Utelukket fra Israels borgerrett

Kom derfor i hu, at I som fordum var hedninger i kjødet og ble kalt uomskårne av den såkalte omskjærelse på kjødet, den som gjøres med hånden, at I på den tid sto utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden. V. 11 og 12.

Gud uttok fra først av Israel, for på dem som folk å vise, hvorledes han ønsket et folk skulle være, som levde etter hans vilje. Han ga dem Abraham til far, han skjenket dem patriarkene og en hel rekke av profeter, som Guds hyrder med sin stav, rettet inn hans folk etter Guds vilje.

Men de var et gjenstridig folk. Det var ikke nok at de ble frelst ut av Egyptens trelldom og fikk drikke av klippen som fulgte dem, Kristus. Ei heller var det nok at Gud ga dem brød fra himmelen å ete, de ville ha kjøtt, og de ville tilbake til Egypten. De knurret i ørkenen og satte seg opp mot Moses. De var feige, når det gjaldt å tro Gud og innta Kanans land med sine kraftige innbyggere. Når de da til syvende og sist kom inn i landet, maktet de ikke helt å fordrive folkeslagene, som før bodde i landet. En levning av dem alle ble tilbake. Gud var deres konge, men det var ikke nok, for han var usynlig. De ville ha en konge over seg som alle andre hedningefolk. Tross Gud med sterk og utstrakt arm hadde ført dem ut av Egyptens land og av trellehuset, og skjønt han hadde åpenbart sin vilje med dem i ørkenen i 40 år, så forkastet de nå sin konge for å bli lik hedningene.

Stefanus sier: Ham (Kristus) ville våre fedre ikke være lydige, men de støtte ham fra seg og vendte seg i sitt hjerte til Egypten, idet de sa til Aron:

Gjør oss guder som kan dra foran oss, for denne Moses, som førte oss ut av Egyptens land — vi vet ikke hva det er blitt av ham.

Og de gjorde en kalv i hine dager og bar frem offer til avgudsbildet, og de gledet seg over sine henders verk.

Mon Israels hus vel ga Herren slaktoffere og andre offere i 40 år i ørkenen?

Nei, I bar med eder Moloks telt og guden Remfans stjerne. I hårde halser og uomskårne på hjertet og ører. I står alltid Den Hellige Ånd imot, som eders fedre, således også I.

Hvem av profeterne forfulgte ikke eders fedre? og de drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulle komme, han som I nå har forrådt og myrdet.

Da skrek de med høy røst og holdt for sine ører og stormet alle som en inn på ham, og de drev ham ut av byen og stenet ham. Ap. gj. 7.

Jesus sier om dem: Jerusalem! Jerusalem! du som slår ihjel profetene og stener dem som er sendt til deg, hvor ofte jeg ville samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger. Og I ville ikke. Math. 23, 37.

Skjønt det nå var så elendig med dem, trodde de seg selv å være de «omskårne» fremfor disse «uomskårne» hedninger. Skjønt de ikke hadde holdt loven, så hadde de dog loven, fedrene og paktene å rose seg av.

De var et gjenstridig folk, og dog ville de ha æren for å være Abrahams barn. De roste seg av den lov de daglig overtrådte og av de fedre og profeter de hadde stenet. I denne sin innbilte verdighet, så de ned på hedningene som noen urene vesener.

Dog, Gud som har satt Abraham til mange folks far, han visste også utvei for efeserne og dermed enhver menighet av ethvert folkeslag. Derfor sier apostelen videre:

Men nå i Kristus, er I som fordum var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. V. 13.

Velsignede blod. Det baner vei for både jøder og hedninger. Tross loven, fedrene og paktene bar jødene på et syndelegeme likesom hedningene. Kjødets lyster dro avgårde med dem stikk imot loven. Derfor måtte Gud sende sin sønn og foreta en åndelig operasjon i kjødet og fordømme synden i dette. Derved ble jøde og hedning satt på like vilkår. Derfor har de også begge adgang til Faderen i den samme Ånd. Loven var gitt for overtredelsenes skyld, når nå syndelegemet i kjød ble tilintetgjort, så forsvandt ganske naturlig loven for overtredelser av seg selv. Dermed forsvant også jødenes ære fremfor hedningene, for det var jo loven de roste seg av.