Jesu utdannelse til yppersteprest

«For hver yppersteprest tas iblant mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frembære både gaver og slaktoffer for synder, som en som kan bære over med de vankundige og villfarende, fordi han også selv er skrøpelighet underlagt, og for dens skyld må frembære syndoffer, som for folket, så og for seg selv. Og ingen tiltar seg selv den ære, men den som kalles av Gud, likesom Aron. Således tilla da heller ikke Kristus seg den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg idag.» Hebr. 5, 1—5.

Her ser vi at hver yppersteprest tas iblant mennesker og innsettes for mennesker. Således var det også med Jesus. Vers 5. — «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.» Hebr. 4, 15.

Men kan det være mulig, vil du si, at Jesus er prøvd i alt i likhet med oss? Det er da mange forhold vi er i, som han ikke har vært i, og det var andre tider den gangen? — Vi må da stille et motspørsmål: Hva vil det si å bli prøvd? Jo, det er det samme som å bli fristet.

«Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i alle hånde fristelser, da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet». Jak. 1, 2—3.

«Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.» V. 12.

Vi forstår av dette at å fristes er ikke det samme som å synde. Tvert imot, det store er jo å bli fristet, og dog være uten synd. Dette mesterverk var det Jesus gjorde, derfor er han og i sannhet vår mester. Men da er jo også vi hans disipler. Vi lærer å forbli uten synd i fristelsen. På den måte vinner vi livsens krone.

Han ble prøvd i likhet med oss. Vi blir prøvd idet vi har et kjød som det ikke bor noe godt i. Rom. 7, 18. Vi fristes på den måte at vi drages og lokkes av vår egen lyst. Her blir min tro prøvd, om jeg blir fast i Guds ord og Åndens tale, eller om jeg tror mere på mine lyster. Du sier du tror på Guds ord, men lystene i kjødet prøver deg om det er sant i praksis. Det liv jeg nå lever, sier Paulus, lever jeg i troen på Guds Sønn, Gal. 2, 20, ikke på lystene. Nei, dem hadde han korsfestet. Gal. 5, 24.

Nå ble Jesus prøvd i likhet med oss — ikke annerledes. Nei, han måtte tas iblant mennesker for å innsettes for mennesker, forat han kunne ha medynk med dem og komme dem til hjelp. Hadde han vært som Gud, da kunne han ikke fristes av det onde. Jak. 1, 13. Nei, han ga av seg selv avkall på å være Gud lik og ble mennesker lik, og i sin ferd ble han funnet som et menneske. Fil. 2, 6—8. «Ettersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri.» Hebr. 2, 14—18. Nå hadde han fått kjød som oss, derfor kunne han prøves som oss, og i alt i likhet med oss. «For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» V. 18.

Prøvelsen ligger ikke i å ha et troll til ektefelle, eller i å være fattig eller rik, eller i at tidene er slike, men den ligger i at vi har et kjød som ikke kan være Guds lov lydig. Ja, ikke bare det: «kjødets attrå er fiendskap mot Gud.» Rom. 8, 7. Det holder seg ikke nøytralt, men det drar og lokker for å få oss ut av Guds ledelse. Gir jeg etter, så skjer det en unnfangelse i mitt sinn, og det fødes synd. Blir ikke den synd erkjent, så blir den fullmoden, og den føder død. Jak. 1, 14—15. Da mister jeg forbindelsen med Gud.

Men blir en åndsdøpt person også fristet av lystene i sitt kjød? Ja, hver fristes på den måte, sier Jakob, og det har vi jo nok fått se og føle. — Men det var dette og hint som fristet meg, sier du, jeg fristes utenfra. — Å nei, hadde du ikke hatt begjær og lyster, så var du aldri blitt fristet av det. Du har synd i kjødet, og vil du ikke erkjenne det, da dårer du seg selv, og sannheten er ikke i deg. 1. Johs. 1, 8. Men fordi om du har synd, behøver du ikke å gjøre synd — følge dine lyster og begjær — for hver den som gjør synd, er av djevelen. 1. Johs. 3, 8.

Når da Jesus fikk del i blod og kjød som oss, da kom han inn i akkurat den samme prøven som vi er i, på alle måter. Denne skolen måtte han gjennomgå forat han kunne kjenne våre skrøpeligheter — hvor lite det skal til før vi fristes — og bli en miskunnelig yppersteprest for oss. Dette gir oss frimodighet til å trede fram for nådens trone, da vi vet at han kan gi oss nåde til hjelp i rette tid. I rette tid, så vi slipper å synde. For det var jo ikke engler han tok seg av, men Abrahams ætt. «Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik». Hebr. 2, 16—17.

«Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt». Kap. 5, 7.

«For dersom I lever etter kjødet, da skal I dø.» Rom. 8, 13. Det var denne død Jesus sto i fare for nå da han var kommet i kjød. Hele menneskeslekten lå under for kjødet og var skyldig til døden. Den var under forbannelsen. Nå berodde frelsen ene og alene på Jesu verk. Seiret han, var døden beseiret; men bukket han under for kjødet — i fristelsen — da var alt håp ute. Vi forstår det var ingen kamp «på liksom» her. Det var ikke noe skuespill.

Men han seiret! Han bar seg selv fram i kraft av en evig ånd, som et ulastelig offer. Hebr. 9, 14. Synden ble fordømt i kjødet. Rom. 8, 3. Han ble uten synd i prøvens stund.

Prestene i den første pakt var slaktere. En prest i den nye pakt er også slakter. Prestene i den første pakt slaktet bukker og kalver, men i den nye pakt slaktes synden i kjødet. Les profetien om Jesus i Es. 63, 1—8.

«Og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham, og ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis.» Hebr. 5, 8—10.

Det var en kolossal skole Jesus gjennomgikk der, og da han var fullendt, var det ikke mere synd igjen i kjødet å fordømme. Da hadde han også utført all Guds vilje på jorden i sitt kjøds dager, med et legeme som ditt og mitt. Og istedenfor at synden i kjødet fikk avsporet ham, så dødet han den. Det er det som kalles for Jesu død, fordi det var i ham den døden først var virksom.

Å, for et verk! Dette i kraft av en evig ånd. Nå hadde Ånden utført sitt verk i Jesus, og han fikk Ånden av Faderen og sendte den til verden på pinsedagen. Ap. gj. 2, 33. Den skulle nå fortsette det samme verk i alle dem som gikk inn i pakten. De som ga seg inn under Kristi rettferdighet, fikk Ånden, og så fortsetter Paulus: Det som jeg her vil ha sagt, er: «Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.» Gal. 5, 16. Ja, for et håp for de oppriktige, og glede for de som er helliget ved den nye pakt i Jesu blod.

«Idet vi har oppgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle død». 2. Kor. 5, 15.

Det var jo samme kjød. Det var det menneskelige Jesu død gjorde ende på, så det guddommelige kunne komme tilsyne. Når jeg går inn i den nye pakt, oppgir alt og fremstiller meg til lydighet for all Guds vilje, da oversprenges jeg med Jesu Kristi blod. Kristi verk tilregnes meg, og jeg regnes med i det ene offer av Kristi legeme og får Ånden. Jeg er blitt lem på Kristi legeme, og Ånden fortsetter det samme verk i meg, nå i mitt kjøds dager. For Kristi legeme skal jo oppbygges. Ved Ånden kan vi akte oss døde for synden og levende for Gud. «Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» 2. Kor. 4, 10. «Men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.» Rom. 8, 13.

Jesus er yppersteprest. Han har fullbrakt denne ofringen, og er blitt vår talsmann; men vi blir også prester ettersom denne Kristi død — ofring — fullbyrdes i våre liv. Vi oppbygges til et hellig presteskap, til å frembære åndelige offer. 1. Pet. 2, 5. Paulus var Jesu Kristi offerprest for hedningene, og prestelig forvaltet han Guds evangelium for dem. Rom. 15, 16.