Evigheten

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer.»

Det skal altså være det samme forhold, himmel og jord, i evig­heten og. Da Gud hadde skapt himmel og jord og all dens fylde første gang, så han at det var såre godt. Det var ingen ting han ønsket annerledes; men så kom synden og ødela alt, så forbannelsen kom med torner og tistler og uår. Dette så vi ble opphevet i tusenårs­riket, for tusenårsriket skal være på den jord som nå er. Derved beviser Gud sin makt, at han på denne jord, som i årtusener har vært kalt for en jammerdal, kan lage et slikt fredsrike. Derved blir det og åpenbaret for alle at det er synden som ødelegger alle ting.

Men kunne da ikke Gud beholde den jord og de himler som nå er, også i evigheten? - Visstnok har Jesus med sitt blod også renset de himmelske ting; men bare det at synden har vært der, er nok for Guds nidkjærhet til å la ilden fortære alt. Hebr. 9, 11-23. For han hater i sannhet endog den av kjødet smittede kjortel. Jud. 23. 2. Pet. 3, 7, 10. Satan hadde jo adgang til Gud, og der sto han og anklaget de hellige natt og dag. Han ble av Mikael og hans engler kastet til jorden, og Jesus gikk inn med sitt blod og satte seg ved Guds høyre hånd som vår forsvarer, for å gå i forbønn for oss. Åp. 12, 7-12. Men nå da alt Guds råd er fullbyrdet, og Satan er kastet i ildsjøen, skaper han en ny himmel og en ny jord. Det som bemerkes på den nye jord til forskjell fra den gamle er: Og havet er ikke mer.

«Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av him­melen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brud­gom. Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud.»

Den alminnelige mening, at i evigheten skal vi alle være like, passer ikke.

«Og der er himmelske legemer, og der er jordiske legemer; men én herlighet har de himmelske legemer, og en annen de jordiske. Én glans har solen, og en annen månen, og en annen stjernene; for den ene stjerne skiller seg fra den annen i glans. Så er det og med de dødes oppstandelse.» 1. Kor. 15, 40-42.

Her sier apostelen med tydelige ord at det blir stor forskjell. Og vi ser at det er det nye Jerusalem som kom ned av himmelen. Det var dem som var blitt oppbygget til en Guds bolig. 1. Pet. 2, 4. De har himmelske legemer. De kom ned på jorden, hvor menneskene var. Disse hadde jordiske legemer. Og det er forskjell på herligheten: «Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem. De skal være hans folk, og han skal være deres Gud.» Det blir stor herlighet. Se, hvor stort det er å være oppbygget til en Guds bolig.

«Og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mere, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mere; for de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen, sa: Se, jeg gjør alle ting nye. Og han sier til meg: Skriv! for disse ord er troverdige og sanne.»

Om herligheten er forskjellig, så ser vi at alle får herlighet. Men vi kommer Jesu ord i hu: «Det er saligere å gi enn å ta.» Den er lykkelig som blir trøstet, men den er mere lykkelig som trøster. Og det blir en veldig herlighet når tårene tørkes av. Da blir det jubel. Men tenk deg å få være av dem som tørker tårene av. Det blir førstegrødens gjerning, de som under jordlivet har hatt den ene trang, å gjøre godt, men de har bare delvis fått fylt denne trang. De har vært begrenset av tiden, legemet, midler og evner, men nå skal Gud fylle deres trang i herlighet gjennom evigheters evighet.

«Men de redde og vantro og vederstyggelige og manndraperne og horkarlene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnerne, deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel; det er den annen død.»

Disse menneskene er det ikke mere håp for. Det er ingen ting som kan redde fra den annen død. Og så får Johannes nærmere se Lammets hustru, det nye Jerusalem, som steg ned av himmelen. «Det hadde Guds herlighet.» De hadde fått del i guddommelig natur. Og dens lys var som krystallklar jaspis. De hadde vandret i lyset og blitt lysets barn.

«Og noe tempel så jeg ikke i den; for dens tempel er Gud Herren, den Allmektige og Lammet. Og staden trenger ikke solen eller må­nen til å lyse for seg; for Guds herlighet opplyser den, og Lammet er dens lys.»

Det samme forhold er det i dag. Menneskene må ha sol og måne til å lyse for seg. Det vil si: De får lyset utenfra. De vandrer ikke i tro, men i beskuelse. De mottar sin forståelse fra naboer, tidsskrif­ter, butikkvinduer og motejournaler; men førstegrøden - bruden - deres legemer er den Hellige Ånds tempel. Den underviser dem om alle ting. De lever i tro. De får lyset innenfra. Slik blir det og i evig­heten. «Guds herlighet opplyser den, og Lammet er dens lys.»

Denne stad er det som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til. Den ventet Abraham på. Han oppholdt seg som fremmed i det lovede land, og satt i teltet sammen med Isak og Jakob og snakket om denne staden. Hebr. 11, 9-10. Så langt kunne de se fram, hvor meget mere da vi som har kallet til å ut­gjøre staden.

«Og folkeslagene skal vandre i dens lys, og kongene på jorden bærer sin herlighet inn i den.»

Det samme forhold ser vi idag. De som er jordiske, vet ikke å finne ut av det i vanskeligheten. De går til de åndelige og får lys, og så vandrer de i deres lys, som månen i solens lys. Disse folkeslagene på den nye jord - tredjegrøden - har ikke vandret i lyset og blitt lysets barn. De har bare fått del i forlikelsen med Gud ved Jesu død, og nå må de vandre i stadens lys. Lammets lys skinner ikke like på dem. Det skinner gjennom staden og til dem. Dette avhengig­hetsforhold blir igjennom evigheters evigheter.

«Og kongene på jorden bærer sin herlighet inn i den. Og de skal bære folkeslagenes herlighet og ære inn i den.»

Kongene på jorden har den store forrett å bære sin og folke­slagenes herlighet og ære inn i staden. Vi ser i dag, om folket i sin takknemlighet vil skjenke kongen en gave, så gir de ham det ypper­ste av alt det de har. Men gaven er likevel ikke den egentlige her­lighet; men den takknemlighet som gaven representerer, er det kongen setter pris på. Og den som blir utsett til å overbringe gaven, er gjerne en av dem som står kongen nær. Han får del i festlighetene og har en stor velsignelse fremfor folket ellers. Men den største glede og herlighet tilflyter kongen.

Vi forstår nok at folkeslagenes takknemlighet og ære på den nye jord blir overmåte stor over den velsignelse som tilflyter dem fra Guds og Lammets trone gjennom staden. Den herlighet skal kongene bære inn i staden. Gud og Lammet og staden setter altså pris på det. Her kommer det forhold inn som Paulus gir uttrykk for: «Ikke at jeg attrår gaven, men jeg attrår den frukt av den som rikelig kom­mer eder til gode.» Fil. 4, 17. «Så ble vi da, brødre, trøstet over eder i all vår nød og trengsel, ved eders tro. For nå lever vi, så­fremt I står fast i Herren. For hva takk kan vi gi Gud til vederlag for eder, for all den glede som vi har over eder for vår Guds åsyn, idet vi natt og dag inderlig beder om å få se eders åsyn og bøte på det som ennå fattes i eders tro? For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? Er ikke også I det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme? I er jo vår ære og vår glede.» 1. Tess. 2, 19-20 og 3, 7-10.

Paulus er jo av staden, og han hadde allerede her nede fått del i dette forhold.

«Og han viste meg en elv med livsens vann, som rant, klar som krystall, ut fra Guds og Lammets trone. Mellom stadens gate og elven, på begge sider, sto livsens tre, som bar frukt tolv ganger og ga sin frukt hver måned; og bladene på treet var til legedom for fol­kene.»

Her ser vi hvor helt og holdent folkene er avhengig av staden. De må nå, som i Paradiset, spise av livsens tre for å leve. De har ikke det evige liv blivende i seg, men må leve ved staden. «Og I vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg.» 1. Joh. 3, 15. Men vi vet jo også at en manndraper kan få det evige liv som en gave. Røveren på korset fikk være med Jesus i Paradiset. Der får han lov å leve evig ved å ete av livsens tre. «Men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» 1. Joh. 2, 17. Det å gjøre Guds vilje her i denne syndige verden, er det største av alt. De som det gjør, får del i guddommelig natur. De har det evige liv blivende i seg. Dette er staden. De har himmelske legemer.

«Og ingen forbannelse skal være mere, og Guds og Lammets trone skal være i den, og hans tjenere skal tjene ham, og de skal se hans åsyn, og hans navn skal være på deres panner. Og natt skal ikke være mere, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem; og de skal regjere i all evighet.»

Vi ser hvorledes alt dreier seg om Gud og Lammet og staden, og vi må nok utbryte og si: «Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livsens tre og gjennom portene komme inn i staden.»

Men nå kommer det kanskje et spørsmål opp: Når Satan en gang var en salvet kjerub, Esek. 28, 14, og likevel kunne falle i synd, kunne det da ikke oppstå et nytt slikt forhold, så den samme elen­digheten begynner på nytt? Nei, det er utelukket. Alt var uprøvet fra begynnelsen, men alt det som er bestående i evigheten, er prøvet. Ilden har brent det som brennes kan. Alle i evigheten har kjent godt og ondt, så de er ikke uvitende om det, slik som våre første for­eldre. Det var jo massevis av engler som falt sammen med Satan, Jud. 6, så også englene har stått på valg, de er prøvd. Og så har Gud sørget for to vitner om disse ting gjennom hele evigheten. Det er røken av deres pine som tilbad dyret. Den skal stige opp i all evig­het. Åp. 14, 11. Og røken av skjøgen skal stige opp i all evighet. Kap. 19, 3. Det var skjøgen og dyret som ødela den første jord. Disse to røyksøylene står der og vitner gjennom all evighet om hva den nye himmel og den nye jord er frelst ifra.

«Og han sa til meg: Disse ord er troverdige og sanne, og Herren, den Gud som utdeler sin Ånd til profetene, har sendt ut sin engel for å vise sine tjenere det som snart skal skje.»

«Ingen ugudelig skal forstå det; men de forstandige skal forstå det.» Dan. 12, 10. Det var sine tjenere Gud ville vise det som skulle skje. Det hjelper ikke å studere; en må rense seg i lydighet mot sann­heten og tjene den levende Gud, da skal en forstå det. For å frykte Herren er forstand. Jesus led tålmodig korset for den glede som ventet ham. Vi får og skue inn i den glede som venter oss.

«Han kunngjør oss sin viljes hemmelighet etter sitt frie råd, som han fattet hos seg selv, om en husholdning i tidens fylde: at han atter ville samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene, og det som er på jorden.» Ef. 1, 9-10.

Da får vi overblikk, og alle spørsmål blir oppklart. All denne verdens herlighet blir skarn når vi får se Kristi herlighet. Når vi får skue inn i hemmeligheten med Guds husholdning, får vi store ting å leve for. Lidelsene her blir for intet å regne. Vi fryder oss over denne husholdning, om vi enn nå - når så skal være - har sorg en liten stund ved allehånde fristelser. 1. Pet. 1, 6. Ja, vår trengsel er kortvarig og lett.

«Og se, jeg kommer snart. Salig er den som tar vare på de profetiske ord i denne bok.» - «Amen, ja kom, Herre Jesus!»