Tom ære

Tom ære

I Gal. 5, 26 gir Paulus en klar og så nødvendig formaning: «La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner hverandre». Jesus sier om seg selv i Joh. 5, 41: «Jeg tar ikke imot ære fra mennesker.»

Dette med lyst til tom ære – ære fra mennesker, er vel en av de vanligste synder som menneskene lider av fra man er ganske ung. At det er vanlig, gjør det ikke mindre alvorlig! Jesus sier i samme kapittel i vers 44: «Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre? Og den ære som er av den eneste Gud, den søker dere ikke.» Her kommer alvoret fram. Lever man av menneskers ære og søker godt vitnesbyrd av dem, så er det etter Jesu ord umulig å tro og dermed også umulig å komme videre på frelsens vei!

Det er kanskje lett å tenke at man er ferdig med denne synd og det kan også være at man er så pass «klok» at man klarer å oppføre seg slik at man unngår de groveste eller mest latterlige former av denne synd. Slike ting som alle kan se og forstå at nå søker jeg ære. Man kan for eksempel velge sine ord slik at det høres så ydmykt og fromt ut. Men lar man sannhetens lys belyse ens tanker, ord og gjerninger, så finner man nok fort ut at dessverre er ikke alt så rent og så fritt fra å søke ære som man så gjerne hadde innbilt seg selv. Sannheten er at dette med å søke ære sitter dypt fast i ens natur og kommer fram i mange ulike «fine» former: man nyter litt storhets tanker, man liker når man får ros for noe, man forteller gjerne om noe man selv har fått til, man venter på at man blir nevnt offentlig i ekstra positivt lys, osv. osv. Egentlig ens tankegang og måten å være på vitner i stor grad om at man nettopp søker ære av mennesker.

Det er bare korset som kan frigjøre oss helt og holdent fra alt dette. Det må en nidkjær og helhjertet troens strid til, der man gang på gang sier «NEI» når fristelsen til å ta imot ære melder seg. Det herlige er at vi ved troen kan bli helt fri også denne synd og i stedet kan Gud begynne å skrive mer og mer sine lover og bud i vårt hjerte og sinn. Tenk bare for eksempel på formaningen i Rom. 12, 10: «Kappes om å hedre hverandre!» For en motsetning til dette å ha lyst til tom ære. Et slikt underverk kan Gud gjøre i et stakkars menneske. Fra å være bundet og gjennomsyret av å ha lyst til tom ære, så kan man forvandles slik at man får lyst til å hedre hverandre. Lovet være Gud for et slikt troens verk!

Joh. 12, 24-26: «Sannelig, sannelig sier jeg dere, Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv. Den som vil tjene meg, han må følge meg. Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære.»

Dette er helt skjult for en som ikke er blitt disippel. La oss be om opplyste øyne slik at vi som har blitt disipler, i mye større grad kan se herligheten i å følge Jesus i dette å hate seg selv og bli et hvetekorn! For det naturlige menneske er et slikt liv «galskap». Et hvetekorn ligger jo i jorden og dør. Det er ikke mye å se på og skryte av et råtnende hvetekorn… Der under bakken er det ikke mye tom ære å hente fra menneskene. Men nettopp et slikt hvetekorn skal Faderen ære og det må være evig nok for oss!