Jesus som yppersteprest

Jesu første gjerning som yppersteprest var å gå inn i selve himmelen — den sanne helligdom, og finne en evig forløsning. Da ble djevelen — Satan — kastet ned fra himmelen — han som anklaget de hellige for vår Gud dag og natt. Åp. 12, 7—11. Luk. 10, 18. Og så renset Jesus himlene ved sitt blod. Nå åpenbares han for Guds åsyn — ikke for å anklage oss, men for å gå i forbønn for oss. Hebr. 7, 25. 9, 11—28.

Gud «gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje, idet han virker i eder det som tekkes ham, ved Jesus Kristus.» Hebr. 13, 21. Her kommer Jesus fram som mellommann. Vi er Guds akerland. Jesus kjøpte oss til Gud med sitt blod. Nå er det klart at Gud vil dyrke sitt akerland, og det er ved Jesus Kristus at Gud virker det som er ham velbehagelig.

Om vi skal ta bildet med akerlandet, kan vi sammenligne Gud med en godseier, og Jesus med fullmektigen eller agronomen. Agronomen sitter på kontoret hos godseieren og drøfter dyrkingen av de forskjellige jordstykker. Og så går han ut og setter i verk etter godseierens vilje. Men agronomen har også mange medarbeidere. Det er først og fremst den Hellige Ånd, og så de som han har satt i menigheten, de som ved lydighet frelses og utdannes til agronomer — hans medbrødre — Jesu Kristi offerprester. Men han selv er overhyrden.

Agronomen skal ikke bare sette godseierens planer ut i praksis, han må også oppvise resultater. Vi kan si at godseieren vil ha utbytte.

«Bli også I oppbygget til et — — hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus.» 1. Pet. 2, 5. Vi ser at frukten kommer tilbake til Gud, ved Jesus Kristus.

Her skal vi få noen prøver på åndelige offer: «La oss da ved ham alltid frembære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn!» «Men glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud.» Hebr. 13, 15—16. «Jeg har fullt opp etterat jeg av Epafroditus har mottatt eders gave, en yndig duft, et offer til glede og velbehag for Gud.» Fil. 4, 18—19. Vi kan også si at det kort og godt er Åndens frukter. Gal. 5, 22.

«Men en hovedsak ved det som her sies, er dette: Vi har en sådan yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, med prestelig tjeneste i helligdommen, det sanne tabernakel som Herren har reist, og ikke et menneske. For hver yppersteprest innsettes jo til å frembære både gaver og slaktoffer, hvorfor det er nødvendig at også denne har noe å frembære.» Hebr. 8, 3.

Prestene i den første pakt bar ikke bare fram synd- og skyldoffer, men de bar fram takkoffer og brennoffer og gaver. Hver mann kom med sin kurv full av det Gud hadde velsignet ham med. Og når han kom med den, vidnet han for presten om Guds godhet mot seg, at Gud hadde ført ham opp fra trellehuset og oppfylt alle sine gode ord mot ham. Han vidnet med andre ord om at Gud hadde holdt sine forpliktelser i pakten, og nå holdt han sine forpliktelser, og dette ga ham frimodighet til å be om enda større velsignelser. 5. Mos. 26.

«Hvorfor det er nødvendig at også denne har noe å frembære.» Ja, det er klart. Det må jo bli noe resultat ut av agronomens gjerning og de jordstykkene han har kjøpt. Dette forstår alle og enhver når det gjelder det jordiske.

Hvis vi føyer dette bilde inn i Rom. 5, 10, så vil det også bli klart åndelig. Da kommer det til å lyde slik:

«For så sant vi ble kjøpt til godseieren ved agronomens død, da vi var brakkland, hvor meget mere skal vi ikke da dyrkes ved agronomens liv, etter at vi er blitt kjøpt.»

Ja, har hans død gitt så store resultater, hvor meget mere da hans liv for Faderens åsyn? Men hvis han nå ikke får frukt av oss, men vi bærer torner og tistler — kjødets gjerninger, Gal. 5, 19, så vet vi at vrede, æresyke, bekymring, gjerrighet osv. er ikke noe for vår himmelske yppersteprest å bære fram. Men da sier godseieren: Hvordan går det med Demas’ jorde og Diotrefes’ jorde? — Agronomen går da i forbønn for dem og foreslår nye metoder, kanskje det da kunne bære frukt.

«Men nu, da I kjenner Gud, ja det som mere er, er kjent av Gud.» Gal. 4, 9.

Jordstykket får kjenne godseieren når agronomen begynner å dyrke det, men hvor meget mere er det ikke at godseieren får kjenne jordstykket med de frukter som agronomen bærer inn til han, Åp. 3, 5. Er det høstet på Timoteus’ jorde og Demetrius’ jorde? sier han. Ja, det er verdifulle stykker som vi må ofre enda mere på. Johs. 15, 2.

Du ber at Gud skal velsigne deg, ja, det er bra, men det forslår intet imot at andre priser Gud for deg. Noen er så fattige bestandig. De har aldri noe å gi hverken timelig eller åndelig. Andre skal hjelpe dem, og de har likesom fått det i seg at de har ikke noe. De skal få og få. En slik en kan jo aldri bli annet enn fattig. Skal du bli rik, må du så og så. Hvor lite korn bonden har, så må han heller så det enn å koke seg grøt av det. Sår han det, kan han siden koke grøt i massevis, men hvis ikke, må han sulte.

Gir du ikke av det lille du har, slik at andre får grunn til å prise Gud for deg, vil du alltid lide mangel, om du ber aldri så meget. Les 2. Kor. 9, 6—15. Det er ved de manges takksigelser til Gud at det bærer så rik frukt. Paulus ba jo selv, men likevel ber han korintierne om å komme seg til hjelp, «forat det fra manges munn må lyde rikelig takksigelse for oss, for den nåde som er oss gitt.» 2. Kor. 1, 11. Det var noe som forslo. Da fikk godseieren se at nåden over Paulus’ jorde ikke var forgjeves. 1. Kor. 15, 10.

Ved frukten av mitt liv bekjenner jeg Kristi evangelium, likesom det som spirer opp, bekjenner hva som er sådd. 2. Kor. 9, 13. Det er Kristi brev som kan leses av alle. 2. Kor. 3, 2—3. La oss ikke være vår himmelske yppersteprest til vanære. Han som forlikte oss med Gud ved sin død, han skal så meget mere frelse oss ved sitt liv for Faderen for vår skyld. La oss være takknemlige under hans arbeid, idet han tukter oss forat vi kan få del i hans hellighet — rettferdighets salige frukt. Hebr. 12, 10—14.

«Og jeg har satt eder til å gå ut og bære frukt, frukt som varer, forat Faderen skal gi eder alt det I beder ham om i mitt navn.» Johs. 15, 16.

Disse rettferdighets salige frukter, de varer ved. De frukter som blir båret inn til Faderen ved vår himmelske yppersteprest, blir våre skatter, gjemt i himmelen, hvor tyvehånd ikke kan bryte inn og stjele. Vi blir rike i Gud. Et veldig resultat utav et liv i denne syndefulle verden.

«Og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» Hebr. 7, 25. Ja, se hvor stor han er denne Melkisedek — Jesus, vår himmelske yppersteprest. V. 4.