Nådeordningen

Et Guds barn har sin nådeordning. Denne består av den lille bibelen (Bergprekenen*), og kalles den trange port og den smale vei.

Merk at det er bare i Bergprekenen vi finner de fire innholdsrike uttrykkene: trang port og smal vei, vid port og bred vei. Matt. 7, 13-14. Det er livets og dødens ordninger.

Hva er så den trange porten? Bergprekenen er den trange porten. Hva er den smale veien? Bergprekenen er den smale veien. Men det som gjelder for Bergprekenen, gjelder for hele Guds ord. Altså: Guds ord er den trange porten og den smale veien. Men alt Guds ord handler om Jesus Kristus. Altså er Jesus Kristus porten (eller døren), Joh. 10, 9, og veien.

At Bergprekenen er den trange porten, det får den kloke byggmesteren erfare. Han tar til seg de evighetsdigre sluttordene: den som gjør Bergprekenen, han bygger på fjellgrunn. Og disse ordene bør man fremfor alt annet legge på hjertet, for de avgjør hele evigheten. De viser tydelig at bare den som gjør den, han – og ingen annen – har en frelsesbygning som står støtt i all slags vær. Derfor skal den som vil bli et Guds barn, vokte seg for å tro at Bergprekenen, med sine dype og alvorlige krav, bare er gitt for at vi der skal lære å kjenne vår maktesløshet og «komme til kort» – og så la den ligge ugjort, mens vi flykter til noe vi kaller «evangeliet». Slik mente ikke Herren det da han sa at vi skal gjøre den. Da ville han ha sagt én ting og ment noe annet. Men han var aldri falsk.

Og hvis ikke dette ordet fra Jesus får stå som et alvorsord, går det galt fra begynnelsen, og synd-selvet berger livet under et dekke av løsrevne løfter. Så henger man der i årevis på den «evangeliske» tilgivelsens kant, under kraftige nådebevegelser og deilige følelser, som man mistolker og tar for å være åndelig liv. Da skjer enten det at Gud, på lange omveier og ofte gjennom harde straffedommer, søker å vinne det som mangler i ordets nådemiddel som man har forkrøplet, eller at mennesket langsomt synker ned i den farligste form for forherdelse – den fariseiske løfte-forherdelsen. Vi vet hva den har ført til i verden. Jødedommen på Jesu tid viser det tydelig. Der hadde man blitt mestere i kunsten å kløyve sannheten. Fra Abrahams pakt skar man ut Abrahams velsignelse. Matt. 3, 8-9, men kastet bort Abrahams tro, som ofret Isak. Stolt kalte man seg Abrahams barn, men man ville ikke kjennes ved slektskapet med ham i gjerninger. Joh. 8, 39. Man arvet patriarken i alt, bare ikke i sinnelag. Joh. 8, 40. På samme måte behandlet man hele det gammeltestamentlige ordet: det viktigste i loven lot man fare. Matt. 23, 23. Man satte sitt håp til Moses, men trodde ham ikke, sier Herren. Joh. 5, 45-46. Slik sovnet man på puten av løsrevne løfter. Lyset innvendig ble til mørke, samvittighetens lampe sluknet. Matt. 7, 22-23; 12, 41-42. Og nå ropte Moses for døve ører, Johannes det samme, Herren likeså. Moses, døperen, Kristus – alt passerte den tids sannhetskløyvende slekt forbi. Man så ingenting, hørte ingenting. For aldri sover et menneske så tungt som når det hviler på en istykkerrevet sannhet. Verken tordenen fra Sinai, ropet i ørkenen eller Herrens røst – enten den er åtte ganger «salig» eller åtte ganger «ve» Matt. 23, 13-39 – vekker det opp. Denne indre faren skjulte man for seg selv og andre ved ytre åndelig iver og mange aktiviteter; man renset karet og kalket gravene utvendig. Løftet om Messias holdt man begjærlig fast, men konsekvent ble man drevet til å skjære bort hellighetens og rettferdighetens bilde fra dette løftet. Og slik styrtet deres Messias sammen med dem selv til jorden. Han måtte stemme overens med deres eget sinn, bli en jordisk konge (selvsagt med åndelig sminke), en frelser for selvet, kjødet og hykleriet. Ville han ikke dette, måtte han dø.

Slik kløyvde man den gammeltestamentlige redningsplanken. Og slik kom man på kløyverens vei til kløyverens mål: Golgata. Der holder kløyver-jøden i spikeren, mens den romerske hedningen holder i hammeren. Og slik hadde man etter hvert nådd helt inn i selve løgnen, mens man så sikkert trodde seg å være i sannheten, at man hadde våget livet på det. Og slik er det i enhver tid. Vokt deg, menneske! På kløyverplanet vil du alltid før eller siden gli ned til en form for Golgata, der du på en eller annen måte er med på å drepe sannheten.

Altså: Jøde-faren var denne, sa Herren: Dere setter deres håp til Moses, men dere tror ham ikke. Joh. 5, 45-46. Kristen-faren er denne: Dere setter deres håp til Kristus, men dere tror ham ikke når han sier: den som gjør Bergprekenen, bygger på fjellgrunn.

Men la oss tro ham. Vi skal gjøre Bergprekenen. Og vi kan gjøre den, for den er evangelium. Kunsten er bare å ta imot den som evangelium – som en gave til den nye fødsel.

Og vi skal ikke vente med å gjøre den til neste uke, eller om et år, eller til vi blir frelst, for da blir vi aldri frelst. Herren ga aldri permisjon fra den. Han ga aldri et øyeblikks utsettelse med å gjøre sannheten. Heller ikke døperen, port-predikanten. Han sa: Bær frukt! Til folket sa han: Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har, og den som har mat, skal gjøre det samme. Til tollerne: krev ikke mer enn det som er fastsatt. Til soldatene: bruk ikke vold eller urett mot noen, og vær fornøyd med lønnen deres. Luk. 3, 10-14. Vi skal altså begynne nå med å fly fra alt vi forstår er ondt, og gjøre alt vi forstår er rett og godt – nettopp der vi står i livet. Når vi begynner å gjøre Bergprekenen, da begynner den å bli vår port. Den gjør det snart trangt. Adam vil ha løse tøyler – vidt og bredt. Bergprekenen strammer til om hjerte, vilje, sanser og lemmer. Ja, den gjør det før eller senere så trangt at vi aldri kan komme igjennom med livet vårt. Den klemmer bokstavelig talt i hjel vårt gamle menneske, vårt egoistiske jeg. Og dette er nødvendig, for uten dette er det ingen frelse gitt. Den gamle Adam må dø om den nye Adam skal kunne bo i hjertet. Men når den har klemt oss i hjel, bytter den plass: den forsvinner som port og går inn i hjertet som et nytt liv. Nå blir Bergprekenen den smale veien. Nå kan vi gjøre den, ikke trellende, men av hjertens lyst. Vi kan vandre på den i dens egen kraft.

Slik er Bergprekenen den trange porten og den smale veien. Men det gjelder alt Guds ord, sa vi. Først er det trang port, deretter smal vei. Først står det utenfor og gjør rom i hjertet, og når rommet er klart, går det inn. Eller: Herren går først ved vår side, men når veien er ryddet for ærens konge, går han inn. Dette er den lille bibelens nådeordning; Guds barns nådeordning. Og hvor enkel er den ikke!

Guds ord byr seg dermed alltid fram til mennesket som evangelium – som lov og profetier oppfylt. Matt. 5, 17. Men kan mennesket ikke ta det som evangelium, stiller ordet seg rundt mennesket som lov og tukter det, til mennesket tar det som evangelium – som nådegave. Som port-ord er det lov; som vei-ord er det evangelium. Dette er godt uttrykt i ordene fra alteret: «Løft deres hjerter til Gud!» Ja, dette henger det på. I kirken kan det stå en som kan løfte hjertet til Gud, det vil si tro. For ham er teksten, uansett innhold, et evangelium. Den strømmer ned i det oppadvendte hjertets kar som en tilgivende, livgivende, styrkende, rensende og oppfordrende Åndens olje alt etter innhold. Men der i kirken kan også stå en som ikke kan løfte hjertet. For ham blir teksten lov, selv om den består av det herligste løfte. Teksten står utenfor med oppfordring om å bli mottatt som en gave – men den kan ikke tas imot, for karet til å ta imot med mangler.

Forskjellen mellom lov og evangelium ligger altså ikke i selve ordet. Lov og evangelium er ikke forskjellige deler eller typer av ordet. For Guds ord, har vi sett, er i seg selv bare av én udelelig art: det er evangelium, og like udelelig som Herren selv er udelelig. Forskjellen mellom lov og evangelium er forskjellen mellom Guds ord som port-ord og Guds ord som vei-ord; som noe som står utenfor, eller som noe som bor i hjertet; som gammeltestamentlig eller nytestamentlig gudsord. Det er altså forskjeller i ordets natur og virkningskraft, alt etter hvordan jeg forholder meg til det. Til et port-hjerte bekjenner det seg som lov, til et vei-hjerte som evangelium. Enten er hele Guds ord for meg lov og profeti, med lovens natur og tuktemesterens kraft, eller så er hele Guds ord for meg evangelium, med evangeliets natur, tilgivelses- og gjenfødelseskraft. Enten er det helt og fullt gammeltestamentlig eller helt og fullt nytestamentlig nådeshusholdning. Aldri en blanding av begge. Enten står man under loven eller under nåden. Gjenfødelsen markerer den fastlagte riksgrensen mellom dem. Gjennom den går man inn i pinsens himmelrike, som var «nær» da Herren vandret her på jorden – for det var i ham – og som kom inn i menneskehjertene på pinsedagen.

(Utdrag fra kapitlet «Nådesordningen» i boken «Jesu lära», utgitt 1902. Oversatt fra svensk.)

* Tidligere i boken argumenterer Wetterlund for at «Den lille bibelen» for den kristne er Bergprekenen. Når han bruker dette uttrykket i teksten er det altså Bergprekenen han mener.