Guds dom

«Og jeg så en annen engel fly under det høyeste av himmelen, som hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, og for hver ætt og stamme og tunge og folk, og han sa med høy røst: Frykt Gud og gi ham ære! for timen for hans dom er kommet; og tilbe ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene!» Åp. 14, 6-7.

Nå er timen for Guds dom kommet. Vi har før sett at da er det jordiske Israel samlet i Palestina, og de åndelige jøder - bruden - er opprykket og står på Sions berg sammen med Lammet. Nå er det som holdt igjen - saltet som hadde kraft i seg - fjernet, og timen er kommet til å tråkke ned det saltet som har mistet sin kraft.

Dyret med de syv hoder og ti horn er da kommet fram; men dyret er ennå ikke mere ustyrlig enn at skjøgen sitter på ryggen. Men så fort bruden er opprykket, er skjøgens tid forbi. Det neste Johannes så, var en annen engel som fulgte etter den første og sa: «Falt, falt er Babylon, den store, som har gitt alle folk å drikke av sitt horelevnets vredes-vin.»

Det dyret skjøgen satt på, var skarlagenrødt og fullt av bespottelses-navn. Åp. 17, 3. Hun burde hatt så pass forståelse at hun frivillig hadde hoppet av den dyreryggen. Men hun syntes nok hun gjorde en god gjerning ved å forsøke å temme dyret. Vi skal ikke trekke oss unna ansvaret, sier hun, vi skal gjøre vår plikt i samfunnet, vi skal være med i alt og hevde de kristelige prinsipper, og så prøver hun å gjøre både filmen, teatret og sporten, ja alt mulig, kristelig. Alt dette høres så storsinnet og offervillig ut; men sannheten er at hun vil være stor i verden, ha et navn. «Og kvinnen var kledd i purpur og skarlagen og lyste av gull og edelstener og perler.» Hun har sitt opphold av dyret, men nå er det slutt. Dyret lar seg ikke lenger binde. Det vil ikke lenger oppholde disse Babels forretningsmenn - bevilge til kirker og betale dem gasjer.

«Og han sa til meg: De vann som du så, hvor skjøgen sitter, er folk og skarer og ætter og tunger. Og de ti horn som du så og dyret, disse skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, henne selv skal de brenne opp med ild. For Gud ga dem i hjertet å fullføre hans tanke, og å fullføre en og samme tanke, og å gi dyret sitt rike, inntil Guds ord er blitt fullbyrdet.» Åp. 17, 15-17.

Det blir en grufull tid. Den er det de fem dårlige jomfruer går i møte, og de av Guds folk som ikke lyder røsten fra himmelen: «Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noe av hennes plager!» Det er Guds dom over den religiøse verden og over dem som ikke er lydige mot røsten fra himmelen.

Nå har dyret ingen hensyn å ta lenger. Nå må alle bøye seg, hvis ikke, blir de drept. Og for å kontrollere hver enkelt, blir det gitt alle, små og store, rike og fattige, frie og treller, et merke i deres høyre hånd eller på deres panner, og ingen kan kjøpe eller selge uten den som har dyrets merke, dyrets navn eller tallet for dets navn. Åp. 13, 16-17.

Men også i denne tid blir det ved Guds nåde forkynt et evangelium: «Frykt Gud og gi ham ære! for timen for hans dom er kommet; og tilbe ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene.»

Det er akkurat det budskapet som trenges i den tid da alle begynner å tilbe dyret. Dyret har jo gjort det så godt for alle, som vi før har sett. Det har maktet å gjennomføre «kristendommen i praksis», uten å si Herre, Herre! Skulle ikke alle som står det imot, slåes ned med hard hånd? Jo, bare ta «merket», så skal du få det godt. Antikrist - den falske profet - syndens menneske - har talegaver. Han gjør tegn og under og forfører dem som bor på jorden. Men enda lyder en stemme som går imot dyret.

«Og atter en tredje engel fulgte etter dem og sa med høy røst: Dersom noen tilber dyret og dets bilde og tar merket på sin panne eller i sin hånd, da skal også han drikke av Guds vredes-vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne, og røken av deres pine stiger opp i all evighet, og de har ikke hvile dag eller natt de som tilber dyret og dets bilde, og hver den som tar dets navns merke.» Åp. 14, 9-11.

Det ser ut til at de som tilber dyret, skal få det så godt, men engelen sier det motsatte, og ennå gjelder det ord av Peter: «Den som tror, hører æren til.» De fem dårlige jomfruer våknet opp da de kloke ble opprykket. De gikk for å kjøpe olje, men kom for sent til å bli med inn til bryllupet. Disse forstår hva det gjelder. De har Guds kunnskap og kan nok høre engelens røst. Noen av disse må en anta ikke vil selge seg for å få brød alene. De byder tross og vil ikke ta dyrets merke. Nå har de fått lampen til å lyse, og flere av Guds folk som ikke var gått ut fra skjøgen, slår seg nok sammen med dem. Når det kommer til det å skulle fornekte Guds navn og ta dyrets merke, blir det noen som sier nei. De vil heller la livet gå.

«Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv: Salige er de døde som dør i Herren heretter! Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt arbeid; for deres gjerninger følger med dem.»

Disse må ta et avgjort standpunkt, og de skiller seg ut. De dør for verden, men nå må de og dø for sin tros skyld; men lovet være Gud! de dør i Herren. De skal få hvile fra sitt arbeid. Hvile hadde de aldri fått om de hadde tilbedt dyret. Nå begynner dyret sin nedslaktning av de hellige som er igjen på jorden, de som er lydige mot engelens evangelium.

«Og jeg så, og se, en hvit sky, og på skyen satt en som lignet en menneskesønn, og på sitt hode hadde han en gullkrone og i sin hånd en skarp sigd. Og en annen engel kom ut av templet og ropte med høy røst til ham som satt på skyen: Send ut din sigd og høst! Timen til å høste er kommet; for høsten på jorden er overmoden. Og han som satt på skyen, lot sin sigd gå over jorden, og jorden ble høstet.»

Dette er annengrøden som skal høstes inn i Guds lade. Og ennå gjelder det ord: «Ikke en spurv faller til jorden uten eders Fader vil», og «Alle eders hodehår er talte.» Vel er det dyret som dreper, men han som holdt i sigden, var lik en menneskesønn, og på sitt hode hadde han en gullkrone. Likesom fordum da Stefanus ble stenet, og Menneskesønnen sto ved Guds høyre hånd og fulgte med, slik overvåker han også nå hver enkelt som må gi sitt liv for hans navns skyld.

«Salige er de døde som dør i Herren heretter.» Ennå er det en kamppris å vinne. «Rett de hengende hender og de maktesløse knær», og «Bli ikke motløs når du refses av ham.» Ta opp kampen for alvor mot dyret og den falske profet. Det skal gi deg martyrkronen. Du skal bli salig og få hvile.

Du vil spørre: Gjelder ikke dette med å ta dyrets merke før bruden er opprykket? Jo, det har alltid vært slik; men først etter opprykkelsen skjer det bokstavelig i sin fulle betydning. Men det blir ikke slik på én dag. Alt har sin utvikling, og ettersom tiden nærmer seg blir det vanskeligere og vanskeligere. Det har alltid vært slik: Vil du fram i verden, må du tilbe dyret. Derfor, vil du bli rik, så kommer du bort fra Gud og gjennomstinger deg selv med mange piner. Vil du ha store stillinger, må du tenke som dyret - du får merket i din panne, og du må handle i pakt med dyret - du får merket i din hånd. Men etterhvert som det syvhodede dyr med de ti horn kommer fram, så blir tvangen sterkere og sterkere, så selv om du ikke vil bli rik, er det vanskelig å komme klar. Like før bruden rykkes opp, forstår vi at den tvangen er hard - ja, da er det den første halvdel av natten. Men først etter opprykkelsen kan dyret gjennomføre det bokstavelig. Da er timen kommet for Guds dom over skjøgen, og vi kan også si over hans ulydige barn, og ordtaket oppfylles: Går du ikke med det gode, så må vi bruke det onde. - Han hudstryker den sønn han tar seg av. Hebr. 12, 6. Det er de mørke høstnetter og stormer som den andre grøden må ha for å bli moden. Legg deg dette på hjertet, så du kan være blant dem som går med det gode, og får del i opprykkelsen.