Fange

Fange

«Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.» Ef. 4, 1-3.

Paulus var tro på denne vei, på tross av prisen. Han var fengslet og fastbundet, men ingen av disse trengslene kunne hindre ham å vandre verdig for det kall han hadde fått. Ap.gj. 20, 19 og 24. Det eneste viktige for han var å fullende sitt løp og den tjeneste han hadde fått av Jesus Kristus!

«… Han fór opp i det høye og bortførte fanger, han ga menneskene gaver.» Ef. 4, 8.

Ved sin troskap har Paulus blitt en gave for menneskene, og har etterlatt oss et eksempel til etterfølgelse. Hans arbeide og trofasthet, tross fangenskap og alle lidelsene, viser mulighetene som slike har som vandrer i samme tro.

Forholdene er annerledes nå, men vi blir også ført til våre grenser – dit hvor vi trenger denne samme tro som Paulus hadde! I slike situasjoner kan vi føle at vi er fanget! Mitt «fengsel» kan være f.eks. fattigdom, sykdom, vanskelige livssituasjoner i familien, i menigheten, på skole eller på arbeidsplassen.

Tenk, å kunne ta imot formaningen fra «en fange for Herrens skyld», så at jeg på tross av mitt «fangenskap» kan vandre verdig for mitt kall, med all ydmykhet, mildhet og andre Kristi dyder. Når alle krav mot de andre blir brakt på korset og alle selvmedlidenhets tanker pga. mitt «fengsel» blir dødet, da blir Åndens enhet bevart. Da har jeg kommet til det rette forhold til vår Mester, som selv har gått denne vei helt inntil enden! Først da kan Gud vise meg de oppgaver, som han har gitt meg å utføre. Min glede blir da å utføre de «små» oppgavene, som er rett foran min fot!

Ved å ta det på den rette måte der i mitt eget «fengsel», får jeg se at akkurat min del i livet er en nåde fra Herren, en gullgruve. Der blir jeg forlikt med Gud – han er den kjærlige Far som former meg der igjennom mine forhold. I begynnelsen kan jeg føle dem som et «fengsel», men akkurat disse er skjulte kilder til velsignelse! Ved å bli fornøyd der, danner Gud meg til å bli en gave til menneskene!

«Når de vandrer gjennom tåredalen, gjør de den til en kildevang, og tidlig regn dekker den med velsignelse.» Salme 84, 7.

Kan vi med hjertets opplyste øynene se hvilken herlig gullgruve vi egentlig har der i våre egne forhold? Da stiger det lovsanger opp til Gud ved midnattstiden, slik som fra Paulus og Silas i Ap.gj. 16, 25 – også fra våre «fengsler»!

«Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.» Rom. 8, 37.