«Det var nåde ifra Gud den hele vei ...»

«Det var nåde ifra Gud den hele vei ...»

Ja, slik lyder det i en kjent sang. Og om dette synger også David i Salme 30, der han lovpriser Gud for hans nåde, som varer en hel levetid. Men så erkjenner han at han falt ned i en falsk trygghet. V. 7. Her stakk «Jeget» sitt hode fram. «Jeg» sa … «Jeg» skal ikke … Da måtte Gud skjule sitt åsyn for ham og trekke noe av sin nåde tilbake. V. 8. David forteller om hvor forferdet han ble og hvordan han igjen ba ydmykt om nåde: – Herre, vær meg nådig! – Herre, vær min hjelper! – V. 11. Da fant han igjen gleden i Herren. V. 12-13. Nå hadde han funnet tilbake til den plass der han hørte hjemme, sin rette plass i ydmyk bønn for nådens trone.

Vi formanes til med frimodighet å komme fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid. Hebr. 4, 16. Miskunn! Nåde! Hjelp! Vi ber om miskunn, bønnfaller om nåde, ja, roper om hjelp. Hjelp i rette tid, så det blir seier og ikke nederlag. Her ville et «Jeg» og «jeg vil, jeg mener, jeg, jeg, jeg» være som en selvmotsigelse til, ja, en fornektelse av, ropet om hjelp. Det vil utelukke nåden til seier. Når vi ber om nåde, ber vi om noe vi ikke har fortjent. All vår ros er utelukket. Rom. 3, 27. En som i sannhet betrakter seg som et miskunnhetens kar, er verken kravfull eller stolt. Og heller ikke motløs. Et miskunnhetens kar har lært denne bønn:

– Herre, vær meg nådig! Herre, vær min hjelper! – Dette er hans bønn livet ut.

Paulus var så gjennomsyret av den forståelsen at alt var nåde ifra Gud den hele vei, så når han talte om noe han hadde gjort, så skyndte han seg å tilføye: «… dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» 1. Kor. 15, 10. Det har en dyp og malmfull klang når han f. eks. skriver: «For av nåde er dere frelst, ved tro, og det ikke av dere selv.» Ef. 2, 8. Det var nok helt naturlig for ham å tenke: – Ikke av meg selv. –

Paulus hilste gjerne menighetene med denne hilsen: «Nåde være med dere og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus!» K. 1, 2. Det er litt påfallende at han i brevene til Timoteus føyer til miskunn i denne hilsenen, som om han ville minne Timoteus om hvor avhengig han var av Guds miskunn både i sitt liv og i sin tjenestegjerning, at alt, ja alt, avhenger av ham som gjør miskunn­het. Rom. 9, 16. Og ut fra det vitnesbyrd Paulus ga ham om at han på ingen måte søkte sitt eget, ser vi at han både levde og tjente som en ekte miskunnhetens sønn som var seg dette bevisst. Han var seg bevisst at utvelgelsen både til liv og tjeneste var en nådens utvelgelse. Re­sultatet av et slikt liv og en slik tjeneste blir til pris for hans nådes herlighet. Ef. 1, 6.

Bønn om nåde, miskunn og hjelp er uforenlig med, og i motsetningsforhold til, å søke sitt eget. Og apostelen Peters formaning om å befeste sitt kall og sin utvelgelse, som er en nådens utvelgelse, er derfor ensbetydende med ydmykhet. 2. Pet. 1, 10-11.