Jeg trodde, derfor talte jeg

«Strid troens gode strid, grip det evige liv, som du ble kalt til, du som og har avlagt den gode bekjennelse for mange vitner!» 1. Tim. 6, 12. Paulus var vel kjent med troens strid. Han sto i den så lenge han levde, og i den samme troens Ånd fullførte han sitt løp. Gud hadde grundig overbevist ham om hva han kunne oppnå ved den rettferdighet som kom av loven. Han roste seg aldri mer av den, og brukte den aldri mer som grunnlag for sin tjeneste. Rettferdigheten av troen ble den bærende kraft i Paulus liv, og ut fra den virket og talte han. Han så på seg selv som den største av alle syndere, og kunne derved gå under alle og tale troens ord til dem. Han beskriver hvordan det hadde vært med enkelte av de han arbeidet med: «Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen, eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. Og således var det med noen av dere; men dere har latt dere avtvette, dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.» 1. Kor. 6, 9-11.

Ved troen på Kristus hadde Paulus fått et nytt grunnlag å arbeide ut fra. Den troens Ånd han hadde fått ved å erkjenne sin egen udugelighet etter kjødet gjorde ham ubegrenset i sin tro på hva Gud kunne gjøre i et menneske. Han opplevde troens forvandlende kraft, fra å være en fariseer som fnyste av mord og harme, til å bli så full av Kristi kjærlighet at han ble drevet fra sted til sted for å forkynne menneskene dette frigjørende og vidunderlige korsets budskap. I denne troens Ånd talte og arbeidet han så brennende at han ved et tilfelle ble kalt en ordgyter. Ap.gj. 17, 18.

Når troens Ånd kommer inn i et menneskehjerte, jager den håpløshet og tvil og rydder bort gammelt tankegods og all egenrettferdighet. Den viktigste arena i et menneskeliv er menneskets eget hjerte. Der står striden, og der står eller faller den enkelte. Troen er en gave, men kan ikke bevares uten kamp. Derfor er troens gode strid den viktigste strid et menneske kan stå i, og det er av avgjørende betydning hva man tillater av tale i sitt eget hjerte.

«Men rettferdigheten av troen sier så: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen – det vil si: for å hente Kristus ned –? eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen – det vil si: for å hente Kristus opp fra de døde –? Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte; det er troens ord, det som vi forkynner.» Rom. 10, 6-8.

Rettferdigheten av troen gjør at ordet blir tilgjengelig, og mennesket får en ånd i sitt indre som forkynner disse troens ord. Det hjertet er fylt av taler munnen, og det er naturlig for en person å snakke om det som han selv har fått hjelp ved. Anklageren benytter seg også av Guds ord, men rettferdigheten av troen sier: «Det står atter skrevet.» Man kan aldri beseire anklageren i den rettferdighet som kommer av loven, for loven sier «du skal ikke begjære». Rettferdigheten av troen derimot, beseirer ham, for da er det Kristi blod og Kristi død som er virksom.

La oss alltid være i denne velsignede troens Ånd. Da vil det fra vårt indre renne strømmer av levende vann, til håp for en døende verden – og til vederkvegelse for de som er rundt oss.