Fiendskapet drepes

Og forlike dem begge i et legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet. V. 16.

Fiendskapet mellom en jøde og greker blir drept på korset, og blir et så dypt fiendskap drept der, så kan vi være forvisset om at korset har krefter nok i seg selv til også å drepe fiendskapet mellem de utallige kristne partier.

Kristne bekjennere er fullt ut vitende om, at det eksisterer et fiendskap, og at dette er gått hvert menneske i blodet, men at dette fiendskap kan bli drept ved korset, det forargerlige kors, det har de vist ikke engang kunnet drømme om.

Derimot har de ment det oppriktig på sin egen måte og gjort utallige forsøk på annen måte å få det utryddet.

Der har vært forsøkt alliansemøter. Man har tatt seg sammen for en gang skyld og latt fordrageligheten råde så vidt og så langt, at man kunne være sammen med anderledes tenkende mennesker om samme sak, både et, to og tre møter.

Skjønt nå disse alliansemøter har vært representert av ledende menn av de forskjellige partier, gløgge menn i sitt slags, så har det dog ikke falt en eneste av dem inn å komme på den tanke at fiendskapet ble drept på korset, og at Gud på dette gjorde de to til ett og derved igjen gjør de mange til ett. De har derfor reist hjem igjen hver til sine partier, likeså partiske som da de kom for å alliere seg.

Andre forsøker å få drept fiendskapet ved menneskekjærlighet. De danner foreninger, velger formenn, viseformenn og sekretærer. De syr, strikker og drikker kaffe, mens andre underholder med sang, musikk og opplesning. Det snakkes om å gjøre godt, bli gode og gjøre andre gode. Tross alt dette går hver til sitt bærende med seg fiendskapet i sin egen barm. Man blir ikke gode og gjør ikke godt, før korset får drept fiendskapet. Men hva har kors og religiøs hygge med hverandre å bestille?