Kristus åpenbart i kjød

«Stor er den gudfryktighetens hemmelighet: Kristus åpenbart i kjød.» 1. Tim. 3, 16.

For å komme synden tillivs i kjød måtte Kristus åpenbares i kjød. Kan du tro det? Eller tror du han var som en engel eller som Adam før fallet?

Såvidt jeg forstår var det i Adam før fallet ikke noe fiendskap å nedbryte, ei heller i englene. For øvrig tar han seg ikke av engler, men av Abrahams ætt. Hebr. 2, 16.

«Ettersom da barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunne gjøre den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem, som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid.» Hebr. 2, 14.

Ved syndefallet kom naturen under forbannelsen. Da vårt legeme tilhører naturen, kom også det under forbannelsen. Forbannet er hver den som henger på et tre. Synden og legemet kan ikke skilles ad, de er fast forbundet. Kun Kristi blod kan gjøre ende på synden i kjødet, men da korset virker overensstemmende med Guds vilje til døden, vil alltid lidelse etter kjødet ledsage Kristi døds virkninger i vårt dødelige kjød. Når Kristi død inntrer, forsvinner dommen.

Allerede hos småbarn kan man se utallige beviser på at de har syndens rot og spire i seg. Denne nedarvede synd skal ikke herske i vårt dødelige kjød, så vi lyder dets lyster. Derimot skal vi hellige Kristus som herre i vårt hjerte og ved Den Hellige Ånds kraft gjøre Guds vilje. Det var et mesterverk Gud gjorde, da han sendte sin Sønn og fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3. Det var for syndens skyld han sendte ham. Det som var umulig for loven, blir nå mulig, for det er tilveiebragt en Kristi død i hvert eneste menneske. Kun må Gud ha vår vilje og vårt samtykke til at den får virke. Hvis ikke så var, ville det ikke være ifølge frihetens lov at Gud frelste oss.

Synden ligger på lur ved døren, men vi skal herske over den.

Ettersom nå barna har del i kjød og blod, fikk han i like måte del deri. Et legeme ble laget for ham, og i bokrullen var det skrevet om ham at han kom for å gjøre Guds vilje.

Jesus hadde som menneske en vilje. I Lukas 22, 42 heter det: «Fader, om du vil, da la denne kalk gå meg forbi. Dog, skje ikke min vilje, men din.»

Denne Jesu menneskelige vilje ble fornektet og korsfestet for den høyere og sterkere: Guds vilje.

Budene og forskriftene ble gitt for overtredelsenes skyld, og overtredelsene fremkom ved egenviljen. Når nå Guds vilje alltid hadde fremgang hos Kristus, så var det jo til større ære for ham, når han hadde en egenvilje å bekjempe, enn om han ingen sådan hadde hatt. Dette burde de erindre, som tenker seg Kristus som Adam før fallet. Jo kraftigere en fiende er, desto større ære er det å overvinne ham. Dette persekar trådte Jesus alene og banet oss derved en ny og levende vei igjennem forhenget, sitt kjød. Hebr. 10, 20. Budene forsvinner med egenviljens død, og med Åndens drift fullkommes lovens fordring.

All forlikelse med Gud skjer i Kristi legeme. Der nedbrytes fiendskapet, der renser blodet, der åpenbares Kristi liv. Menneskeviljen og menneskemeningene drives på dør, og Guds vilje og Guds meninger blir satt i deres sted. Vi blir delaktig i Guds natur, for ved denne vilje er vi helliget ved Jesu Kristi ofring den ene gang.

Ved Jesu Kristi vilje og ofring er vi helliget, men det er forskjell på å være helliget og å være hellig. En vantro mann kan være helliget ved sin troende hustru, men hellig er han ikke. Således er hele Kristi verk gjort for oss, om kun en brøkdel derav er gjort i oss. Hva det er gjort for oss helliger, men hva som gjøres i oss, gjør oss hellige. Noen forvrenger dette skriftsted og sier, at vi er engang for alle gjort hellige ved Jesu Kristi ofring den ene gang, så vi nå ikke behøver å søke hellighet.

Det er ikke noen ganske lett oppgave for et menneske iført kjød og blod å leve etter Guds vilje. Man søker gjerne mange kunster for å slippe så billig fra det som mulig. Får man rettet litt på lærdommen og brutt odden av det skarpe og gjennemtrengende Ord, går det lettere å komme seg unna Guds vilje med en noenlunde tilfredsstilt samvittighet. Derav kommer det også, at man velger sine lærere ettersom det passer for kjødet. Den sunne lære blir til syvende og sist en meget farlig lære, og de som forkynner den blir hårde og dømmende. Derimot synes de som forkynner fred, fred midt i ufreden, å være fulle av kjærlighet, og de som er dyktige til å male over det hele med løs kalk er tålmodige og overbærende. Rettelig sier Job: Ja sannelig, I er de rette folk, og med eder dør visdommen ut. Job 12, 2.

Lærdommene om Kristi kors og lidelsessamfunn er gode, de fører til gudsfrykt, men de fører også det gamle menneske på korset. Når man nå av ømtålighet ikke vil vite av kors og heller foretrekker å la fiendskapet leve, så vender dette fiendskap seg i sin fulle styrke mot de personer som vil det til livs. Ordet om korset er enn i dag en forargelse for jøder og grekere en dårskap.

Slike fiender av Kristi kors får aldri kunnskap om Kristus åpenbart i kjød. For medga man at Kristus led døden i kjødet ved egenviljens oppofrelse for Guds vilje, da ble det en selvfølge at den Gud som ikke sparte sin egen Sønns vilje etter kjødet, heller ikke vil spare vår.

For nå å slippe lettest mulig fra det hele vil man ha en annen Jesus. Den Jesus som ble åpenbart i kjød og som banet en ny og levende vei gjennem forhenget, sitt kjød, er alt for besværlig og tung å følge.

En annen Jesus, en Jesus som ikke hadde noen egenvilje, en Jesus som var som Adam før fallet eller som en av englene, faller det lettere å ha med å gjøre. Det høres også så smukt ut for menneskefantasien, som alltid vet å finne ut alt som er skjønt og edelt. At Gud skulle fordømme synden i Kristi kjød, det er noe hårdt og ubarmhjertig og noe vanærende mot en hellig og ren Jesus.

Sådan resonnerer man på all menneskelig vis uten å komme sannheten en millimeter nærmere.

Så lenge synden i kjødet ikke er fordømt og korsfestet, tar den mennesket til fange og bruker det i sin tjeneste til de største grusomheter. Det kan vi se nok av i våre dager. Tenk om alle disse mordere var korsfestet med Kristus. Der ville da øyeblikkelig være fred over store deler av verden.

Gud gjorde det mulig for lovens krav å nå frem til sin rett ved å korsfeste kjødet med dets lyster og begjæringer.

Synden var ved lovens lys tidligere fordømt utenfor legemet, men nå ved Kristi verk ble den fordømt og dødet i legemet.

Det Guds menneske fremkommer ved syndens fordømmelse i kjødet, og den evige arv som var oss lovet følger etter.

Derfor er han mellommann for en ny pakt, forat de kalte skal få den evige arv som var lovet, etter at en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. Hebr. 9, 15.

Mellemmannstjenesten begynner først å virke, etter at vi ved Kristi død har mottatt forløsning fra våre synder, begått under den første pakt. Den evige arv som er oss lovet, får vi også i den nye pakt — etter syndenes forlatelse.

Kristus som mellemmann, går til angrep på det gamle menneske og korsfester det for derved igjen å få tilintetgjort syndelegemet.

Fiendskapet kommer tydelig frem, hvor man ikke hver dag tar sitt kors opp og følger Kristus. Det hjelper ikke å predike, synge og be, når korset står støvet i skammekroken. Det skal plantes i hjertets sentrum og virke ut derfra, om du vil få makt med Gud og makt med mennesker. Alle store Guds menn er blitt det ved korset, for fiendskapet drepes ved korset i vårt dødelige kjød.

Dette er en eldgammel, men ny lære. Ja, den er så ny at den vekker forundring alle vegne, især blant mennesker som taler om korset — det kors som befant seg utenfor Jerusalems murer for mer enn 1900 år siden.

At det i dag skulle eksistere noe kors er høyst ukjent, og hvor det blir nevnt, høyst forargelig, ettersom man nærmest har tenkt seg kristendommen som et lagerrom for melk og honning, en velgjørenhetsanstalt, hvor man ser mellem fingrene med alle slags uhumskheter. Kjødet har mange gode tanker om kristendommen, men Gud tenker også, og han realiserer sine tanker til stor skuffelse for kjødet.

For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, så skal vi så meget mer bli frelste ved hans liv, etter at vi er blitt forlikte. Rom. 5, 10.

Merkelig, hvor man får bruk for de ubenyttede skriftsteder, når man kommer inn på disse indre veier.

Nå skal vi forlikes ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt ved hans død.

O, hvilket brennende spørsmål i alle tider. Hvor kjedelig det er, at man ikke kan marsjere som man er rett inn i livet. At man endelig skal dø, før man blir forlikt med Kristi liv? Hvilken hærskares mangfoldighet av alle mulige slags ugudelige mennesker, ville vi da ikke få med i reisefølget? Takket og lovet være vår visdomsfulle Gud, at hver eneste sjel må dø fra seg selv og fra sin ondskap, før han kommer inn på den nye og levende vei. Og jo mer han vandrer på denne vei, desto renere og finere blir han. Et velsignet reisefølge — en evig arv.

Når det heter at Kristi lidelser og Kristi død er virksom i oss, da fremgår det tydelig at vi er forbundne med Kristus i hans jordiske legeme, det legeme han bar her på jorden. Ingen tror vel at Kristi død er virksom i hans herlighets legeme og at han lider også i dette. Nei, når vi er døpt med én Ånd til å være ett legeme, så er det til hans jordiske legeme. Derfor blir også prosessen den samme i vårt jordiske legeme, som den var i hans. Av samme grunn kan vi bli delaktig med ham i vanæren, i trengslene og lidelsene, for vi er innpodet som lemmer på hans jordiske legeme for også å kunne bli det i hans oppstandelses legeme.

Der kommer ikke en eneste sjel inn i hans herlighetslegeme i oppstandelsen, som ikke nå i dette liv blir innpodet med ham i hans legeme under fornedrelse og vanære.

Et slaktefår blir utpekt, og den sed som skal legges i jorden blir lagt til side. Således utskiller Gud også ved sin Hellige Ånd det folk som skal dø med Kristus i fornedrelsen, for å få dem igjen med seg selv til evig eie i oppstandelsen, hvor de skal regjere med ham.