Veien nedover

Veien nedover

I Fil. 2 står det at Jesus ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av seg selv gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, og kom i menneskers lignelse. Det er sannelig den største fornedrelse som noen gang har funnet sted. Men det stopper ikke der. For da han ble funnet i sin ferd som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja inntil korsets død.

På denne veien av fornedrelse og lydighet tenkte han på oss. Slik at en ny vei skulle bli banet, veien tilbake til Gud, og at vi kunne få del i guddommelig natur. Gud ønsker å dele sin natur med oss, men han deler ikke sin ære med noen. Det finnes nok av tydelige eksempler på det. «På en fastsatt dag kledde så Herodes seg i kongelig skrud. Han satte seg på sin trone og holdt en tale til dem. Folkemengden ropte: Dette er Guds røst, ikke et menneskes! Straks slo en Herrens engel ham, fordi han ikke ga Gud æren. Han ble fortært av ormer og døde.» Ap. gj. 12, 21-23.

Vi ser et lignende eksempel om Nebukadnesar i Dan. 4: «Tolv måneder senere gikk han en gang omkring på taket av det kongelige slott i Babel. Da tok han til orde og sa: Er ikke dette det store Babel, som jeg ved min veldige makt har bygd til kongesete, til ære for min herlighet! Før kongen ennå hadde talt ut, kom det brått en røst fra himmelen: Kong Nebukadnesar! Til deg lyder nå disse ordene: Riket er tatt fra deg! Fra menneskene blir du utstøtt. Hos markens dyr skal din bolig være, og gress skal du ete som oksene. Sju tider skal gå frem over deg, inntil du sanner at Den Høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene og gir det til den han vil.» Dan. 4, 29-32.

Gud er uforenlig med stolthet. Gud står de stolte imot, men den ydmyke gir han nåde. Jak. 4, 6 og 1. Pet. 5, 5.

Bare de som av hjertet er ydmyke får nåde. Tenk hvilken enorm nåde som er gitt oss. «Men Gud viser sin kjærlighet mot oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» Rom. 5, 8. Det var ingen vei åpen, men nå er en vei åpnet slik at jeg kan bli fri fra alt som tynger, og synden som henger så fast ved meg. Det eneste som passer er at jeg fra hjertets dyp kan leve i sann erkjennelse at det er helt rettferdig at all ære tilhører Gud alene. Det er fordi jeg trenger Guds nåde og kraft i mitt liv. Ingen kan komme til forvandling i egen kraft. Alt som kommer fra meg selv er ubrukelig. I den grad jeg er ydmyk, i akkurat samme grad får jeg fremgang i frelsen. Eller med andre ord, i den grad jeg kan erkjenne sannheten om meg selv. Videre på denne veien lærer jeg også, ikke bare å lide urett, men å lide urett med glede. Da kan jeg av hjertet tilgi min bror fordi jeg er selv blitt tilgitt.

Måtte Gud gi oss nåde, slik at vi alltid befinner oss på veien nedover. Veien til erkjennelsen og veien til sannheten om meg selv. Bare på denne veien finnes det sann befrielse fra synden og fremgang i Kristi dyder. Da vil også det ordet som står i Åp. 4, 11 lyde i våre hjerters innerste: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten.»