Livet og lærdomsformen

Livet og lærdomsformen

«Det går ikke an å lage en synlig menighet av bruden, så man kan si: se her er den.» Dette skrev Johan O. Smith i en artikkel om «Kristi menighet og Herrens folk» (Skjulte Skatter, oktober 1921). Og så legger han oss på hjerte å følge Lammet hvor det går, leve i per­sonlig lydighet og ha et skjult offerliv.

Ja, vi forstår godt at slik er det og må det være siden Kristi menighet, Jesu legeme på jord, er bruden, som er under dannelse til å være «en medhjelp som er Hans like». Vi forstår at det dreier seg om å følge Lammet hvor det går, om personlig lydighet og et skjult offerliv. Vi forstår at det dreier seg om et skjult liv med Kristus i Gud. Ja, det er liv, liv og atter liv. Dette er menigheten, den man ikke direkte kan peke på og si: se her er den. «Lærdomsformen er god som pe­kepinn, men livet som fyller formen er noe ganske annet verdifullt», skriver Smith.

Ved å lese slikt, skulle vi ikke da kjenne oss kraftig oppglødet til kjærlig­het og gode gjerninger? Burde ikke vårt hjerte brenne i oss som i de to disipler som var på vei til Emmaus og som opplevde at Jesus opplot skriftene for dem? Skulle vi ikke vekkes til å leve dette skjulte offerliv som leves i den menighet som en ikke direkte kan peke på?

Og til å leve dette menighetsliv, har vi i menigheten den pekepinn som lærdoms­formen er. På utallige møter og stevner og ved gudfryktige menns skrifter og taler er vi blitt overgitt til en lærdoms­form som vi av hjertet kan adlyde. Ja, vi har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet, slik som Paulus skriver til galaterne. Men galaterne var ustadige og Paulus fryktet for at de ville være uforstandige og fullende i kjød, selv om de hadde begynt i Ånd. Gal. 3, 1-4. Ja, han sier: «Så meget har dere opplevd forgjeves! – om det da virkelig er forgje­ves.» Lærdomsformen er god og nød­vendig. Men det er livet i formen det spørres etter. Så meget har dere opp­levd forgjeves, skrev Paulus til galaterne. Måtte det ikke sies om oss: Så mange møter, så mange stevner, så mange års apostolisk bearbeidelse, og så ... forgjeves! Lærdomsformen ble ikke fylt med liv. Det meste forble form. Livet fulgte ikke etter. Men «om det da virkelig er forgjeves», tilføyer apostelen når han skriver om dette. Han slo det ikke fast, men fremhevet det som en mulighet. Vi leser det som en inderlig formaning og et vekkerop.

La oss f.eks. tenke på de lærdommer vi har i Romerbrevets 7. kapittel. Vi er blitt så vant til å gjenta vers 18, der vi erkjenner at i oss, det er i vårt kjød bor det intet godt. Og vi kjenner godt til loven i vers 21, at når vi vil gjøre det gode, da ligger det onde oss for hånden. Dersom dette ikke bare skal være en lære, men få konsekvenser i liv, idet vi i sannhet tror det vi har erkjent og lyder det vi tror, hvor årvåkne bør vi da ikke være! Vi vet jo at noe av dette «intet godt», noe av dette som ligger oss for hånden, lett påvirker oss. Det skal hengis i døden, ja, denne døden skal være virksom i oss, slik at Jesu liv blir åpenbart i vårt legeme. 2. Kor. 4, 10.

Ja, her er det muligheter til å leve i personlig lydighet med et skjult offerliv, som broder Smith skrev om. «Lærdom­mene har stått sin prøve, om bare livet hos de enkelte følger etter». (Johan O. Smiths etterlatte brev # 180)