Påskestevnet

Påskestevnet

Formaningen i Hebr. 10, 25 om ikke å unnlate å komme sammen, men møtes for å formane hverandre, ble understre­ket på et av møtene under påskestevnet på Brunstad. Dette gjelder i første rekke våre møter og samvær på våre hjemste­der. Men hvor takknemlig vi også kan være for mulighetene vi har til å møtes til våre internasjonale stevner, som alltid gir en fylde av retningsgivende forma­ninger og oppgløding for enhver som vil leve sitt liv som en Jesu Kristi disippel.

I et kortfattet referat som dette, har vi valgt å gjengi det vesentligste av det budskap som kom fram ved br. Kåre J. Smiths tjeneste:

Om denne frelse …

«Om denne frelse var det profetene gransket …» 1. Pet. 1, 10-12. Ja, denne frelse var noe helt nytt. Det var ikke bare en frelse fra gjorte synder, altså synde­nes forlatelse. Det var et frelsesverk så stort at Jesu liv nå kan åpenbares i vårt legeme! Ordet kan bli kjød i oss, som det var kjød i ham. Etter at vi har opplevd at våre synder er oss tilgitt, begynner Her­ren å virke i oss både til å ville og til å utrette, ja, vi er skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige. Ef. 2, 10. Da kan vi trå i Guds tjeneste og får da frukt til helliggjørelse, som Paulus skriver om i Rom. 6, 22. Da begynner vi for alvor å se oss selv, se vår udugelighet som tjenere, vi kommer i nød over oss selv, og vi får en mengde anledninger til å døde legemets gjernin­ger ved Ånden. Ja, vi får del i hellig­gjørelse. Her får vi rikelig nåde, nåde til å følge Lammet hvor det går. Dette er Kristi brud. Det er forskjell på den store skare som vi kan kalle Guds folk og den lille flokk som i Bibelen kalles bruden. Og hvem er disse brudesjeler? Jo, de som i troskap lever det skjulte liv med Kristus i Gud. Disse kan man ikke uten videre peke på. Dette liv er skjult. En dag skal det skjulte åpenbares.

På denne vei får vi samfunn med ham i hans lidelser. Fil. 3, 10. Her får vi anledning til å fornedre oss slik han fornedret seg, til å lide som han led. Åndens åpenbarelser kommer til oss, og vi blir husholdere som kan dele ut til andre og hjelpe andre i deres nød. 2. Kor. 1, 3-7. Vi får forbindelse med den levende Gud og blir mer og mer fri fra mennesker og hva menneskene tenker.

Det er en stor nåde å ha fått øre for et slikt liv. De fleste har ikke noe øre for dette. Men den som har et øre for disse sannheter og dette liv, vet også at han eller hun er utvalgt av Faderen til å få del i denne herligheten. Her må alle våre lengsler være, våre tanker, i dette må vi ha vårt ankerfeste.

I Es. 51, 4 står det så betegnende: «Hør på meg, mitt folk! Vend øret til meg, du min menighet!» Vend øret til meg! Menigheten hører og ledes ved hørelsen, ved Åndens tale. Da får man høre det som bare rene hjerter får høre. Og på denne helliggjørelsens vei går syndelegemet litt etter litt til grunne. For dette er en frelse fra selve syndens rot! I K. 50, 4 står det om å høre som disipler hører. Disipler hører helt anner­ledes enn andre. De hører for å gjøre. De hører for å lære. De er under utdan­nelse, en høyhellig utdannelse. En kon­gelig og prestelig utdannelse og dan­nelse. Og i denne utdannelsestiden må de selvsagt gjennom mange slags prø­ver og trengsler. Og til dem lyder det: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene.» Åp. 2 og 3. Og Ånden taler alltid om seier: «Den som seirer, ...!» Når vi står i trengselen, må vi alltid vende øret til Ånden, som taler om seier. Vi har da ikke bare for øye den trengselen vi står i, men også løftene, de største og dyreste løfter om delaktighet i guddommelig natur, om fullkommen seier i livets forhold. Ja, la oss i trengs­lene vende øret til Åndens tale og ikke til den slags tale som gjør at man viker tilbake fra Guds nåde slik at en bitter, ødeleggende rot vokser opp. 2. Pet. 1, 3-11. Hebr. 12, 15.

Husholdere over Guds hemmeligheter

«Således akte I oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds hemmelighe­ter! For øvrig kreves det av husholdere at de må finnes tro.» 1. Kor. 4, 1-2.

Det er ikke mange i vår tid som har slik innsikt og forståelse for Guds hemme­ligheter at de kan sies å være tjenere og husholdere over dem. Det er ikke mange som har åndelig næring å gi til hungrige sjeler. I Matt. 24, 44 flg. leser vi om slike tjenere og husholdere. De kan gi andre mat i rette tid. De er sent og tidlig beredt til å tjene til menighetens beste, til an­dres evige gagn. De er gudfryktige. For det står i 1. Tim. 3, 16 om Jesus Kristus, at han er en gudsfryktens hemmelighet. Det må gudsfrykt til! Man kan nok ha atskillig kunnskap om livet, men dersom en ikke er gudfryktig, vil gudsfryktens hemmelighet ikke komme til syne i ens liv. Når en selv er gudfryktig, blir det en sann trøst for en at også Jesus måtte fornekte seg selv og fornedre seg selv. For den gudfryktige blir «Guds hemme­ligheter» en veldig hjelp i livet. Mangler gudsfrykten, står en igjen med tørr kunn­skap. Den gudfryktige er fattig i seg selv og får oppleve at Herren står ved den fattiges høyre hånd for å frelse ham. Salme 109, 31. Og den gudfryktige vil i sin tur også stå ved den fattiges hånd, uten å gjøre forskjell på folk.

Av Jesu ord til Simon Peter, der han tre ganger spør: «elsker du meg?», og så formaner Peter til å vokte og fø lam og får, forstår vi at det er kjærligheten til Kristus som må drive oss til tjeneste for andre. Joh. 21, 15-17. Det er når vi elsker Jesus og tjener ut fra kjærlighet til ham, at vi får nåde til å tale ord som andre kan bli frelst ved. En sann hyrde har næring å gi. Men dersom han, som i Jesu beskrivelse av gode og onde tje­nere, gir seg av med å slå i stedet for å gi næring, da er det et resultat av stor utroskap i tjenerens liv. Han har ikke hatt næring å gi og begynner i stedet å slå og bebreide. Det er utroskap i ens eget liv som gjør at en ikke har næring å gi i menigheten.

I Esek. 44. kapittel leser vi om Sadoks sønner som var trofaste den gang Isra­els barn forvillet seg bort fra Gud. De alene skulle få trå nær til Herrens bord. De andre fikk ikke lov til å frembære hellig mat, de hadde et lyte. Det kreves absolutt lytefrihet! Derfor bør enhver som vil tjene i menigheten, i livets for­skjellige situasjoner spørre seg selv: – Passer det for meg, som en Herrens tjener, å gjøre eller si slik og slik? – Slik bør man begynne å leve helt fra sin ungdom av!

Vi får en god undervisning om dette i 3. Mos. 21, 21, der vi ser at de som hadde et lyte, ikke skulle trå nær for å frem­bære Guds mat. I åndelig forstand vil det f.eks. bety at dersom en har synder på samvittigheten som en ikke har renset seg fra, da får man et lyte og er ikke skikket til å være en Guds husholder. En tro husholder sørger alltid for å ha en god samvittighet for Gud og mennesker. Da kan Herren tale til en og en får næring å gi til andre.

Vårt kall er å velsigne

Når ondskapen benytter mennesker til å angripe menigheten, da gjelder det å huske at vårt kall er å velsigne. Vi leser om dette i bl.a. 1. Pet. 3, 9 flg. Mennes­kers ondskap gir oss anledning til å være gode. Vi skal i alle fall aldri gjøre noe ondt, men forbli i det gode. Ja, slike anledninger blir oss til det gode dersom vi selv benytter dem til å gjøre det gode, til å velsigne. Dermed samler vi jo skat­ter i Himmelen.

«Og hvem er det som kan gjøre dere ondt såfremt dere legger vinn på det gode?» V. 13. Nei, den eneste måten menneskene kan gjøre oss ondt på, er om de skulle få oss til å synde. Dette forstod også Bileam, som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn, å ete av­gudsoffer og drive hor. Men det gikk dårlig med ham, som med alle andre som lever i samme forvillelse.

Vi må ikke ved andres oppførsel la oss overvinne av det onde. «Overvinn det onde med det gode!» Les Rom. 12, 17-21. Hvis vi følger de formaninger vi får her, da kommer vi i samme forhold som Abraham, som Gud sa dette til: «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne.» 1. Mos. 12, 3. Av Gal. 3, 16 ser vi at Abrahams ætt er Kristus, og dermed også de som hører Kristus til, dvs. de som har korsfestet kjødet med dets lys­ter og begjæringer. K. 5, 24. Og når vårt kjød er på korset, da velsigner vi men­neskene. Og ingen kan gjøre oss ondt, dvs. få oss til å synde, så lenge vi velsigner.

Det er også oppbyggelig å tenke på Josef, som sa til sine brødre: «Dere tenkte ondt mot meg; men Gud tenkte det til det gode for å gjøre det han nå har gjort, og holde meget folk i live.» 1. Mos. 50, 20. Dette ble Josefs erfaring, nettopp fordi han gjorde det gode. Det som var ment å være ondt, ble da i virkeligheten den største gavepakke han kunne motta. Og Rom. 8, 28 gikk i oppfyllelse!

Vekst på et rettferdig grunnlag

«Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm, fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?» Disse ord fra Job 31, 33-34 viser hva «mennesker pleier», nemlig å skjule sin synd, leve med uoppgjorte saker. Man ordner ikke opp, men lever i hykleri og forsøker å få andre til å tro at alt er i orden. Men ikke noe er skjult som ikke skal bli åpenbart. Matt. 10, 26. Skal man komme videre og få oppleve helliggjørelse i sitt liv, må en bygge på en rettferdig grunnvoll og med en ren samvittighet.

I 2. Kor. 4. kapittel forteller Paulus om sine trengsler og hva trengslene bringer av herlighet. Vi forstår nok av dette at Paulus i trengslene fant rikelig anledning til å få del i mer helliggjørelse. Særlig i trengsler får vi se at vi ikke er så «fromme» som vi kanskje trodde, vi får se legemets gjerninger i større grad og får dermed anledning til å bære Jesu død med oss i legemet. Alt dette for at Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.

Vi kommer alle i fristelser. Da kan vi vokse i Kristi dyder, dersom vi tar det rett. Vokse! For det er ikke meningen at de samme ting skal plage oss år etter år uten at vi kommer videre. Paulus viser oss veien til denne vekst idet han i vers 18 vitner om å ha det usynlige for øye og ikke det synlige. Da blir trengselen kort­varig og lett og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. V. 17.

Veien til hvile

Som mennesker er vi av naturen uro­lige og urolig opptatt med andre mennes­kers vitnesbyrd om oss. I Hebr. 4, 9-13 får vi se en herlig vei, veien til hvile. På troens vei, der hvor vi bare har med Gud å gjøre, får vi hvile. Fornuft og følelse kan vi ikke spørre til råds når det f.eks. gjelder å overvinne det onde med det gode. Der må vi tro og lyde, og da får vi oppleve at Guds ord er sannhet. Å føre den enkelte til troens lydighet, det var Paulus’ aposteltjeneste. Rom. 1, 5. Og om det gamle testamentets troshelter står det at det var ved tro de fikk godt vitnesbyrd, og ved tro fikk de mektige trosopplevelser. Hebr. 11.

Guds ord må gjøre et skille i vårt indre, «inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» K. 4, 12. Modenhet i Kristus er ved bruken å ha fått sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt. Kap. 5, 14. Når det som vi av naturen forstår og føler, er blitt skilt ut, da kan Guds ord gjøre en gjerning i vårt indre.

Vi lærer mye av beretningen om de tolv speiderne som utspeidet Kana’ans land. Alle var enige i at landet var herlig, men de fleste brukte sine sanser og ble grepet av vantro. Bare Josva og Kaleb regnet med Gud, og med Gud alene. De holdt seg langt borte fra den tvil og vantro som kommer inn ved våre san­ser. De hadde hvile i Guds styrelse med dem og med folket. Slik må vi også ha full tro og tillit til Gud i alle de forhold vi kommer i, da vi vet at alt skal tjene til at vi får del i hans hellighet.

Fullkommen frelse

I Hebr. 6, 1-3 blir vi formant til å skride fram mot det fullkomne. «Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det», står det i vers 3. Ja, dersom vi har en brennende lengsel etter det fullkomne, kan vi være sikre på at vi får lov. Vi har en sterk trøst, et anker for sjelen som når «innen­for forhenget». V. 18-20. Og når vi leser kap. 7, 16 flg. ser vi at Jesus er blitt borgsmann for den nye pakt, hvor han fullkomment kan frelse dem som kommer til Gud ved ham og at han lever for å gå i forbønn for oss. Denne fullkomne frelse betyr at alt, ja, alt kan komme i rette skikk i vårt liv. K. 9, 10. Ja, i vers 12 kalles dette en evig forløsning.

Løftene er å bli delaktig i guddomme­lig natur. Og i K. 10, 23 blir vi formant til å holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, ja, til ikke å unnlate å komme sammen, men oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.

Vil vi ha håpet klart og fast i vårt hjerte og holde fast ved bekjennelsen av vårt håp, da bør vi være ivrige til å komme sammen til møter og samvær og til å oppgløde hverandre til dette velsignede liv som en Jesu Kristi disippel.