som hans motstander. De hadde intet uten det de hadde mottatt gjennom ham, og han kjente alle deres ytterste begrensninger. Han hadde avlet dem i Kristus Jesus, han elsket dem og var av Gud pålagt å verne om dem. Krig mot kjærligheten er krig mot Gud, hvem kan klare det uten å nedbrytes?