Markus Angerer til minne

Markus Angerer til minne

Markus omvendte seg allerede som 16 åring, og ble grepet av Kristus og menigheten.

Jeg husker jeg var sammen med han og Christian Huemer på en båttur i Brevik, og de var kolossalt grepet av sitt himmelske kall. Markus satt ofte inne i sommervarmen og leste Johan O. Smiths stykker i Skjulte Skatter. Andre ung­dommer spurte om han ikke kunne komme ut til dem i det fine sommervæ­ret. «Nei», svarte han, «jeg må få tak i dette!» – Ja, men vi kan jo bære heleskrivebordet ut i sola? – Ja, da var det greit. – Så satte han seg ut i sola og studerte menighetens skrifter videre. Det sier jo noe om hans helhjertethet! – Han levde intenst, og med iver, de år Gud ga han på jorden.

Ofte ville han snakke med meg, ja, så ofte han hadde anledning. Det var alltid hans himmelske kall som lå han på hjer­tet. Siste gang var i Israel ca. en måned før han døde. Han spurte meg igjen om vi ikke kunne snakke litt sammen, og da gjaldt det hvordan han kunne gjøre det bedre i sitt arbeid for ungdommen på Hessenhöfe.

Han hadde jo mange talenter, og også en spesiell godhet og vennlighet overfor menneskene som åpnet sine hjerter. Derfor var han også veldig ansett i sitt jordiske arbeid. Det var over 100 av hans medarbeidere til stede i begravel­sen.

Paulus skriver: «Men det som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap; ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd, han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skarn, for at jeg kan vinne Kristus.» Fil. 3, 7-8.

Slik hadde også Markus det. Det var kunnskapen om Jesus Kristus som var så meget mer verd for han. Paulus møtte Jesus utenfor Damaskus i et strå­lende lys, og han hørte røsten: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» Han svarte: – Hvem er du Herre? – Det var denne kunnskapen, og det å lære ham mer å kjenne; han som er førstegrøden av de hensovnede, som Markus også søkte så ivrig etter. Førstegrøden er jo av den samme sort som den andre grø­den, så Jesus var den første av de hensovnede som beseiret døden. Noe bedre tegn på at Jesus var et sant men­neske, har vi vel ikke. Han ble vår forløper, og derved fikk vi et kraftig anker for vår sjel, som når innenfor forhenget. Et menneske hadde beseiret døden, og på pinsefestens dag ga han oss den ånd som han ofret seg selv i, slik at vi også kan gå seirende gjennom livet. Dette og mye mer var det Markus helt fra sin ungdom ble grepet av, og han var grepet av denne kunnskapen om Kristus helt til han fullførte sitt løp og Gud tok han hjem.

Måtte dette anspore oss alle, og spesi­elt de helt unge, til å søke Gud og bruke dagen i dag! «Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!» Salme 90, 12.

Må Gud spesielt være med hans hus­tru, Tabea, og de tre barna, Leon, Ben Markus og David, som Gud har velsig­net dem med! Tabea er i sannhet et strålende lys og en troens kvinne!