En levende kilde eller sprukne brønner?

En levende kilde eller sprukne brønner?

«For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.» Jer. 2, 13. «For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.» Salme 36, 10.

Det levende vann, selve livets kilde, finner vi kun hos Skaperen, den levende Gud, som er opphavet til alt liv. Dette er en evigvarende sannhet. Skriftstedene er fra det gamle testamentet, men de er også gyldige i den nye pakt, ja til evig tid. Det som til stadighet har gjentatt seg i historien er at menneskene forlater kilden, et livssamfunn med sin Gud, og prøver å erstatte det ved å hogge seg ut sprukne brønner. Begge deler er onde ting.

Jesus sier til den samaritanske kvinnen ved brønnen: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke – så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann!» «Hver den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.» Joh. 4, 10 og 13-14.

Av den videre samtalen mellom Jesus og kvinnen ved brønnen ser vi at kvinnen og hennes folk var opptatt av om tilbedelsen av Gud skulle skje på fjellet i Samaria eller i Jerusalem. Her blir det åpenbart at livets kilde, en personlig kontakt med Gud og en tilbedelse av Gud i ånd og sannhet, var blitt erstattet med en ytre gudsdyrkelse knyttet opp til konkrete ritualer, former og steder. V. 21-23. «Gud er ånd», sier Jesus, «og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» V. 24.

«Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.» Dette sier Jesus til jødene i Joh. 5, 39-40. Her ser vi hvor langt bort fra «kilden» jødene på Jesu tid var kommet. I stedet for å komme til Jesus, han som hadde det levende vann i seg, prøvde de å finne kilden i det skrevne ord, uten å se at det var nettopp Jesus dette pekte på. Med andre ord – de valgte å erstatte kilden med en form for teologi. De ville erstatte kilden med en sprukken brønn, erstatte Guds velbehag med ære av mennesker.

Jesus sier til dem at de ikke hadde Guds ord blivende i seg fordi de verken hadde hørt Guds røst eller sett hans skikkelse. V. 37-38. Hadde jødene hatt Guds ord blivende i seg som en kilde med vann, da hadde de gjenkjent denne kilden i Jesu ord. Ved en levende forbindelse med Gud, selve kilden, blir vi i stand til å høre hans røst og til å se hans skikkelse. De rene av hjertet skal se Gud. Matt. 5, 8. Salme 17, 15. «Den som tror på meg, av hans liv skal det som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann.» Joh. 7, 38. En levende tro fører til levende vann. Det er fra den troendes liv strømmene av velsignelser kommer.

Det gikk ikke lang tid etter apostlenes dager før kristenheten vendte seg bort fra kilden. Troen stivnet i ritualer, sakramenter, lærdomsformer og kirkebygg.

«Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør skal han ha lykke til.» Salme 1, 1-3.

Jesus taler om å ha Guds ord blivende i seg. Guds ord representerer hans vilje, hans vesen, hans tanker, hans syn og visjoner. Det samme gjør Guds lov. Å grunne på Herrens lov sammenlignes med et tre som har sine røtter plantet ved rinnende bekker. Når man forkaster Guds lov og ord som noe som er umulig for et menneske å holde, er det ikke rart at troslivet tørker inn. Man blir som en hjelpeløs mann på den øde mark og ikke får se at det kommer noe godt (ingen frukt). Man bor på avsvidde steder i ørkenen, i et saltland som ingen bor i. Jer. 17, 6. Den som har en levende tro derimot blir «… lik et tre som er plantet ved vann og skyter sine røtter ut ved en bekk, som ikke frykter når heten kommer, men alltid har grønne blad, og som ikke sørger i tørre år og ikke holder opp å bære frukt.» V. 8.

«På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.» Sak. 13, 1. Guds ord og lov er en mektig kilde. Når man drikker av den, får man en mektig avsky for all synd og all urenhet. Det var dette levende vann Jesu kom med, for det gjør ende på djevelens gjerninger, 1. Joh. 2, 8, og frembringer Åndens frukter hos den troende. Gal. 5, 22-23.

For et menneske å leve etter sine lyster er det samme som å drikke av en sprukken kilde som ikke holder vann. Alle som drikker av den, vil tørste igjen. Lystene i menneskets kjød kan aldri tilfredsstilles. De vil alltid tørste etter mer. Tenk å få brakt dem på korset, og aldri mer tørste! I stedet få en kilde i seg, der en kan øse ut velsignelser over alt hvor en går!