Sommerstevnene

Sommerstevnene

Igjen fikk vi nåde til å møtes til to velsignede sommerstevner på Bruns­tad. Venner fra alle kontinenter, hoved­sakelig ungdom, møttes for å høre «så­dan tale som er god til nødvendig opp­byggelse», slik det står uttrykt i Ef. 4, 29. Måtte dette også fortsette på våre hjem­steder: Sådan tale som er god, og til nødvendig oppbyggelse.

Her skal gjengis det som ble retnings­givende for møtene, nemlig et utdrag fra broder Kåre J. Smiths taler:

Vår ferd i Guds hus

På åpningsmøtet under stevnet i juli fremhevet broder Kåre J. Smith den tjeneste som Paulus i 2. Kor. 3 kaller Åndens og rettferdighetens tjeneste. Det er ved en slik tjeneste at menigheten er blitt, og fortsatt blir, oppbygget. Åndens tjenere har selv en levendegjort ånd og bidrar ved sin tjeneste til at flere og flere blir levendegjort, idet kjødet med dets lyster og begjæringer blir korsfestet. Slike trofaste Åndens tjenere kan man både rose og dadle, men de er hva de er i Kristus. Ros eller daddel gjør intet fra eller til. De kan, som det står i kapittel 4, 2, anbefale seg til alle menneskers sam­vittighet for Guds åsyn.

Paulus skriver til Timoteus med for­maning om hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet. 1. Tim. 3, 14-15. Enhver av oss bør føle ansvar for menigheten og lære husets lover. I menigheten lærer vi bl.a. å underordne oss under hverandre i Kristi kjærlighet og visdom. I denne gode og velsignede ånd og atmosfære blir det lett å ta imot både formaning og tilrettevisning av de andre lemmene.

I Ef. 4, som særlig omhandler menig­heten og de lover som Gud har gitt i den, blir vi formant til å vandre vårt kall verdig, ikke minst i Guds hus, menighe­ten. Alt må skje til Kristi legemes opp­byggelse. Lange kunnskapstaler virker nedbrytende, ikke oppbyggende. Sammen med alle de hellige skal vi fullkom­mengjøres til å tjene hverandre. Enkelte kan utvikle seg til einstøinger som nok kan få navn av gudsfrykt, men går man nærmere etter i sømmene, vil man finne at det ikke oppstår noe samfunn rundt dem.

Gudfryktige Herrens tjenere har i menigheten talt evangeliet inn i våre hjerter. Ved en levende forkynnelse av Guds ord, et fulltonig evangelium, er vi kommet til tro på seier over synden og hel og full forvandling. Ja, skal vi ut­trykke dette fulle evangelium med ett ord, så vil det bli: Forvandling!

Med denne forståelse av evangeliet får det en dypere mening og klang når vi leser Fil. 1, 27: «Bare før deres liv således som verdig er for Kristi evange­lium.» Så godt det da blir i menigheten: «… fast i én Ånd ... kjemper sammen for troen på evangeliet.» Ond mistanke f.eks. er ikke Kristi evangelium verdig. Ond mistanke er et djevelens våpen for å skape splid. Man lar seg bedra av sitt sjelsliv og forstår ikke å skille det ene fra det andre i sitt følelsesliv. 5. Mos. 29, 29 er et mektig våpen mot denne dødelige gift. «Det skjulte hører Herren vår Gud til.» Hvor fredfullt den har det som har lært å overlate alt til ham som dømmer rettferdig. Da blir det heller ingen bakta­lelse. Da taler vi kun det som er til vår nestes gagn og til Guds velbehag. Og vår sjel renses fra alle urolige fornuftstanker. Det vi sier blir til nødvendig oppbyggelse og vi bindes sammen med kjærlighetens bånd.

Rense seg selv, likesom han er ren

I 1. Joh. 3, 1-3 leser vi om Jesu Kristi etterfølgeres salige håp: Bli ham lik og se ham som han er. «Og hver den som har dette håp til ham, han renser seg selv, likesom han er ren.» Denne oppgløding til å rense seg selv gjelder Jesu sanne etterfølgere og ikke de som ligger under for bevisste synder. For de sistnevnte passer heller formaningen om å avlegge vrede, ondskap, løgn osv. Kol. 3, 8 flg. Ja, løgn er noe som enhver må ta nøye. For ved fallet er vi gjennomtrengt av løgnens vesen. Hvert menneske er en løgner, leser vi i Rom. 3, 4. Det er løgn i tankesett, i kroppsspråk, i måten å kle seg på, ja, alle selviske tanker, all ego­isme, det er løgn alt sammen. Først må løgnen som bevisst ulydighet avlegges. Deretter må vi vandre i lyset, slik han er i lyset. Ved denne vandring i lyset får vi se mer av det som vi trenger å renses fra. Da renser Jesu blod oss i en dypere grad, ikke fra gjorte synder, lovbrudd, men fra den synd vi får se i et stadig tiltagende lys. Det er på denne måten vi kan gjøre fremgang på livets vei.

Vi kan ikke ha noe i mørket når vi vandrer i lyset. Lyset, sannhetens Ånd, skal veilede oss til hele sannheten, Joh. 16, 13, til det lys som er i ham. I denne utvikling blir kjærligheten rikere og ri­kere på all finfølenhet, vi lærer i dypere og dypere grad å skille mellom godt og ondt, «så dere kan være rene og uten anstøt til Kristi dag.» Fil. 1, 10. Dette er noe annet enn kun på menneskelig vis gjøre så godt en forstår. Dette er en utvikling på helliggjørelsens vei til å bli åndelig og moden.

Vi forstår at det må mye rensning til i lyset for å komme til uskrømtet broder­kjærlighet der vi smelter sammen til ett og elsker hverandre inderlig av hjertet. 1. Pet. 1, 22, Kol. 3, 12. Guds ord, som er skarpere enn et tveegget sverd, må trenge igjennom, for det har mye å prøve og dømme i vår sjels mange tanker og råd. Hebr. 4, 12. Vi må til enhver tid være levende interessert i denne indre rensning. Den som heller er opptatt med å ville rense andre enn seg selv, kommer aldri til modenhet og heller ikke til sam­funn. De som lar seg rense, får oppleve at de midt i samfunnet med de andre, i broderskapets ild, vokser opp til moden­het i Kristus.

Holde budet rent

Menigheten er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll. Hjørnestenen er Kristus Jesus selv. Ef. 2, 19-22. Han har gitt oss sine bud, livets Ånds lover, og holder vi oss ikke i vår samtid trofast til hans ord, vil vi ikke passe inn i den bygning som alle hellige til alle tider er en del av. Derfor må vi ta Paulus formaning til Timoteus alvorlig når han i 1. Tim. 6, 12 flg. byder ham å holde budet rent og ulastelig. Det er jo budet som former oss, slik at vi kan passe sammen med hjørnestenen, som alt i denne bygning rettes inn etter. Der skal vi også passe sammen med apostlene og alle hellige menn og kvinner, som hver i sin samtid har utvist troskap mot ordet. Og våre barn må vokse opp «i ly av Herrens bud». HV 264. Der er de trygge.

Paulus advarte mot falske apostler, som han kalte ulver. De vil ikke skåne hjorden. Det er slike som søker sitt eget. Ved vårt liv og eksempel må vi sørge for at slike ikke får noe innpass i menighe­ten. Selv på Paulus tid var det noen som forfalsket Herrens bud til egen vinning. Hvor mye større er ikke dette uvesen i våre dager? Ja, vi ser hvordan Paulus beskriver de siste dager: «... slike som elsker sine lyster høyere enn Gud, som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft», nemlig dens kraft til å seire over synden. 2. Tim. 3, 1-5. Ja, når man ikke kommer til seier over synden, er det ikke nettopp fordi en elsker sine lyster høyere enn Gud?

Også i vår tid har vi opplevd og opple­ver trofaste Herrens tjenere, som holder budet rent. Mange som har vært i vandre­skaren, er nå i vitneskaren hjemme hos Gud. Det er som de roper til oss om å være tro i vår tid, som de var tro i den tid de levde. Kan du høre deres rop?

Guddommelig godhet

Når vi, som i Ef. 1, 4-5, leser om nådens utvelgelse til å bli hellige og ulastelige for Guds åsyn og virkelig har en levende tro på dette, da har vi ingen ulykkelige dager mer. Denne utvelgel­sen skjedde før verdens grunnvoll ble lagt, leser vi. Og i kap. 2, 4 flg. leser vi om hans nådes overvettes rikdom i godhet mot oss. I vers 10 ser vi at vi er skapt til gode gjerninger, og disse har han lagt ferdige for oss. Når vi i sannhet tror på denne «store kjærlighet som han elsket oss med», da har vi intet å frykte. Komme hva som komme vil. Vi er Guds utvalgte, han er vår faste borg. Vi får virkelig smake og kjenne at Gud er god.

At vi kjenner trang og lengsel til dette liv i Gud og kjenner at vi trøstes ved hans ord, så er dette på grunn av hans nådes utvelgelse. La oss derfor underlegge hele vårt liv under hans gode vilje. Vi er som mennesker gjennomsyret av urett­ferdighet og løgn, men ved Guds nåde kan vi bli forvandlet til å bli rettferdige og gode, slik han er rettferdig og god. Ja, skal vi bli delaktige i guddommelig natur, da må vi komme til en fylde av godhet, for Gud er helt igjennom god.

«Legg vinn på det som godt er for alle menneskers åsyn!» Rom. 12, 17. «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!» V. 21. Denne himmelske godhet er forenet med visdom. Mangler det visdom, da er det også mangel på godhet. Ved godhet kan vi seire over alle onde åndskrefter. Ved godhet makter vi å drive nattmørket bort fra mennesker vi kommer i kontakt med. Og Rom. 2, 4 viser oss at det er godhet som driver menneskene til omvendelse, ikke hårdhet. I v. 5 leser vi om hårdhet, som det hviler en dom over. Vi må erkjenne at det er mye hårdhet i men­neskenaturen, som vi må frelses fra.

Da Moses ville se Herrens herlighet, så var det nettopp Guds godhet han fikk se. I det høye og hellige bor han og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden. Es. 57, 15. «Sønderknust og ned­bøyet» er helt motsatt av all hårdhet og stivhet. Ved hårdhet kan en slå mye i stykker. Ja, den som forlater godhetens vei, glir inn i Satans rike. Derfor forma­ner apostelen Peter i 1. brev 2, 1-3: «Avlegg derfor all ondskap ... så sant dere har smakt at Herren er god!»

Gudsfrykt

«Ordet er deg nær ...» Rom. 10, 8. Til dette ble menigheten formant på åpnings­møtet på stevnet i august. Det er det største med våre stevner: Ordet er oss nær. Men slik må det fortsette i våre daglige forhold.

«... hvor må dere da strebe etter hellig ferd og gudsfrykt.» 2. Pet. 3, 11. «... så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham i fred.» V. 14. Flekk og lyte får man når man ikke akter på samvittighet­ens røst når den melder fra om noe en bør rense seg fra. Anger og omvendelse må til dersom en f.eks. har sagt onde ord om andre. Det har hendt at noen har spottet og talt nedsettende om gode brø­dre som har ofret seg hele livet igjennom for menigheten. Ja, da burde man være rask til å be om tilgivelse, til å ordne opp i sine saker, både overfor Gud og men­nesker.

Vi formanes i v. 17 til ikke å rives med av de ugudeliges forvillelse og falle ut av vår faste stand. Gudsfrykt er en fast stand, en fast og urokkelig borg. Der påvirkes man ikke av de ugudeliges forvillelse, ikke av tidsånden, f.eks. utuktsånder. Da surfer man f.eks. ikke på internett etter utuktige bilder og tekst. Slike skammelige ting er langt, langt borte fra gudsfrykt. Det er ved guds­frykt, denne faste og trygge borg, vi kan vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! V. 18. Derfor må vi alltid vekke hverandre til hellig ferd og gudsfrykt. Jesus elsket rettferd og hatet urett. Og elsker vi ham, da elsker vi det som han elsket og hater det han hatet.

Timoteus, Paulus trofaste medarbei­der, Guds tjener og apostel, ble formant til å øve seg i gudsfrykt. Skulle ikke da vi langt mer kjenne behov for å ta denne formaningen til hjerte? Øve seg i guds­frykt vil si å øve seg i å stå for Guds åsyn. Som mennesker har vi lang øvelse i å tale og handle slik at vi tekkes mennes­ker. Gudsfrykten lærer oss å leve sann­heten tro i kjærlighet. Lever vi for Guds åsyn, kommer vi til et helt igjennom lykkelig liv. Da har vi god samvittighet både for Gud og for mennesker.

Vi skal frykte og elske Gud. Den frykt det her er tale om, er ingen trelldoms­frykt. Trelldomsfrykten kan nok drive et menneske til en viss grad av lydighet, men ikke til troens lydighet. I troens lydighet er kjærligheten drivkraften, kjær­ligheten til ham som elsket oss først. Se 1. Joh. 4, 18.

Om kvinner som bekjenner seg til gudsfrykt, står det at de skal kle seg sømmelig og i tukt og ære. Ikke i utukt og skam. 1. Tim. 2, 9-10. Enhver sannhets­kjærlig søster bør jo stille seg det spørs­mål: – Hva gjør jeg og hva har jeg gjort med dette ord? – Tro ikke at gudsfrykt er en «loviskhet» fra gamle dager som ikke er aktuelt i dag. Nei, gudsfrykt frigjør fra synd og ulydighet også i dag. La oss alltid veie våre ord og våre handlinger på gudsfryktens vektskål.

«Å frykte Herren er å hate ondt; stolthet og overmot, ond ferd og en falsk munn hater jeg.» Ordspr. 8, 13.

Hjørnestenen

Menigheten kaller vi ofte for «den velordnede bygning», etter Esek. 28, 12. Menigheten vant Jesus seg på korset. Og selv er han hjørnestenen i denne bygning. Vi bygges opp som levende stener i denne bygning, og alle må vi innrettes etter hjørnestenen. I Matt. 21, 42 leser vi om dette. Og i Ef. 2, 20-22. Enhver som vil være en levende sten i denne bygning, må være ydmyk og la seg danne. Sterke egenviljer og gjenstri­dighet passer ikke inn i bygningen. Alt går etter lover. Men enhver som erkjen­ner sin dårlighet og ydmyker seg, finner lett sin plass i bygningen. Og enda er det nådens tid, enda kan en ydmyke seg, la seg danne og finne sin plass i denne velsignede og velordnede bygning.

Vi leser i Luk. 1, 51-52 at Gud adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke, han støtte stormenn fra deres høyseter og opphøyet de små. Stor­menn opponerer mot de lover som gjel­der i den velordnede bygning. De retter seg ikke inn etter hjørnestenen. Men de ydmyke og små finner med letthet sin plass.

Derfor må det alltid være profeter i menigheten, slike som står i forbindelse med hjørnestenen og som kan bringe det ord som retter det hele inn etter denne hjørnesten. Jesus, hjørnestenen, forne­dret seg, og alle stener i bygningen går denne fornedrelsens vei og gleder seg sammen med hverandre.

I 1. Pet. 2, 1 leser vi om det som må avlegges for i det hele tatt å få være en del av «den velordnede bygning»: Ond­skap, svik, hykleri, avind og baktalelse. Broderkjærligheten er uforenlig med alt dette, f.eks. svik. Og i vers 2 leser vi om å vokse ved den uforfalskede melk. Derfor må det i menigheten være profe­tisk og profeters tale, som gir klar lyd ifra seg om hvilken vei vi skal gå. Ikke tørre kunnskapstaler, som mer bryter ned enn de bygger opp. Menneskefornuften rei­ser seg i protest mot det profetiske ord. Men gudsfrykt leder til visdom.

Sannheten som blir i oss

«... for den sannhets skyld som blir i oss, og skal være med oss til evig tid.» 2. Joh. 1-2. Av naturen er vi alle løgnere. Men ved gudsfrykt og sannhetskjærlig­het får vi sannheten med oss, i vår ånd, og den vil følge med oss inn i de evige boliger. I Rom. 3. kapittel får vi et røntgenbilde av oss og vi får se hvordan vi av naturen er. Vi forstår av dette at intet av vårt gamle liv har verdi for Gud. Bare en ny skapning har betydning, og den får vi med oss til evig tid. I 2. Joh. 9 får vi en formaning om å bli i Kristi lære. «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» Matt. 16, 24. Dette er klare ord, det er Kristi lære. Kommer vi uten­for dette, kommer vi utenfor Kristus. Likeså tydelig er talen i 2. Joh. 10, at vi ikke skal by velkommen i vårt hus slike som ikke fører denne lære, men har slått inn på avveie.

«Se, du har lyst til sannhet i hjertets innerste», utbryter David i Salme 51, 8. David sørget over sin synd og lengtet etter sannhet og renhet i dypet av sitt hjerte. V. 12. Gud gir ikke sin renhet i hjerter som på bunnen svulmer av egen­interesse. Visdommen utstråler renhet. Når en taler med en som har visdom­mens og sannhetens Ånd i sitt hjerte, så er det som en utstråling fra Herren selv, som berører hjertene. Det minner om kvinnens ord til profeten Elias: «Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.» 1. Kong. 17, 24. Derfor sa også Elisa den dag Elias ble bortrykket: «Min far, min far, Israels vogner og ryttere!» 2. Kong. 2, 12. Han betraktet Elias som en større redning for Israel enn hele Israels hær. Nettopp fordi han var en Guds mann og stod i forbindelse med den levende Gud. Slike mennesker er verdifulle, ja, for hele menneskeheten.

Alt vi sier, ja også synger, må være sant. Gud hater løgn, hykleri og utro­skap. Utroskap i ekteskapet f.eks. er en vederstyggelighet og ødelegger noe i menneskesjelen. Hyklere har ikke noe skjult liv med Kristus i Gud. Men ut fra den gudfryktiges liv går det som usyn­lige, virkningsfulle stråler, til velsignelse for menneskene.

Abrahams tro

Abraham fikk løfte om en sønn og en tallrik ætt. Mot håp trodde han med håp, leser vi i Rom. 4, 17-20, ja, han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud æren. Han oppga alt for å oppnå løftet. Slik må også vi gjøre dersom vi vil oppnå evangeliets løfter. Vi må tro fullt og fast på ham som nevner det som ikke er til, som om det var til. Da stunder vi etter oppfyllelsen av løftene, ja, selv om vi ikke er kommet så langt enda. Det hele avhenger av vår tro. I Hebr. 6, 16 flg. leser vi at Gud ville vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var. Løftets arvinger er «vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss». Dette er jo håpet om å bli delaktig i guddommelig natur.

Å tvile på disse løfter kommer av at en ikke gir Gud æren. En tror da at en selv også er dugelig til noe og at Gud da nærmest skal hjelpe en med en hånds­rekning. Nei, det er Gud alene som skal gjøre verket. Derfor må vi tro på ham alene. La oss ikke regne med oss selv. Vi har, rett forstått, intet med denne sak å gjøre. Det tar tid for de fleste å komme til ende med seg selv og troen på seg selv. Abrahams og Saras legemer var utlevd, men på Guds løfte tvilte Abra­ham ikke i vantro. Han ga Gud æren. Dette er en veldig trøst for alle som lengter etter oppfyllelse av evangeliets håp i sitt liv. De får, som Abraham, en prøvet tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull.

Ved troen, ja, ved troen har vi fått adgang til denne nåde, «og vi roser oss av håp om Guds herlighet». Rom. 5, 2. Guds herlighet er guddommelig natur, alle Kristi dyder. Mange tror på rettfer­diggjørelse ved tro, men tror ikke på disse evangeliets løfter. Slike har ikke Abrahams tro.

I Hebr. 7, 25 ser vi at Jesus kan «fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» Med en levende tro på ham kan vi rose oss av våre trengsler, som vi leser i Rom. 5. Det er slett ikke vanlig å rose seg av sine trengsler. Men i trengselen åpner Gud vårt øre, så vi kan høre hans tale. Det står så betegnende i 1. Sam. 3, 9 flg. at da «Samuel gikk og la seg på sin plass», fikk han høre Her­rens røst. Slik er det også i vårt liv. Vi kommer ved Herrens tukt på «vår plass». Herren kommer nær, og vi får høre hans røst.

Mange har nok i begynnelsen av sitt kristenliv trodd på seier, men siden i livet gitt opp, fordi de har trodd mer på seg selv enn på Gud. Særlig i tider der Gud ville bryte ned deres styrke, deres sterke «jeg». Veien er å bli fattig i seg selv, miste tilliten til seg selv, men samtidig holde fast ved Guds løfter. La oss i Abrahams tro se fram, til og tale i tro om, det som kommer. De som har Abra­hams tro, blir ikke motløse selv om det ikke alltid har lykkes så bra. De lærer den lekse at de intet kan av seg selv. Grip Abrahams tro, da er du i sannhet et Abrahams barn!

Hvile i Gud

I livets mange og vekslende forhold bruker menneskene vanligvis sin fornuft og lar seg lede av sine følelser, idet de tror seg å kunne forstå seg på tingene. De stoler på sin forstand og søker ikke veiledning hos Gud og i hans ord. I Hebr. 4 ser vi veien til hvile i livets forhold. Guds ord skal skille mellom sjel og ånd, lære oss å forstå det vi ikke kan forstå med våre sanser. Fornuft og følelse kan ikke forstå Guds vei, verken hans vei med oss eller med andre.

Vi kan ta som eksempel formaningen om ikke å la seg overvinne av det onde, men overvinne det onde med det gode. Rom. 12, 21. Skal vi lyde dette ordet, så må vi tro. For våre følelser og vår fornuft sier gjerne noe helt annet. Vi må søke veiledning i ordet, som skiller mel­lom sjel og ånd. Da får vi våre sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt, ja, vi kommer til vekst og modenhet i Kristus. Vi kommer til hvile i Gud. Vi lærer å sette fornuft og følelsesliv til side og la Guds ord få dømme hjertets tanker og råd. Dersom vi ikke lar Guds ord få gjøre dette i oss, forblir vi umodne og barn.

«... alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med.» Ja, for ham, som vi har å gjøre med. I livets forhold må vi ha det slik at vi bare har å gjøre med den levende Gud. Josva og Kaleb kom inn i det lovede land, for de hadde bare med ham å gjøre. Livet blir helt annerledes når man slutter å tenke, tale og handle etter følelse og fornuft og begynner å tenke, tale og handle etter hans ledelse som vi har å gjøre med.