Verksmester — yppersteprest

«Da han satte grenser for havet, så vannene ikke går lenger enn han byder, da han la jordens grunnvoller — da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag etter dag, jeg lekte alltid for hans åsyn; jeg lekte på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.» Ord. 8, 29—31.

«Og han er et bilde av Gud den usynlige, den førstefødte fremfor enhver skapning.» «— — alt er skapt ved ham og til ham.» Kol. 1, 15—16.

Før Jesus kom til verden, var han Guds enbårne sønn. Da var han verksmester. Han var for Guds åsyn og lekte på hele hans vide jord. Han uttenkte dyr av alle slag, og skapte noen slik og noen slik. Han uttenkte planter av alle slag, og skapte dem. Han laget ikke to blad på et tre like. Vi kan si, han tegnet og skapte. Han lekte for Faderens åsyn på hele hans vide jord.

Dette alene kunne ikke tilfredsstille den enbårne sønn. Han aktet det ikke for et rov å være Gud lik — enearving. Fil. 2, 6. Hans lyst sto til menneskenes barn. Han ville at vi skulle bli hans medbrødre — medarvinger. For at det skulle kunne skje, måtte Jesus bli oss lik og innvie en ny og levende vei igjennom det forhenget (skillet) som var — kjødet. Hebr. 10, 19—21. Han måtte bli vår yppersteprest — talsmann — mellommann.

Men forat han som var verksmester, skulle bli yppersteprest, måtte han, som vi før har sett, gjennomgå en kraftig utdannelse — skolegang. Så meget større var det å være yppersteprest enn verksmester. Og han fikk sin utdannelse i et legeme som vårt. Han måtte få sine kjøds dager slik som menneskene har dem. Frivillig ga han avkall på å være Gud lik og ble funnet i sin ferd som et menneske. Og da han var ferdig med sin utdannelse, som besto i å gjøre Guds vilje i et legeme som vårt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham, og ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis. Hebr. 5, 7—10. Da var han ikke lenger den enbårne, men den førstefødte. «Du er min sønn, jeg har født deg idag.» Hebr. 1, 5—6. Rom. 8, 17 og 29.

«Jeg har født deg idag», det var den dagen han sto opp fra de døde. Og dette er det evangelium vi har å forkynne «om hans Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.» Rom. 1, 1—4. Ap. gj. 13, 32—33.

At Gud kunne oppreise ham fra de døde, var bevis for at han hadde bestått skoleutdannelsen — var blitt fristet i alt i likhet med oss, dog uten synd. Hadde det vært aldri så liten synd, så hadde døden kunnet holde ham. Men istedenfor at kjødet fikk makt over ham i fristelsen, så beseiret han synden i kjødet. Og da han døde, kunne han rope: «Det er fullbrakt.» En rettferdig døde for oss urettferdige, for å føre oss fram til Gud. 1. Pet. 3, 18. Det var et ulastelig og lyteløst lam som ble ofret. Gud har i det blodet opprettet den nye pakt. Og i kraft av en evig pakts blod førte Gud fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde. Hebr. 13, 20.

En evig pakts blod. Pakten idet han trådte inn i verden, var: «For å gjøre, Gud, din vilje.» Han kom ikke for å gjøre sin vilje, men hans som sendte ham. Min vilje er mitt liv. Når jeg oppgir min vilje, da lever ikke jeg, men han hvis vilje jeg gjør, lever i meg. Gal. 2, 20. Altså måtte Jesu liv som menneskesønn gå, forat Faderen skulle leve i ham.

Når livet går, da flyter blodet. Jesu blod som fløt, beviste at pakten ble holdt. Og i kraft av dette paktens blod kunne fredens Gud føre vår Herre Jesus, fårenes store hyrde, opp fra de døde.

En evig pakts blod! Den første pakt var ikke evig, men den nye pakt er evig fordi den fører oss fram til det fullkomne, nemlig å gjøre Guds vilje.

Etter dette kan vi også forstå at vi kan ikke bli oversprengt med Jesu Kristi blod uten først å fremstille oss til lydighet. 1. Pet. 1, 2. Og da forstår vi Peters ord at vi må vandre i frykt i vår utlendighets tid, da vi er så dyrt kjøpt.

Jesus er også fremstilt som vår forløper. Hebr. 6, 20. Og når Jesus måtte få sin største utdannelse i et legeme som vårt, da forstår vi også hvor store muligheter vi har i våre legemer. Vi blir hans brødre — medarvinger. Han var jo den førstefødte. Han er ikke lenger enearving. Rom. 8, 17.