Ransak meg … og led meg på evighetens vei!

Ransak meg … og led meg på evighetens vei!

«Ingen blir helliggjort uten ved å gi nøye akt på seg selv. Selvstudie i Åndens lys bringer kunnskap om meg selv og om Gud.» Slik begynte J. O. Smith artikkelen «Guds vei – Helliggjørelse» i 1929.

Dersom jeg vil vokse opp til Ham som fikk del i hele guddommens fylde legemlig, Kol. 2, 9, må selvransakelse i Åndens lys også bli en virkelighet for meg. Eller som Smith skriver om Paulus, jeg lærer å studere min egen person. Det vil si at jeg holder ettertanke, Ord. 2, 11, tenker over mine veier, Salme 119, 59, og lar Den Hellige Ånd lede meg til hele sannheten, Joh. 14, 26 og 16, 13.

Ånden slår ikke i løse luften. Dens dommer er presise, overbevisende og nøyaktige. Dette er selvsagt smertefullt. Var jeg virkelig så tankeløs? Så uvitende? Så uforstandig? Så blind? Så dum? Hver enkelt handling, ord og tanke som Ånden belyser, er en liten del av et mye større bilde – et bilde av mitt kjødelige «jeg» som alltid har vært der, men som jeg tidligere ikke har vært bevisst på. Men nå blir det åpenbart og jeg har «funnet mitt liv», Matt. 10, 39. Dette bildet består av de dyptliggende tendensene som preger meg, påvirker meg, og får meg – mot min vilje – til å «vandre selv på menneskelig vis», 1. Kor. 3, 3. Jo mer jeg omfavner denne selvransakelsen, desto mer får jeg oppleve det samme som Job: «Derfor forkaster jeg meg selv og angrer i støv og aske.» Job 42, 6 (engelsk oversettelse).

Men, som Smith skrev, kunnskap om meg selv er bare halve bildet. Jeg får også lære Gud å kjenne. I jødedommen finnes det to små lærbokser kalt «tefillin» som inneholder utdrag fra Loven. Disse skulle festes på armen nær hjertet og festes på pannen, som en påminnelse om å ikke vike fra Guds ord. Dette er, i overført betydning, også aktuelt for meg i dag. Men nå skriver Ånden Guds ord i mitt hjerte og sinn. Jer. 31, 33 og Hebr. 10, 16. Ord jeg må være lydig mot for å kunne vende mine føtter mot hans vitnesbyrd og skynde meg med å holde hans bud. Salme 119, 59-60. Nettopp på de områdene der Ånden har dømt mine gjerninger. Det står at Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Joh. 1, 1. Det er på denne måten jeg får kjenne Ham – ved å holde meg nær til og lyde hans ord.

Her holder det ikke med et overfladisk trekk på skuldrene over min synd og dårskap og si «det var bare en legemets gjerning». Tvert imot, her må jeg ha sorg over det og arbeide med alvor på min frelse! Jeg er blitt bevisst på synden i mitt kjød – så må jeg lære å være bevisst på å lyde ordet og å vandre varlig. Ikke som en uforstandig som fortsetter i gamle spor, men som en vis som blir forvandlet til Jesu Kristi bilde ved lydighet!

Stor iver og årvåkenhet trengs her for at synden som tidligere var ubevisst, skal dras fram og inn i mitt bevisste sinn. Da Jesus trampet ned sine fiender i vrede og tilsølte sine klær med deres blod, ble han drevet av en mektig indre nidkjærhet for å ødelegge den synden som bor i et menneskes kjød. Jes. 63, 3-6. Den samme ånd må brenne i meg dersom jeg skal kunne lukke gapet mellom mitt liv og Mesterens liv på de punktene Ånden har pekt på nå.

Det er et umåtelig privilegium å være under Den Hellige Ånds påvirkning og ved Guds nåde få strekke meg etter det som jeg ennå ikke har fått tak i av Jesu liv. Fil. 3, 12-14. La oss ikke sløse bort denne nåden, men elske å gi akt på oss selv og på den læren som er mektig til å frelse våre sjeler. Er vi nidkjære her, så er vi på evighetens vei og kan frimodig rope ut som David:

«Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangehånde tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» Salme 139, 23-24.