Påskestevnet

Påskestevnet

Igjen var vi samlet til stevne på Bruns­tad. Og igjen opplevde vi stevnet som et «vannbad i ordet» slik det står uttrykt i Ef. 5, 26. Målet med et slikt vannbad i ordet er det vi leser i neste vers: «For at han selv kunne fremstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig.» Da ville det være sørgelig om forkynnelsen for noen skulle være som duren av et fossefall, som en knapt legger merke til og som i så fall ikke virker det den skulle virke.

Hovedinnholdet av møtene er i kort­het gjengitt her:

Forkynnelsens dårskap og Guds visdom

Av Gal. 5, 11 ser vi hvorledes aposte­len Paulus var i frykt for at korsets anstøt skulle bli gjort til intet. Han ville ikke at korintierne skulle tro at de kunne bygge på noe som var av dem selv. Han ønsket at de skulle komme til den samme erkjennelsen som han var kommet til, nemlig at vi alle av oss selv er helt udugelige til å gjøre det gode. Derfor avlegger han dette vitnesbyrd: «Jeg er korsfestet med Kristus.» K. 2, 20. I Rom. 3. kapittel får vi et «røntgenbilde» av oss selv, slik vi er av naturen: «Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke én.» V. 10. Ja, når vi i sannhet (ikke bare i teorien) er kommet til en slik erkjen­nelse, da begynner vi å elske korset. Da begynner vi å hate vårt eget selvliv. Da ønsker vi ikke lenger å prestere noe på menneskelig vis eller gjøre oss gjel­dende, slik som vår natur så gjerne ønsker.

Paulus var ikke noen hvemsomhelst i sin tid, og han hadde mye han kunne sette sin lit til, også i kjød, forteller han i Fil. 3, 3 flg. Men alt dette aktet han for skarn og tap imot det han kunne oppnå i Kristus. Det er bare ved tro og ved troens lydighet vi kan utvikles i det gode.

«Mesterskap i tale» var noe av det han aktet for tap og skarn. Derfor kom han ikke med slikt «mesterskap» når han forkynte evangeliet for korintierne. For han ville ikke vite av noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet. 1. Kor. 2, 1 flg. Derfor var han iblant dem i skrøpe­lighet og i frykt. I K. 1, 21 vitner han at det var Guds vilje ved forkynnelsens dårskap å frelse dem som tror. Tenk, det som er Guds ypperste visdom, det er for det naturlige menneske en dårskap. Det viser hvor langt menneskeforstanden befinner seg fra Guds visdom. Ja, det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, leser vi i kap. 2, vers 14. F.eks. ordet om at det er saligere å gi enn å ta (motta) eller formaningen om å lide urett med glede og å gjengjelde ondt med godt, ordet om å fornekte seg selv. Dette anser «det naturlige men­neske» som dårskap. Man mener heller at man bør kreve sin rett. «Fordi du fortjener det» heter det ofte i reklamer for et eller annet produkt. Derfor er Guds visdom en hemmelighet, ja, den er skjult. V. 7. Og Jesus lovpriser Faderen for at han har skjult denne visdom for de vise og forstandige og åpenbart den for de umyndige, for dem som tror og som erkjenner at de av seg selv intet kan og intet forstår. Disse får adgang til Guds visdom. Korset lager et tydelig og skarpt skille mellom slike som er vise og for­standige i egne øyne og de som er fattige og ringe i seg selv. De «vise og forstan­dige» kan nok samle mange folk og imponere med sin kunnskap, men de kan ikke bygge Kristi legeme. Det hele stiv­ner i former og skikker uten liv og ånd og kraft.

De som er fattige og ringe i seg selv, de finner Guds visdom, den skjulte, i livets mangehånde trengsler. Når de kommer til prøvelsen, tenker de: – Nå vil Gud noe mer. – Ja, de roser seg av sine trengsler, som det heter i Rom. 5, 3 flg. Dette er dårskap for det naturlige menneske, dette å finne herligheten gjennom lidelser og trengsler. La oss derfor ikke bli sittende fast i vår fornuft, men heller la oss frelse. La oss ha det usynlige og evige for øye, for da virker trengselen en evig fylde av herlighet, leser vi i 2. Kor. 4, 17-18. Da virker ikke trengselen nedslåtthet og fortvilelse, men en fylde av evig herlig­het.

Alltid

«Jeg dør, men Gud skal visselig se til dere og føre dere opp fra dette land til det land han har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob.» Og så ga Josef beskjed om at hans ben skulle føres med dem til det lovede land. 1. Mos. 50, 24-26. Hans døde ben skulle minne dem om Guds løfter: «Gud skal visselig se til dere.» Dette henleder vår tanke til Paulus’ ord i 2. Kor. 4, 10: «Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» Alltid bærende Jesu død i vårt legeme, til et vitnesbyrd om at vi skal nå det himmel­ske Kanaan. «Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg.» Hebr. 13, 5. Betegnende er det at dette står i forbindelse med at vår ferd skal være uten pengekjærhet. Når Gud får vårt alt, vårt hjerte, vår vilje og våre tanker, da er det ingen grunn til bekymring for det jordiske.

I sin forkynnelse malte apostlene Je­sus Kristus for øynene på sine tilhørere som korsfestet. Gal. 3, 1. Dette var ingen sentimental forkynnelse, men som f.eks. i 2. Kor. 5, 15: «... én er død for alle, derfor er de alle død; og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.» Så når de så Kristus malt for sine øyne, så de seg selv også korsfestet med ham.

«... ikke lenger skal leve for seg selv». Dette er en veldig herlighet. Kallet er å leve for Kristus. Det kunne jo også stått: … leve for de andre. – Men siden det ikke er meningen at vi skal bli andre menneskers treller, står det: … for ham. «... men de ga seg selv først til Herren og til oss ved Guds vilje.» 2. Kor. 8, 5. «Jeg er korsfestet med Kristus», vit­ner Paulus om. Så da galaterne fikk Kristus malt for sine øyne, så de også Paulus som korsfestet. Galaterne var i ferd med å vike fra det rene evangelium og ville prøve å leve det nye livet på den gamle, loviske måten. Men det er de som ved tro er korsfestet med Kristus, som hører Kristus til. Gal. 5, 24. «Alltid bærende Jesu død i vårt legeme.» Paulus var begeistret for dette «alltid». Alltid, ikke av og til. Dette er død over lystene og begjæringene i vårt kjød, død over det som loven ikke kunne gjøre noe med. Alt blir nytt for den som er korsfestet med Kristus. Livet blir sant og ekte. Det blir sant i hjertets innerste. Slike er en Kristi vellukt for Gud. Det er en duft av død til død for dem som går fortapt, men en duft av liv til liv for dem som blir frelst. 2. Kor. 2, 14 flg.

«Bli også dere mine etterfølgere, brø­dre!» skriver Paulus. Ja, kan vi si det samme, med ånd og kraft? Kan vi si det samme f.eks. når det gjelder pengekjær­het og ubekymret hvile i Gud? Vi lever i vår utlendighets tid, som Peter skriver, og derfor bør vi ferdes i frykt. 1. Pet. 1, 17. La oss vandre i lyset! Vårt liv bør nå opp til det lys vi har.

Kristi sinn

«Så fatt da et annet sinn og vend om, for at deres synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Her­rens åsyn.» Ap. gj. 3, 19. Et annet sinn. Et nytt sinn. Jesu Kristi sinn. Med dette edle sinn følger husvalelsens tider, ja, alt godt, trøsten i Kristus og kjærlighetens husvalelse.

Paulus skriver så frimodig: Vi har Kristi sinn. 1. Kor. 2, 16. Dette burde vi alle kunne si. «Men tålmodets og trøs­tens Gud gi dere å ha ett sinn innbyrdes etter Kristi Jesu forbilde.» Rom. 15, 5. I dette ene sinn lærer vi å ta oss av hverandre, slik som vi formanes til i vers 7. Og vi får oppleve den trøst og den husvalelse, det samfunn og den medfø­lelse og barmhjertighet som vi leser om i Fil. 2, 1. Alt dette finner vi i Kristus og i hans jordiske legeme, menigheten. Kristi legeme var og er et fornedrelseslegeme. Så snart en streber oppover i stedet for å gå veien nedover, kommer en ut av all denne husvalelsen. Og den som ikke opplever denne velsignelse i menighe­ten, har et annet sinn, ikke dette ene sinn som det her tales om.

Når f. eks. Paulus oppfordrer oss til å etterfølge ham, som han etterfulgte Kris­tus, så er dette på fornedrelsens vei. Kun på denne vei kan djevelen avvæp­nes så han f. eks. ikke får noen makt i våre hjem og i menigheten. Vi leser om Jesus i Fil. 2 at han fornedret seg og var lydig inntil døden, ja korsets død. Han gikk frivillig denne veien. Av egen drift fornedret han seg.

Hvor uhyggelig det er med slike som ikke har sans for å ydmyke seg selv enda de mener seg å være Herrens tjenere. Selv om det er åpenbart at det ville være det beste for hele menigheten at de ydmyket seg, vil de ikke fornedre seg. De forstår seg ikke på visdommen, for «visdom taler vi blant de fullkomne», sier Paulus. Det er de som har Kristi sinn. Og denne visdom, den skjulte, er blant annet å kunne dømme seg selv. De som dømmer andre, opphoper seg vrede på vredens dag. Blant dem som har den visdom at de kan dømme seg selv, blir det aldri splid og trette. De vokser i alle måter opp til ham som er hodet for legemet, Kristus. Kun disse kan bygge menigheten.

Anklage og anklagere

Mange lar seg trykke ned av Satans anklager. Det er helt unødvendig! For Jesus har utslettet skyldbrevet mot oss og naglet det til korset, slik det står skrevet i Kol. 2, 14. Derfor kan enhver som har gjort opp sin sak overfor både Gud og mennesker, frimodig gå fremti­den i møte. «Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden! Se, jeg gjør noe nytt.» Es. 43, 18-19.

Noen tillater seg i sitt hovmod å an­klage Guds utvalgte, mens andre igjen er forbedere. Her må enhver prøve seg. Er jeg en anklager eller er jeg en forbeder?

Da det i den første tid ble noe uro i menigheten i Jerusalem, trakk de tolv seg litt tilbake fra den praktiske tjeneste «ved bordene» og sa: «Vi derimot vil holde ved i bønnen og ordets tjeneste.» Ap. gj. 6, 4. Dette bør være en forma­ning til alle som bærer ansvar. Det er ikke nødvendig å ha sine fingre med i alt som foregår. Det er forbønnens tjeneste som gir kraft til ordets tjeneste. De sanne forbedere har menneskenes nød på sitt hjerte og ber for dem.

Anklageånden er uhyggelig! Den min­ner om Judas, som forrådte selve Mes­teren og antagelig, skjønt han selv var et usselt kryp, følte seg et hode større enn ham. Slik er det mange andre «kryp» som betrakter seg i stand til å bedømme og dømme selv de gudfryktigste men­nesker, skjønt de selv ikke har utrettet noe som helst av betydning i Guds rike. «Hva kommer det deg ved?» sa Jesus til Peter ved en anledning. Joh. 21, 22. Det kunne man passende spørre slike som tillater seg å bedømme og dømme i saker som de ikke har noe å gjøre med. I Åp. 12, 9-10 leser vi om Satan, våre brødres anklager, som blir kastet ned på jorden. Og i Ef. 2, 4 flg. ser vi at Gud i sin nåde har satt oss i himmelen, i Kristus Jesus. Og der har anklageren ingen makt. Og når vi i Åp. 3, 12 leser om dem som seirer og som er blitt til støtter i Guds tempel, så er det anklageren de har seiret over. Disse er menighetens støt­ter. Dersom disse støtter skulle falle bort, ville det ha blitt mye uro. Men om disse støtter står det at de aldri skal gå ut av Guds tempel. De er støtter. De har seiret over anklageren!

Forstå med hjertet

I Matt. 13, 14-15 finner vi uttrykket «forstå med hjertet og omvende seg». Folkets hjerte var sløvet, de var tung­hørte overfor Herrens ord og trengte en hjerteforståelse så de kunne omvende seg. Har man et sløvet hjerte og et adspredt sinn, kan Guds ord ikke slå rot og en bærer ingen frukt. Man kan da sitte på møte etter møte, stevne etter stevne, og alt man hører virker som en fossedur man knapt legger merke til. Guds ord gjør ikke inntrykk, en forstår det ikke. Og en vender tilbake til daglig­livet, der alt fortsetter som før. Guds ord skulle jo gjøre en gjerning med en, men overfladiskheten gjør at dette uteblir.

Vi leser i Ap. gj. 16 om Lydia fra Filippi, som da hun hørte Paulus tale, ga akt på det som ble talt, og Gud opplot hennes hjerte. Hun fikk en hjerte­forståelse av det hun hørte. Og efeserne, som hadde forståelse av mange ting, trengte likevel å få hjertets opplyste øyne, så de kunne forstå hvilket håp de var kalt til. Når vi får hjertets opplyste øyne, får vi også en nidkjærhet som driver oss mot målet og vi kjenner dette rop: – Abba, Fader, si meg mer, mer, mer! –

I 1. Tim. 6, 4 leser vi derimot om slike som er oppblåste, skjønt de intet forstår. I denne hovmods-ånd forkaster de alt som er godt og Gud velbehagelig. Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgner mannens sønner; i vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen. Slik står det i Salme 62, 10. Vi forstår derfor at vi må få noe av Gud dersom vi skal bli verdifulle.

«Har dere forstått alt dette? De sier til ham: Ja.» Matt. 13, 51. Ja, hvor mye har vi forstått av frelsen i Jesus Kristus? «Forstå det jeg sier! For Herren skal gi deg forstand på alt», skriver Paulus til Timoteus i andre brev, kap. 2, vers 7. Paulus var så grepet av Kristus og levde seg så inn i evangeliet at han til og med kalte evangeliet for «mitt evangelium». V. 8. Han ble forvandlet ved evangeliet og fikk, som han skrev til Timoteus, forstand på alt.