Også tungen er en ild

Også tungen er en ild

«Som en verden av urettferdighet står tungen blant våre lemmer. Den smitter hele legemet og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete.» Jak. 3, 5. Han skriver videre at intet menneske, ingen menneskelig natur, kan temme tungen. Den er et ustyrlig onde, full av dødelig gift. Dette er en så oppsiktsvekkende og spesiell undervisning at det er all grunn til å stoppe opp og stille seg selv noen spørsmål: Hvordan bruker jeg min tunge? «Død og liv er i tungens vold, og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt.» Ord. 18, 21.

Hvor mange har jeg «drept» eller lammet med min tunge? Hvor mange har blitt oppkvikket, oppglødet og velsignet ved min tunge?

Når Paulus beskriver et menneske etter naturen, og spesielt den del av et menneske som er knyttet til tungen, skriver han: «Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.» Rom. 3, 13-14.

Det er ganske utrolig hvordan et menneske kan makte å kle sine usle gjerninger med ord og vendinger så det kan se ut som noe edelt, som omsorg for omgivelsene. En kan kle seg selv med vakre ord, så en kan se ut som en engel, mens nærmest det motsatte er tilfelle. Samtidig får en mistenkeliggjort sin neste og hans hensikter, så eventuelle tilhørere må slite med kritiske, lite oppbyggelige tanker, kanskje i årevis. Tilhørere blir nærmest lammet i forhold til det å gjøre noe godt for den som blir omtalt. Det var dødelig gift i det en serverte. Ved sin nysgjerrighet kan en samle seg et helt forråd av informasjon om ting en ikke har noe som helst med, og serverer dette som «pålitelig» stoff i alle himmelretninger uten virkelig å ha undersøkt om det en sier stemmer. En setter livets hjul i brann, så kanskje flere får sin arbeidsdag ødelagt fordi det må drives med «brannslukkingsarbeid» i stedet for å bruke dagen til noe langt mer nyttig og oppbyggelig.

Ved hjelp av det lille roret som heter tungen, styrer en sitt livsskip i en helt gal retning, bort fra samfunn og broderskap og havner kanskje i selskap en aldri hadde tenkt å være i.

Hva er så å gjøre? Jo, først må en omvende seg, og det grundig. Å be om tilgivelse for onde og tankeløse ord, hører med til saken. Dernest må en gå inn i et målbevisst, langsiktig arbeid på sin frelse. En må våke og be! Selv den store Guds mann Paulus var så fattig i seg selv at han bad efeserne om at de måtte be for ham, at det måtte bli gitt ham ord når han åpnet sin munn. En temmelig stor motsetning til det alminnelige menneske som «vrøvler» om alt mulig, likt og ulikt, så omgivelsene blir trette og tappet for motivasjon og energi. Det meste dreier seg om en selv, egen storhet og fortreffelighet eller andres dumheter, hva de har sagt og uttalt, ting som de ved nærmere undersøkelse verken har sagt eller ment. «Og når dere går avsted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» Matt. 10, 7. Kommer jeg med dette rike som består av rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd? Eller er det sinnets tomhet som styrer tungen? Har jeg et mål med det som fortelles? En fin målestokk er denne: «La alt hos dere skje i kjærlighet!» 1. Kor. 16, 14. Vi bør også legge oss disse Jakobs ord på hjerte: «Den som mener at han dyrker Gud, og ikke holder sin tunge i tømme, men bedrar sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.» Jak. 1, 26. Tilfører jeg min neste noe, eller er jeg en som stjeler og forbruker andres livstid ved verdiløst prek? Hvor ofte ber vi denne bønn av David?: «La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, Herre ...» Salme 19, 15. Døperen Johannes sier slik: «Den som er av jorden, er jordisk og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle.» Joh. 3, 31. Det meste av all tale, også blant troende, kommer vel fra jorden. Det er likevel bedre enn den tale som kommer fra tunger satt i brann av helvete, fremdrevet av hat og forakt for andre.

Men Jesu tale var fra himmelen. Hans tunge var løst fra jorden og menneskene. Den var satt i brann av himmelen. Han mistet sitt liv i denne verden. Derfor var det himmelsk kraft og myndighet i hans tale. Ingen kunne rive ned Satans festningsverker som ham. Ingen kunne splitte mørket som ham. Ingen kunne oppbygge den fattige i ånden som ham. Han var over alle. Hans fornedrelse under alle har gitt ham slik kraft at han skal fortære den lovløse med sin munns ord når den tid kommer. Han stod i sine kjøds dager for Guds åsyn og ga akt på dette ord: «… hvis du skiller det edle ut fra det uedle, skal du være som min munn …» Jer. 15, 19.

Ved å elske rett og hate urett fremkom det en kilde, som i den grad var ren og usmittet at «alle ga ham vitnesbyrd og undret seg over de livsalige ord som gikk ut av hans munn.» Luk. 4, 22. «Aldri har noe menneske talt slik som denne mann!» var tjenernes vitnesbyrd om Jesus. Joh. 7, 46.

Det er den samme kilde vi skal komme i forbindelse med. Når vi ved korset tilstopper den gamle kilde som har sitt utspring fra kjødets lyster og begjæringer, da får vi forbindelse med sannhetens Ånd. Den tar av det forråd som er hos Faderen, og som Jesus hadde samlet opp i sin ånd under vandringen her nede. «Alt det Faderen har, er mitt», sa Jesus. Joh. 16, 15. Tenk for en visdoms kilde, levende vann! Også når Paulus advarte mot kobbersmeden Aleksander var det ren tale, rent vann til bevarelse av Kristi legeme. 2. Tim. 4, 14-15. Slik blir vår tale god, til nødvendig oppbyggelse. Ordene blir velvalgte, og tungen blir forvandlet fra å være et ustyrlig onde til å være et uvurderlig gode. Rettferds munn, rettferds tunge og ord i rette tid er det ikke for mye av her på jorden, heller ikke i menigheten.

Alle tunger satt i brann av helvete og all tale som setter «Jeg’et» i sentrum skal få en ende. Da skal hele himmelen, med forløste tunger, synge med høy røst: «Verdig er Lammet, som er slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse! … Ham som sitter på tronen, og Lammet tilhører velsignelsen og æren og prisen og styrken i all evighet.» Åp. 5, 12-13.

Det er i denne Ånd vår tunge skal oppøves. Da er det ikke vår synd, vårt «ego», som styrer tungen. Godheten, barmhjertigheten og takknemligheten har fått et instrument som sprer velsignelse og håp. «Mange taler tankeløse ord, som stikker likesom sverd; men de vises tunge er legedom.» Ord. 12, 18.