Likedannelse til Kristi bilde
I Jesus Kristus har Guds bilde ankommet midt iblant oss, i skikkelsen av vårt fortapte menneskeliv, i syndig kjøds lignelse. I Jesu lære og hans gjerninger, i hans liv og hans død, åpenbares hans bilde. I ham har Gud gjenskapt sitt bilde på jorden. Jesu inkarnasjon, hans ord og gjerninger, hans død på korset, er alle uunnværlige deler av dette bildet. Men dette er et annet bilde enn det Adam bar i paradisets første herlighet. I stedet er det bildet av en som plasserer seg midt i en verden av synd og død, som tar på seg menneskekroppens elendighet, som ydmykt underkaster seg Guds vrede og dom over syndere, og som forblir lydig mot Guds vilje i død og lidelse. Mennesket som ble født i fattigdom, som satt til bords med syndere og tollere som deres venn, mennesket som på korset ble forkastet av mennesker og forlatt av Gud. Dette er Gud i menneskelig skikkelse, dette er mennesket i det nye Guds bilde!
[…]
Kristus tok på seg denne menneskelige skikkelsen. Han ble menneske som oss. I hans menneskelighet og hans ringhet kjenner vi igjen vår egen skikkelse. Han ble lik menneskene for at de kunne bli lik ham. I Kristi inkarnasjon får hele menneskeheten gjenopprettet verdigheten av å bære Guds bilde. Den som nå forulemper det ringeste menneske forulemper dermed Kristus, som har tatt menneskers skikkelse, og som i seg selv gjenopprettet Guds bilde for alt som bærer menneskelig skikkelse. I samfunnet med den som ble menneske, får vi gjenopprettet vårt sanne menneskeverd. Vi blir ved dette revet ut av den isolasjonen som synden har ført til, og blir samtidig gitt tilbake som gave til hele menneskeheten. I den grad vi har del i den inkarnerte Kristus, har vi del i hele menneskeheten som bæres av ham. Siden vi vet at vi nå er inkludert i Jesu menneskelighet og bæres i denne, består vår nye menneskelighet også i at vi bærer andres nød og skyld. Den inkarnerte gjør sine disipler til alle menneskers søsken. Guds «filantropi» (godhet og kjærlighet) (Titus 3, 4) som ble synlig ved Kristi inkarnasjon, er grunnlaget for kristen broderkjærlighet til alt som kalles mennesker på jorden. Den inkarnertes skikkelse gjør det mulig for menigheten å bli Kristi legeme. På dette legeme faller hele menneskehetens synd og nød, og bare gjennom legemet kan dette bæres.
Kristi skikkelse på jorden er dødsskikkelsen til den korsfestede. Guds bilde er bildet av Jesus Kristus på korset. Disiplenes liv må forvandles til dette bilde. Det er et liv i likhet med hans død (Fil. 3, 10; Rom. 6, 4f). Det er et korsfestet liv. (Gal. 2, 19). I dåpen blir Kristi døds skikkelse innprentet i de som tilhører ham. Den kristne er død for kjødet og synden, død for denne verden, og verden er død for ham (Gal. 6, 14). De som lever ved sin dåp, lever ved sin død. Kristus former sitt eget liv i dem gjennom den daglige død i åndens kamp mot kjødet, gjennom den daglige lidelsen fra dødssmertene som djevelen påfører den kristne. Dette er Jesu Kristi egne lidelser som alle hans disipler på jorden må gjennomgå. Noen ytterst få av hans etterfølgere får også sine liv hedret av Kristus i det aller nærmeste samfunnet med hans lidelser – martyrdøden.* Her anskueliggjør disippelens liv den dypeste likheten med Jesu Kristi dødsskikkelse. I offentlig bespottelse, i lidelse og død for hans skyld, får Kristus en synlig skikkelse gjennom sin menighet. Men gjennom kristenlivet, fra dåp til martyrdom, er det den samme lidelse og den samme død. Det er gjenskapelsen av Guds bilde gjennom den korsfestede.
Den som forblir i samfunnet med den inkarnerte og korsfestede, i hvem han har tatt skikkelse, skal også bli gjort lik med ham som er forvandlet og oppstanden. «… så skal vi og bære den himmelskes bilde» (1. Kor. 15, 49). «… da skal vi bli ham like; for vi skal se ham som han er.» (1. Joh. 3, 2). På samme måte som bildet av den korsfestede, skal også bildet av den oppstandne forvandle dem som skuer inn i det. Vi skal formes til dette bilde, gjenkjennes i hans skikkelse, og bli en gjenspeiling av ham. Jesu Kristi herlighet vil gjenspeiles i oss allerede her på denne jorden. Fra den korsfestedes dødelige skikkelse, som vi lever i, i trengsel og kors, vil den Oppstandnes klarhet og liv allerede stråle fram. Forvandlingen til det guddommelige bildet blir stadig dypere, Kristi bilde i oss stadig klarere; det er en utvikling fra erkjennelse til erkjennelse, fra klarhet til klarhet, til en stadig mer fullkommen likhet med Guds sønns bilde. «Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil; vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.» (2. Kor. 3, 18).
(Utdrag fra kapitlet «Kristi bilde» i boken «Etterfølgelse», utgitt 1937. Oversatt fra tysk.)
* Da Bonhoeffer skrev denne teksten var den tyske kirke i realiteten blitt overtatt av nazismen. Bonhoeffer hadde markert seg som en sterk kritiker av nazismens innblanding i kirken, og hadde sammen med andre startet et eget trossamfunn som etter hvert ble erklært ulovlig. Flere av hans medarbeidere og studenter ble i denne perioden arrestert av Gestapo. Det han skriver her om martyrdøden var nok for ham ikke bare en teoretisk mulighet, men noe han så på som en høyst reell og kanskje sannsynlig utgang på livet.