Er Kristus mitt liv?

Er Kristus mitt liv?

«Dere er døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.» Kol. 3, 3. Slik skriver Paulus, som om det er en selvfølge. Men er det det for meg? Når jeg blir urolig, bekymret og alt kretser rundt meg selv – hvor er livet mitt da? Er det skjult med Kristus, eller står jeg selv i sentrum?

Paulus skriver: «For meg er livet Kristus.» Fil. 1, 21. Hva er livet for meg? Etter møtet med Jesus var Paulus ikke i tvil. Han som åpenbarte seg, var ikke bare herre, han ble selve livet. Skal vi leve dette skjulte livet med Kristus, må vårt sinn være vendt mot det som er der oppe, Kol. 3, 2. Men selv da kjenner vi så godt at vi fortsatt bærer med oss et syndelegeme. Derfor lyder formaningen: «Død da deres jordiske lemmer …» Kol. 3, 5. Det gamle må vike – ikke i egen kraft, men fordi vi er døde med Kristus.

Jesus har heller ikke etterlatt oss alene. Han sa: «Jeg kommer til dere», og han ba Faderen sende Den Hellige Ånd – Sannhetens Ånd – for at han skulle være hos oss og i oss. Joh. 14, 16-17. Forstår vi hvor privilegerte vi er? Ånden er ikke en ekstra støtte for noen få, den er livsnødvendig for enhver som vil ha tak i Jesu liv. «Den skal lære oss alt». Og i Guds lys blir det tydelig hva som bor i oss: Dårskap, selvopptatthet, ord og gjerninger vi gjør som ikke stemmer med Kristi liv. Derfor er det så trøstefullt som vi synger i sangen: «Når vi erkjente det, da fikk vi se, at visdom ved tro kom i dårskapens sted.» HV 377 v. 3. Det er der det gjelder å være på plass, i lyset, og i en sannhetselskende ånd som ikke trekker seg tilbake når Ånden taler.

«Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med Ham i herlighet.» Kol. 3, 4. Når jeg virkelig tror dette ordet, trenger jeg ikke lenger å forsvare meg selv. Jeg trenger ikke å sikre min egen posisjon eller mening. Det er nettopp i situasjoner der vi kan føle at vi taper ansikt, ære eller trygghet, at vi får anledning til å leve i overgivelse til Ham. «De som lider etter Guds vilje, skal overgi sine sjeler til den trofaste skaper, i det de gjør det gode.» 1. Pet. 4, 19. Det er klart at dette vil koste lidelser, men det er nettopp her det åpner seg en vei inn til hvilen. «La oss gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen.» Hebr. 4, 11. Hvilen finnes ikke i passivitet, men i overgivelse og full tillit. Når noe går ut over vårt navn, vårt omdømme, vår stolthet, får vi legge det på Ham som kan bære, og som i sannhet bærer. Og så får vi fortsette å gjøre det gode – i Hans kraft, så også det er Hans liv som mer og mer kan gjennomtrenge oss.

Da blir det slik som Paulus uttrykker det, at: «Vi i alt viser oss som Guds tjenere – i ære og vanære, med godt rykte og dårlig rykte.» 2. Kor. 6, 8. Et skjult liv med Jesus er et liv i full overgivelse til Guds vilje. Derfor må vi våge å prøve oss selv i livets forskjellige forhold: «Er det virkelig Kristus som lever i meg?» Da vil også vi åpenbares en gang med Ham – i herlighet. Kol. 3, 4.