Sommerstevnene på Brunstad

«I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter …» Hebr. 3, 7-8. For enhver som har et disippeløre, var Herrens røst tydelig å høre på de to velsignede sommerstevnene vi hadde på Brunstad i år. Og nå gjelder det med saktmodighet å ta imot det ord som er innplantet i oss og benytte enhver anledning til å gripe det evige liv. Her skal gjengis fra det hovedbudskap som kom fram på de forskjellige møter:

Lovens krav oppfylt i oss

Vi er veldig takknemlige for den store barne- og ungdomsskare som vokser opp iblant oss. Alle disse har behov for å høre Guds ord tydelig og klart. Ingen må møte disse barn og unge som loviske tuktemestre, som gjerne tar på andre med kalde hender. De er en velsignet arbeidsmark for Guds gode ord, det glade budskap. Det er med dem som med oss alle: skal vi finne veien til lykke, glede og fred, må vi lære Gud å kjenne, ja, la Guds Ånd lede oss til dybdene i Gud. 1. Kor. 2, 10 flg. Sterke menneskeånder kan gjerne mesterlig beskrive hva som bor i et menneske, men bare Ånden kan ransake dybdene i Gud og føre oss inn i et rikt liv med ham. Verdensånden kan gi mennesker en visdom som apostelen Jakob betegner som jordisk, sanselig og djevelsk. Og når man lever sitt liv i samfunn med en slik ånd, blir livet kun et tomt bedrag. Men den som lærer lydighet mot Guds lover og bud får et velsignet liv med Kristus i Gud.

Paulus skriver i Rom. 7, 14 at loven er åndelig, og i vers 12 betegner han loven som hellig og budet som hellig, rettferdig og godt. Jesus kom for å oppfylle loven, som er hellig og god. Og han ønsker jo ikke å skille oss fra det som er hellig og godt. Det var bare slik at loven måtte de holde i egen kraft, og ingen kunne holde loven fullt ut, for loven sa også: du skal ikke begjære. Og overfor det skjulte begjæret stod loven maktesløs. Evangeliet derimot er at vi kan frigjøres fullt og helt fra synden, også i det skjulte liv, også fra det skjulte begjær. «For vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen.» Hebr. 4, 3. Og etter at Paulus i Rom. 8, 3 har beskrevet det Guds storverk som skjedde i Jesus, der synden ble fordømt i kjødet, skriver han: «for at lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» V. 4. Da kan vi virkelig synge som i sang nr. 29 i «Herrens Veier»: «Da fangen ble fri, han som drømmende gikk, og glemte hva han hadde lidt.»

Elsker vi Kristi bud av hjertet, vil vi få kjenne den Hellige Ånds frigjørende kraft til å døde begjæret og til å komme til full frihet, til full hvile. Det er det apostelen Peter skriver om når han formaner til å væpne oss med den tanke å lide i kjødet, for å bli ferdig med synden. 1. Pet. 4, 1. Og Paulus var så grepet av kunnskapen om Kristus Jesus og livet i ham at han aktet alt annet for tap og skarn, for å kunne vinne Kristus og «finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» Fil. 3, 9. Hans rettferdighet! Rettferdigheten av Gud på grunn av troen! Da er all tanke på egen ære, egen fortjeneste, egen verdighet utelukket! Ja, totalt utelukket!

Det er ikke Kristi lidelser dersom vi i lidelser og trengsler er mismodige, tungsindige, selvmedlidende og misfornøyde. Jesus var salvet med gledens olje. Og en sann Jesu Kristi etterfølger hilser Kristi lidelser og Kristi død velkommen, da det jo er veien til Kristi liv, veien til større frihet, til å kunne være til en større velsignelse for alle. Vi leser i 2. Kor. 4, 17-18 hvilken herlighet «i overmål på overmål» vi da oppnår. «… så som vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige, for det synlige er timelig, men det usynlige evig.» Alle vanskeligheter oppstår når vi har det synlige for øye. Derimot, når vi har det usynlige, det evige for øye, kommer åpenbarings Ånd til oss, og da ser vi ikke noe stort i noe som helst her på jord.

Fast, urokkelig og uavbrutt samfunn med Gud

Hos Gud er ingen forandring eller skiftende skygge, leser vi i Jak. 1, 17. Samfunn med ham og likedannelse med ham gjør ende på all ustadighet og vekslende sinn, hos oss også. Etter sitt store fall ber David slik: «Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inneni meg!» Salme 51, 12. Av denne salmen forstår vi også at det må en grundig renselse til i vårt liv dersom vi skal få samfunn med ham som er uten forandring og skiftende skygge. Har vi syndet mot vår neste, så må det gjøres i orden overfor vår neste. Man kan ikke ved fromme bønner «be bort» en overtredelse uten å gjøre opp sin sak, dersom en har syndet mot sin neste. Her gjelder den oppriktighet som David ber om i vers 8: «Se, du har lyst til sannhet i hjertets innerste.»

En stadig ånd! Det får vi et eksempel på i Paulus’ vitnesbyrd i 2. Kor. 4, 10 når han sier: «Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» Alltid! Sier han. Det var fast takst. Det var stadig dypere inn i gudslivet, stadig dypere inni kjærlighetens indre vesen. Det var stadig og uavbrutt samfunn med Gud. «Jeg vil trolove meg med deg for evig tid,» var Herrens ord til Israel. Hos. 2, 19. Fra Guds side er det fast og urokkelig, og han ønsker denne fasthet og stadighet også fra vår side.

«Og han, fredens Herre, gi dere fred alltid, i alle måter!» 2. Tess. 3, 16. Ja, tenk det står: alltid! Og: i alle måter! I alle måter, i alle situasjoner. Og i 1. Tess. 5, 23-24 leser vi om fullkommenhet og ulastelighet og at «han er trofast som har kalt dere; han skal og gjøre det.» Fra hans side står kallet fast. Spørsmålet er bare om vi vil det han vil. Den som ikke vil det han vil, har ingen del i hans menighet på jord, Kristi legeme.

Vi ser jo også eksempel på denne fasthet og dette fast forankrede sinn i Jesus Kristus når Paulus, som selv satt fengslet, kunne formane: «Gled dere i Herren alltid!» Fil. 4, 4. Og dette er mulig fordi Kristus alltid lever til å gå i forbønn for oss. Hebr. 7, 25. Og i et profetisk ord om Jesus i Salme 16, 8 står det: «Jeg setter alltid Herren for meg, for han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes.» Nei, har vi det usynlige, evige for øye, skal heller ikke vi rokkes. Da må vi også ha det slik som vi leser i samme salme: «Du er min Herre, jeg har intet gode utenfor deg.» V. 2. Dette kan man nok si i en «from bønn», men beviset for at det er sant, kommer jo i neste vers, der det heter: «idet jeg holder meg til de hellige som er i landet, og de herlige i hvem jeg har all min lyst.»

«La ikke ditt hjerte være nidkjært mot syndere, men alltid nidkjært for Herrens frykt!» Ordspr. 23, 17. Dette er en formaning vi må ta alvorlig til hjerte. For «nidkjærhet mot syndere» kan forårsake mye ondt, også i menighetslivet. Vi leser i Guds ord om en nidkjærhet som påskynder og oppmuntrer andre. I slik nidkjærhet er det håp og legedom. Men den kalde tuktemesternidkjærheten skaper mye ondt og mange lidelser. Er man selv bitter og gir etter for lysten til å klandre og kritisere, kan man ikke tale rett verken om Gud eller sine medmennesker.

Troens fakkel fra slekt til slekt

«Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» 1. Joh. 5, 4. Og denne troens brennende fakkel er det som kan holde verdens fordervelse borte fra menigheten. Den må holdes brennende og overrekkes fra generasjon til generasjon, slik som vi leser i 2. Tim. 1, 5 om Timoteus og hans mor og mormor. Dersom flammen slukner, gjør verdensånden sitt inntog. Hvor sørgelig det er der hvor barna merker at det er verdensånden som har overtatt styringen i fars og mors liv. Troen befatter seg med det evige og uforgjengelige, men hvis fars og mors interesser er det timelige og forgjengelige, hva har de da å gi til sine barn?

Vårt kall er å være jordens salt og verdens lys. Og menigheten skal være lik en by som ligger lett synlig på et fjell. Matt. 5, 13-16. La oss være oss vårt ansvar bevisst! Blant så mye annet er det også av stor betydning hvorledes vi kler oss. At vi kler oss tekkelig og sømmelig er en viktig del av vårt vitnesbyrd. En stor del av de troende kvinner har dessverre ikke sitt feste i det himmelske, men lar seg heller styre av «motedjevelen» i klesveien. Mange unge er jo ikke født på ny, men når man også opplever at mødre, som bør være veivisere for sine barn, retter seg mer etter verdensånden enn etter gudsfryktens lover, da er man verken lys eller salt i denne verden. Ja, man blir gjenstand for spott, til og med fra verden, ikke for sin gudsfrykt, men for sin verdslighet. Det må et hellig alvor og nidkjærhet til i hjertene, dersom synd og utukts ånd skal holdes langt borte fra hjem og menighet.

I 5. Mos. 27 finner vi beretningen om de seks av Israels stammer som skulle uttale velsignelse fra fjellet Garisim og de seks som skulle lyse forbannelse fra fjellet Ebal. Dette er et sterkt og talende eksempel. En kan nok i sitt stille sinn være bedrøvet over den avgudsdyrkelse og verdslighet en ser omkring seg. Men hvor er den nidkjærhet som også kan lyse forbannelse over all ulydigheten og ugudeligheten? Når hatet til synden ikke er stort nok, blir det heller ikke noe av denne «forbannelsens tjeneste», og synd og verdslighet trenger inn. Det er kun der hvor hatet til synd har gjort sin virkning at det blir et nytt og velsignet liv. Da strømmer velsignelsen inn over den enkelte og i menigheten og gir glede, fred, utvikling og vekst i alt det gode.

Ja, må ikke saltet miste sin kraft! Må menigheten være den byen på fjellet som de som lengter etter et liv med Gud, kan søke tilflukt til uten å bli skuffet.

Vandre for Herrens åsyn

Gud sa til Abram: «Vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig!» 1. Mos. 17, 1 flg. Da falt Abram på sitt ansikt. Han forstod tydelig at Guds velsignelse over ham, hans kall og utvelgelse, var bare nåde og at han ikke hadde gjort seg fortjent til noe som helst. Enhver som har det på samme måte som Abraham, streber ikke etter å gjøre seg gjeldende, de ønsker ikke å vinne seg et navn. Deres eneste tanke er å komme sine medmennesker til hjelp og tjene dem. Bare når vi har et liv med Kristus i Gud, bare når vi vandrer for Herrens åsyn, kan vi i sannhet komme andre til hjelp. En kan riktignok få stor nåde over seg i sin tjeneste, men spørsmålet er om det utelukkende er en nåde som har kommet over en til tjeneste eller om det er blitt ens liv. Jesus talte jo om mange som hadde talt profetisk i hans navn, men han kjente dem likevel ikke. De hadde gjort urett, nemlig den uretten at de ikke levde sitt liv i Jesu navn. De vandret ikke for hans åsyn.

Når Paulus beskriver sin tjeneste i 2. Kor. 6. kapittel, ser vi at det utelukkende dreier seg om livet i Gud. Det dreier seg om renhet, langmodighet, godhet, ja, om alle Kristi dyder. Det er ikke tale om nådegaver og spesifikke tjenester, men om liv og atter liv, om livet i Gud, livet for Herrens åsyn.

I de profetiske ord om Jesus i Es. 50 ser vi at han hadde en disippeltunge som kunne kvege den trette med sine ord og at han hørte som disipler hører. For å høre som disipler hører, må man jo være der Mesteren er, vandre for hans åsyn. Dette er vi alle kalt til, unge og eldre, brødre og søstre, hvilken tjeneste vi enn har. Det dreier seg kun om å ha en tjeners omsorg, en tjeners trang til å hjelpe.

«Den som treder fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» Hebr. 11, 6. Det er når vi lever vårt liv for Herrens åsyn at vi virkelig beviser at vi tror. Da søker vi kun hans ære, ikke menneskers. Det blir slutt på all øyentjeneste. Vår tjeneste blir da «som for Herren og ikke som for mennesker.» Ef. 6, 7.

Kjærlighet til sannheten

Vi har å gjøre med Skaperen, han som kan skape noe nytt, noe herlig i det usleste, ringeste og svakeste, så sant vi tror og legger vårt liv i Skaperens hender. Jesus kom full av nåde og sannhet.

Mange vil ha hans nåde. Men ikke mange elsker hans sannhet. Nåde er hjelp og kraft til å få gjennomført sannhet i hver detalj av vårt liv. Kjærligheten gleder seg ved sannhet.

Apostelen Johannes hadde fått en sterk kjærlighet til sannhet. Det ser vi bl.a. av hans brever. Les f. eks. hans 2. og 3. brev. I hans tredje brev hilser han hjertelig en annen sannhetselskende bror, Gajus, som han ønsker alt godt og helse både til legeme og sjel. Vi legger merke til at han midt i sin åndelighet ikke på noen måte så bort fra kroppens og sjelens helse og velvære!

Han uttrykker sin glede over enhver som vandrer i sannhet og forteller oss at kjærlighet er å vandre etter Herrens bud. Kjærlighet og sannhet kan vi ikke skille, likeså kan vi ikke skille nåde og sannhet. Og når han i 1. Joh. 3, 1-3 skriver om Guds kjærlighet til oss og vårt håp om å se ham som han er, sier han: «Og hver den som har dette håp til ham, han renser seg selv, likesom han er ren.» Ja, han renser seg selv fra all løgn, fra all egoisme. Vi ser i det «røntgenbilde» som Rom. 3. kapittel gir av oss som mennesker, hvor mye løgn og egoisme det er å rense seg fra. Det er sannheten som frigjør oss fra alt dette. Og kjærlighet til sannheten innebærer også at vi har et oppriktig hat til all synd og all urett. Vi leser i 2. Tess. 2, 10 om slike som ikke kunne bli frelst, «fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten.» Hvor herlig det er å erfare rensning i Jesu blod når vi f.eks. sitter på et møte og ved et tiltagende lys dømmer oss selv og hater det vi ser av slikt som bør renses bort fra vårt liv. I 3. Johannes’ brev leser vi om Diotrefes, som ikke elsket sannheten, men heller elsket seg selv, men også om Demetrius, som selve sannheten kunne gi godt vitnesbyrd. Måtte det også i våre dager oppreises mange slike Demetriuser, som i liv og i ord bekjemper all den «løgnkristendom» som de mange Diotrefeser i våre dager representerer. Vårt kall er å bli befridd fra alt løgnens vesen og bli likedannet med ham som er sannheten selv. De som står i denne utvikling, får en veldig kraft i sin forkynnelse.

Rom. 6, 6

«Da vi jo vet dette at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden.» Dette må være vår trosstilling, vår faste og urokkelige trosstilling: – At vårt gamle menneske med alle dets utslag ble korsfestet med Kristus. – Og uten et kraftig «kors, død og grav» over det gamle menneske, blir det aldri noe guddommelig liv. Frigjort fra synden, trådt i Guds tjeneste, frukt til helliggjørelse, til utgang et evig liv. Rom. 6, 22. Ja, da er vi trådt i Guds tjeneste. Og dette må vi være oss bevisst: Vi er Guds tjenere. Ikke på noen måte og på noe område syndens tjenere, men Guds tjenere. Guds tjenere, ikke noe mindre og ikke noe mere. Når det ikke er noen fremgang i ens kristenliv, så er det ene og alene fordi en ikke lever et «korsfestet liv».

Vi leser i 3. Mos. 21. kapittel om at ingen prester som hadde noen lyte på sitt legeme, måtte utføre tjeneste i helligdommen. I nytestamentlig forstand forstår vi av dette at vi må være uten lyte dersom vi vil frembære åndelig mat til andre. Vi må være korsfestet med Kristus. Da næres vi selv av Guds Ånds åpenbaringer og får mat å frembære for andre, slik at de blir styrket og oppbygget. Ofte mangler det på å være helt utskilt. Derfor har slekt og venn innflytelse over en og en halter til to sider.

La oss holde fast ved den trosstilling som Rom. 6, 6 gir uttrykk for. Da vil vi også oppleve at syndelegemet i stadig økende grad blir gjort til intet.

Adgang til Faderen i én Ånd

Dersom det ikke ved Guds nåde skjer noe betydningsfullt i oss, kan det heller ikke skje noe betydningsfullt ved oss. Og dersom vi ikke lever et gudfryktig liv, kan vi ikke være til hjelp for andre.

I Ef. 2, 14-18 leser vi om det verk som skjedde i Jesus og at vi, både jøde og hedning, nå kan bli til ett nytt menneske. Hvilken trøst for enhver som lider under sin syndige natur og lengter etter et nytt liv: Vi kan i Kristus Jesus bli til ett nytt menneske, et nytt menneske, skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet. Og dette nye menneske har adgang til Faderen i én Ånd. Det er ikke som jøde og heller ikke som hedning vi har adgang til Faderen, men som nye mennesker, født av Gud. Og i én Ånd, som er Sannhetens Ånd. Det verk som skjedde i Jesus, er en gudsfryktens hemmelighet. Det er når vi er gudfryktige, vi kan fatte dette. Det er når vi kjenner det slik at vårt kjød, vår syndige natur, er oss til besvær, da begynner det å demre for oss hva gudsfryktens hemmelighet, Kristus åpenbart i kjød, innebærer.

«… for at lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» Rom. 8, 4. Det er bare når vi vandrer etter Ånden at dette nye menneske kommer fram i vårt liv, at vi blir likedannet med Sønnens bilde. Da vil Ånden lede oss til de samme ofrene i kjødet som Faderen ledet Sønnen til. Disiplene ledes den samme vei som Mesteren gikk. Hebr. 10, 19-20. Gjennom kjødet, det samme kjød, til det samme liv. Den samme død over synden, til delaktighet i samme liv. I sannhet et nytt menneske.

I 1. Pet. 3, 18 ser vi hvorfor Jesus led og hvorfor han døde: «for å føre oss fram til Gud». Dette var hans store mål. Dette drev ham fremover. O, la oss be om åpenbarings Ånd, så vi kan fatte storheten av dette verk og fatte den kjærlighet som drev ham fram på den vei han innvidde! Det er veien inn i helligdommen, den nye og levende vei som han innvidde gjennom forhenget, gjennom kjødet. Hebr. 10, 19-20. Denne veien innvidde han idet han frembar bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, frelse ham fra at noe fra dette kjød skulle ha noen som helst innvirkning på ham. Vi har ved denne hans troskap fått adgang til Faderen i én Ånd, som er sannhetens Ånd. Dersom vi ikke elsker sannheten, kan Gud ikke lede oss til de skjulte offer i vårt legeme.

Ja, dette er veien inn i helligdommen. Da må vi elske sannheten når Ånden taler til oss om oss selv og overbeviser oss om alt det ved vår person, ved vår måte å være på osv. som må dødes for at Jesu bilde mer og mer kan komme fram i vårt dødelige kjød. Dette storverk vil Gud gjøre i oss, likegyldig hvilken bakgrunn eller arveegenskaper vi har. Sammen kan vi bygges opp til ett nytt menneske i Kristus.

I Jesu yppersteprestelige bønn, Joh. 17, ber han om at vi må bli fullkommet til ett. Fullkommet til ett! Det blir vi ikke uten at det skjer en død i vårt indre, uten at vi i alle måter vokser opp til ham som er hodet for legemet, Kristus. Denne veksten i alle Kristi dyder er ukjent for den religiøse verden. Og hva denne veksten angår, må vi forstå å leve så gudfryktig at vår eneste tanke er å bli forenet med Kristus i hans død og bli likedannet med ham. Her er ikke plass for storhetstanker og menneskelige bragder. Enhver må ta vare på det lille, de nære ting, først og fremst i sin familie og i sin nære omkrets. Og alle som lever slik, kommer til fullkommen enhet i Kristi legeme. Der er ingen avind. Der lever alle i ydmyk selverkjennelse og vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet. Ef. 4, 16.

Bøy meg, dann meg!

Slik synger Johan O. Smith i en av sine sanger, HV nr. 242. I Jer. 18. kapittel leser vi om leret i pottemakerens hånd. «Gå ned til pottemakerens hus», ble det sagt til Jeremias. Og formaningen om å gå ned, fornedre oss, trenger vi også i dag, dersom vi vil følge i Jesu fotspor. Det er nok mange former for det man tror er ydmykhet, men dersom det er et skjult begjær om å komme mest mulig til syne, er det ikke sann ydmykhet. Og dermed får en heller ikke nåde. I første rekke gjelder det jo å være som leret i pottemakerens, Guds, hånd. Men vi må jo være ydmyke, la oss danne, ja, la oss knuse, så alt det stive og hårde kan renses bort. Det er i vår menneskenatur mye stivhet, hårdhet, stahet, trassighet, selvklokskap, selvgodhet, hovmod. Alt dette må bort dersom vi skal dannes som et kar til Guds ære.

Vel hadde Israel på sitt vis nidkjærhet for Gud, men deres nidkjærhet hjalp dem ikke, for de var selvrettferdige, de strevde etter å grunne sin egen rettferdighet. Rom. 10, 3. Så lenge vårt ’jeg’ ikke er korsfestet med Kristus, kan ikke annet avfødes enn døde gjerninger. Nidkjærhets ild må til. Men det må også ydmykhet til, så all den selvrettferdige stivhet og hårdhet kommer bort. Da får vi en bøyet ånd, og det blir lett og behagelig å være sammen med oss. Det er på støvet av alt vårt eget, når alle storhetstanker er blitt til støv, at vi får Guds miskunn over vårt liv.

«Men uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som treder fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» Hebr. 11, 6. Den som ikke søker Guds ære, men lever for å få ære av mennesker, har i virkeligheten ikke noen bevissthet om at Gud er til. Gud er ikke til i slikes hjerter. Det er når vi dør bort fra oss selv og alt vårt eget at Gud kan gjøre under i vårt indre, gjøre sin omskapende gjerning. Gud tillater ikke vårt «ego» å triumfere. Det ville være som å slippe Satan inn i himmelen. Det er egoismen vi må renses fra! Etter at vi er kommet til seier over synd, har vi jo hele syndelegemet tilbake, som er fullt av Satans gift. Og da gjelder det som det står i 1. Joh. 3, 3: å rense seg selv likesom Herren er ren. – Da lar vi all tanke på storhet og menneskers ære fare!

Vårt ansvar for etterslekten

Ved tro fikk Sara kraft til å grunnlegge en ætt, leser vi om i Hebr. 11, 11. Ved tro og troskap kan også vi grunnlegge en ny slekt, en slekt som Gud velsigner.

Det er alvorlige ord vi leser i 2. Mos. 20, 5-6, der vi ser at fedres misgjerninger hjemsøkes på barn inntil tredje og fjerde ledd, mens Herren gjør miskunnhet mot tusen ledd mot dem som elsker ham og holder hans bud. Dette er det ikke mange som tenker på og tar alvorlig. De fleste regner verken med Guds velsignelse eller forbannelse og tenker ikke på de langsiktige følger av sitt liv. Vi må forstå at vår etterslekt høster av vårt liv og våre valg, det gjelder ikke bare oss.

Det store er at ved gudsfrykt kan enhver grunnlegge en helt ny og velsignet slekt, uansett hvordan det har sett ut i tidligere slekter. Betingelsen er at du elsker Gud og holder hans bud. Vi har ansvar for vår etterslekt, at den også kan komme inn i den velsignelse som skal vare i 1000 generasjoner.

I 3. Mos. 21 leser vi at ingen av Arons ætt som hadde noe lyte på sitt legeme, kunne utføre noen tjeneste i helligdommen, men de kunne nyte sin del av ofrene. Med tanke på den nye pakt bør vi ta denne formaningen alvorlig. Det er for eksempel lett å få et lyte dersom det i broderskapet er noen vi vanskelig kan tåle. Vi må være rene og gudfryktige, slik at vi selv kan få næring og være i stand til å nære andre.

Løftene tilhører oss og våre barn. Det er en velsignet arv de barna får som får vokse opp i hjem der de ved foreldrenes eksempel daglig får se og oppleve hvordan man skal leve sitt liv. Slike barn får se og oppleve noe som de aller, aller fleste ikke får se og oppleve. En mektig velsignelse vil følge dem i slektsledd etter slektsledd. Den som synder, er kortsiktig, ja, blind. Gudsfrykt gjør at vi ser framover, som Abraham, som så fram til «den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til.» Hebr. 11, 10.

I den Allmektiges skygge

Vi lever i urolige tider, og mange er bekymret og urolig. Men vi skal lære av de helliges forbilde, av dem som under skiftende tider og kår har sittet i den Høyestes skjul og bodd i den Allmektiges skygge og som har satt sin lit til ham. Salme 91, 1-2. Paulus skriver i Fil. 4 at han har lært å nøyes med det han har, men også lært å leve i overflod. Han formådde alt i ham som gjorde ham sterk. I alle disse forhold opplevde han Guds kraft og Guds fred. Derfor kunne han formane: «Gled dere i Herren alltid!» Da han skrev dette, satt han selv i fengsel. «Vær ikke bekymret for noe!» fortsetter han. Og «Herren er nær». Vi bør alle leve slik at vi kjenner Herrens nærhet, leve i en indre bevissthet om hans nærvær. Og dersom vi lever med hans velbehag over vårt liv, kan vi være trygge og ha fred. «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.» V. 7. Søker man det jordiske, blir man straks misfornøyd og utilfreds og utrygg.

Vi ser jo i 2. Kor. 6. kapittel hvordan Paulus levde i skiftende tider og kår, i arbeid og møye og i ære og vanære osv. Men i alt dette viste han seg som en Herrens tjener. Intet kunne forstyrre hans kraft og hans fred. Vi kan si at han hadde et daglig «treningsprogram», nemlig det å holde sitt kjød på korset. Derfor kunne han også avlegge slike mektige personlige vitnesbyrd, som f.eks.: «Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk.» Fil. 4, 13. Likeså formaner han: «Bli også dere mine etterfølgere, brødre!» K. 3, 17.

«Kom, la oss juble for Herren …!»lyder formaningen i Salme 95, 1. Ja, la oss i trengselen synge troens Ånd inn i våre og andres hjerter, f. eks. i våre barns hjerter. Les i Davids salmer. F. eks. Salme 23, der vi får vite hvordan bare godt og miskunnhet skal kunne følge oss alle våre livs dager. Og Salme 31, 16: «I din hånd er mine tider.» Der er alt trygt og hvilefullt.

Nåde over nåde

Apostelen Johannes, som gjerne kalles kjærlighetens apostel, skriver mye om sannhet og om kjærlighet til sannheten. I dag blir kjærlighet vanligvis omtalt som ensbetydende med toleranse, en toleranse der også synd og urett blir tolerert. Men hør hva kjærlighetens apostel sier: «Hver den som blir i ham, synder ikke; hver den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham.» 1. Joh. 3, 6. Dette er klar tale. Det minner ikke mye om den vanlige religiøse forståelsen.

Johannes skriver om Jesus at han kom full av nåde og sannhet. Loven kom ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ved loven kommer vi til syndserkjennelse. Men ved nåden og sannheten til seier over synden. «For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.» Joh. 1, 14-17. At en synder kan komme til Kristi liv og ikke synde mer, ja, det er nåde over nåde. «For synden skal ikke herske over dere, dere er jo ikke under loven, men under nåden.» Rom. 6, 14. Tenk hvilken herlighet å få oppleve vers 22: Frigjort fra synden, trådt i Guds tjeneste, frukt til helliggjørelse, evig liv. Dette opplever vi når vi elsker sannheten og hater alt som er synd og har med synd å gjøre. En forkynnelse av nåde uten kjærlighet til sannheten er intet annet enn forførelse.

Følge Jesus i fornedrelsen

Jesus fór ned til jordens lavere deler, leser vi i Ef. 4, 9. Der nede i det lave vant han seier over alt djevelens vesen. Satans gift er å ville stige opp, bli synlig, gjøre seg gjeldende. Alle hellige til alle tider har fulgt i Jesu fotspor, de har fornedret seg selv, og deres eneste trang var å leve til Guds velbehag. Det er når vi er tro i det lille at vi blir betrodd mer. Dette er en gyllen regel i Guds rike. Slike er tro nettopp i den gjerning Gud har satt dem til, hvor skjult og upåaktet av mennesker den enn er.

Vi er bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll. Hjørnestenen er Kristus Jesus selv. K. 2, 20. Hjørnestenen og grunnvollen ligger jo lavest i en bygning. Det er der nede i det lave, i samfunn med hjørnesten og grunnvoll at frelsesverket skjer. De som er med i denne bygning, søker alle å gå under hverandre og tjene hverandre. De kappes om å hedre hverandre, som vi formanes til i Skriften. Ja, de hengir i døden den skammelige og menneskelige trang til å være noe, til å hevde seg selv, til å gjøre seg mest mulig synlig.

Må Gud gi nåde til at vi alle, ja, hele menigheten, blir bevart i det ringe og i det lave.

Arild Tombre