Lydig inntil døden

Lydig inntil døden

«Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død.» Fil. 2, 8.

Meningen er at vi skal være lydige inntil døden. Det er bare denne lydigheten som har betydning for vår helliggjørelse. Et av budene vi skal være lydige mot står i 1. Kor. 10, 24: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste.» Å holde dette budet litt går fint for de fleste, men vi skal lyde det inntil døden.

Mulighetene Gud gir for å lyde inntil døden er ofte skjulte. De kan virke ubetydelige både i mine egne og andre menneskers øyne. Derfor er et stadig fokus på helliggjørelse livsnødvendig for at vi skal oppdage disse mulighetene. Når Gud gjør dem synlige, gjelder det å gå helhjertet inn i lidelsen. Ole Skiaker skriver: «Intet ligger deg for lavt, du setter livet til», HV 19. I det «ubetydelige» må vi sette livet til. Ingen ser, ingen heier, ingen elsker. Det finnes ingen næring for kjødet, bare tro virksom ved kjærlighet. Der får vi blodets vitnesbyrd og adgang til helligdommen. Hebr. 10, 19-20. Der nærmer vi oss vår elskede Jesus i hverdagen.

Alle skjulte ønsker om å bli sett, elsket eller bekreftet viser at mitt fokus ligger på meg selv. Paulus hadde ingen likesinnede som kunne ha oppriktig omsorg, for alle hans medarbeidere søkte sitt eget og ikke det som hørte Kristus Jesus til. Fil. 2, 20-21. Midt i tjeneste, oppofrelse og iver kan vi få rikelig av menneskers vitnesbyrd, uten å få del i livet med Gud. Gal. 1, 10; Joh. 5, 44. Det kreves lydighet inntil døden, da skal vi få livets krone. Åp. 2, 10. HV 253.