Påskestevnet

Påskestevnet

Fra et påskestevne som ble holdt for nøyaktig 80 år siden, skriver broder Johan O. Smith i «Skjulte Skatter»: «Kor­sets ord virket samlende, og vi følte oss som ett hjerte og én sjel.» Videre skriver han: «Likeså ble det talt om å vandre i lyset, så man kunne få øye på legemets gjerninger, som skulle dødes og renses bort ved Kristi blod. Alt ble det oss til lærdom og velsignelse.» April 1931.

Vi som overvar påskestevnet på Brunstad i år, kan bevitne at nå, 80 år senere, opplevde vi stevnet på samme måte som den gang. Det minner om Hebr. 13, 8, som sier: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» Veien er den samme, for den som går den. Sannheten er den samme, for den som elsker den. Livet er det samme, for den som lever det.

Her er et kortfattet sammendrag fra stevnet:

Full overgivelse – Full hvile

I Hebr. 4 leser vi om å gå inn til hvilen ved tro. En levende tro er det samme som den «første fulle visshet», slik det står i K. 3, 14, en fullvisshet om at Gud er mektig til å frelse oss helt igjennom, til ånd, sjel og legeme. Det er troen på virkelig og fullstendig seier over all synd. Og denne troens fullvisshet skal vi holde fast inntil enden, så det ikke går oss som det gikk Israel i ørkenen. De kom ikke inn i landet – inn til hvilen – fordi de ikke ville tro. V. 17-19. Det har med vår vilje å gjøre. Det er vantroen som stenger for det himmelske syn og gjør at en forspil­ler sitt kall. Vi må velge å tro på Åndens virkninger i vårt indre og på de gjernin­ger Gud har lagt ferdige for oss, at vi skulle vandre i dem. Det er når vi kommer inn i disse gjerninger, at vi kommer til hvile.

Vanlig, menneskelig levemåte er å bekymre seg for mat og klær, for sitt navn og rykte, for sin ære osv. Et stadig strev som gjør at en alltid har tungt å bære. Men ved en fullstendig overgi­velse til Gud, til hans vilje og hans sty­relse, kommer vi til hvile fra alt dette. Da finner vi de gjerninger han har beredt for oss og kan være salige i vår gjerning, akkurat i den gjerning som passer for oss.

Denne hvile får vi smake når vi frigjø­res fra synden. Æresyke og menneske­frykt og bekymring f.eks. er ikke hvile. En kan kanskje ha kommet til tro på Gud, men når vanskelighetene synes store, tar en gjerne saken i sin egen hånd i stedet for å stole på Gud og hans vilje og styrelse. Nei, la oss overlate oss helt til Gud og til hans omsorg for oss. Det er et troens liv. Jesus ropte på korset: – Det er fullbrakt! – Og han kan fullføre sin gjerning i hver den som er helt overgitt til ham.

I 4. Mos. kap. 13 og 14 leser vi om de tolv speiderne som utspeidet Kana’ans land. Alle så de landets herligheter og alle hadde det kall at landet skulle bli deres. Men bare Josva og Kaleb var i sannhet troende, de andre gjorde folket motløst ved sin vantro. Det var en annen ånd i Josva og Kaleb. Disse to vidt for­skjellige åndsretninger er også i dag tilstede i Guds forsamling. La Josvas og Kalebs eksempel tale til oss i dag. De regnet med Gud og var overlatt til hans vilje. Full overgivelse gir full hvile. Man­gel på hvile er mangel på overgivelse. Enhver som har et øre for budskapet om et seirende liv og som kjenner en lengsel i sitt hjerte når dette budskap forkynnes, skal vite at han og hun har dette kallet. Da må vi si som Josva og Kaleb: «Sett dere bare ikke opp mot Herren og vær ikke redde for folket i det land, for vi skal fortære dem som det var brød.» K. 14, 9. Det må nidkjærhet til og et dødbringende hat mot synd. «Kors, død og grav for alle de ting som fra kjødet nå vil komme frem» synger vi i HV nr. 182. Denne hvile finnes kun på oppstandel­sen grunn.

I Hebr. 4, der det i særdeleshet dreier seg om hvile i Gud, blir vi i vers 16 formant til å tre fram for nådens trone. Skal vi få oppleve full hvile i vårt liv, kan vi ikke bare søke nådens trone når vi av og til møter spesielle vanskeligheter. Vi innbys til å leve for nådens trone hver dag, hver time, ved hver samtale, ved hvert valg. Da får vi smake det liv som Gud fra evighet av har utvalgt oss til å leve.

Henge fast ved Herren

Det som særlig er viktig for apostelen Paulus å få sagt i 1. Kor. 7 er det som står i vers 35, at det som sømmer seg er å holde fast ved Herren. I samme kapit­tel skriver han om ekteskapet som den ordning Gud har gitt til vern mot utukt, videre om at de troende ikke bør være snare til å forlate de ytre livskår de var satt i da de kom til troen. Likegyldig i hvilke livskår vi er satt, er vi kalt til å leve et rikt indre liv, et liv fylt av evig herlig­het, av Kristi dyder og hans vesen. Eller som Jesus sier i Matt. 6, 33: «Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tilgift!» Det er et løfte om at Herren sørger for oss, uan­sett i hvilke livskår vi enn befinner oss. Hedningene søker det jordiske og for­gjengelige, sier Jesus i denne sammen­heng. Og når man lever for, og søker, jordisk herlighet og glans, da får man det sammen med torner og tistler. Ja, man ødelegger sitt liv, kanskje også sitt ekte­skap og familieliv. Hvis vi søker jordiske ting som ikke tjener kjærligheten, blir det før eller senere til en forbannelse. Men når vi, enten vi er fattige eller har rikelig, har lært å henge fast ved Herren, da har vi hvile. Da har vi ingen problemer med våre medmennesker eller med hvordan de måtte ta det i de forhold de lever i. Vi har hvile!

«Velsignet er den mann som stoler på Herren, og hvis tillit Herren er.» Jer. 17, 7. Tillit til Herren! «Vent på Herren!» leser vi annetsteds, særlig i Davids salmer. Og vi ser hvilken lykkelig utgang det ble av å vente på Herren og stole på ham. David fikk til fulle oppleve at Her­ren var nær og var hans hjelper og redning. Ved å vente på Herren lærer vi tålmodighet. Og tålmodigheten virker et prøvet sinn. Vi lærer å kjenne Herren og hans trofasthet. Han kan nok drøye lenge, men kommer aldri for sent. «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» Salme 50, 15.

Gud er trofast i alle livets tilskikkelser. Derfor må vi komme til mer tillit til ham. Og tillit til hans nådes utvelgelse. Ingen og intet kan rokke ved vårt kall og vår utvelgelse. Heller ikke til den gjerning han har utvalgt oss til å gjøre i livet.

Er vi gudfryktige, blir vi som et tre, plantet ved rinnende bekker, leser vi i Salme 1. «Alt hva han gjør, skal han ha lykke til.» Ja, slik går det med den som henger fast ved Herren. Tenk, hvilken forskjell fra dem som beskrives i vers 4, «de er lik agner, som spredes av vin­den.» Henger vi urokkelig fast ved Her­ren, da er vi også urokkelige i alle livets stormer.

Enken i Sarepta, som vi leser om i 1. Kong. 17, var jo i en fortvilet situasjon, men tok imot det som den troens mann Elias sa til henne og slapp ikke taket i Guds løfter, og fikk derfor oppleve Guds under.

Korset

«Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Luk. 9, 23. Dette er kongsveien inn til et lykkelig og velsignet liv. I det følgende vers taler Jesus om å «berge sitt liv» og å «miste sitt liv». Menneskene er stort sett opp­tatt av å berge sitt liv i denne verden, skaffe seg mest mulig ære, penger osv, og ved livets slutt må de gå fra alt sammen. De har mistet seg selv og tatt skade på seg selv, som det uttrykkes i vers 25.

Det er jo vanlig i den religiøse verden å prise Jesu korsdød på Golgata, men det liv som apostelen Paulus vitner om i Gal. 2, 20 er ukjent for de aller, aller fleste: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.»

I kap. 5, 11 finner vi uttrykket «korsets anstøt». Ja, det er gjerne anstøtelig for et menneske å måtte erkjenne at vi er helt igjennom udugelige til å gjøre det gode. Paulus uttrykker dette slik: «Jeg derimot er kjødelig, solgt under synden.» Rom. 7, 14. Når vi kommer til en slik erkjennelse, da er vi blitt i stand til å hate vårt eget liv etter kjødet. Og da vil vi komme til å elske det kors som frir oss ut fra det vi hater.

I Kristus gjelder verken forhud eller omskjærelse noe, står det i Gal. 5, 6. Heller ikke om vi er rike eller fattige, heller ikke om vi har de eller de arve­egenskaper osv. Her stiller vi alle likt. Det som gjelder er «bare tro, virksom ved kjærlighet». Derfor har vi intet å rose oss av. Paulus roste seg bare av dette ene: Jesu Kristi kors. K. 6, 14. For ved det var også han blitt korsfestet. Han var jo kommet til den erkjennelse at han var solgt under synden, den synden han hatet. Den som elsker sitt eget liv etter kjødet, har ikke bruk for korset. Men den som hater sitt selvliv, elsker korset og elsker hver dag å ta sitt kors opp og følge ham. Vi må derfor være så nidkjære i vår ånd at vi begynner å hate alt som ikke er velbehagelig for Gud. Her gjelder det ikke bare å ha et godt navn, regnes for en god bror eller søster, men rette søkelyset mot den verden av urettferdighet som finnes i vår natur. Det er denne «verden av urettferdighet» som korset skal gjøre det av med. Og hver den som forkynner ordet i menig­heten, må stå i dette hatet til eget kjød. Ordet om korset er en Guds kraft, skri­ver Paulus i 1. Kor. 1, 18. Og alle som finner at ordet om korset er den hjelp de lengter etter for å fries ut fra det de var «solgt under», kan i sannhet glede seg over at de har fått et hellig kall.

Paulus skriver til Timoteus om slike som har gudfryktighets skinn, men for­nekter dens kraft. Dersom vi ikke tar opp vårt kors hver dag, blir vi blant dem som bare har gudfryktighets skinn. Tar vi derimot opp vårt kors, får vi del i gudfryktighetens kraft!

Ved ydmykhet stadfester vi vårt kall

Beretningen om Saul i 1. Sam. 15 viser oss hvordan det går når man begynner i Ånd, men fullender i kjød. Saul ble jo valgt til konge over Israel fordi han var ringe i sine egne øyne, men ved ulydig­het mot Herrens bud ble han forkastet. Han hadde en god begynnelse og der­som han hadde fortsatt slik han begynte, ville Gud ha stadfestet hans konge­dømme. Men han ble stor i sine egne øyne og forkastet Herrens bud.

Det hjelper ikke å være dyktig og begavet når en ikke lever i troens lydig­het. Til hebreerne ble det skrevet at de etter tiden burde ha vært lærere, men de var fremdeles som barn, fordi det skor­tet på lydighet mot det de allerede hadde hørt og lært. K. 5, 12-14. Om menighets­tjenere står det at de først skal prøves, deretter skal de tjene i menigheten, der­som de er ulastelige. 1. Tim. 3, 10. Vi lærer av dette at vi ikke uten videre kan stole på uprøvede mennesker. Ja, vi må alle i ydmykhet forstå at på tross av vekst og utvikling i Gud, så har vi synd i kjødet og gjør legemets gjerninger, som skal dødes ved Ånden. Og det er nettopp det: De skal dødes ved Ånden. – Spørs­målet er altså hva vi gjør med det, når vi får se at vi har gjort det vi hater?

Mange er temmelig blinde for sin egen dårlighet. Vi må forstå at vi har et kjød, ja, i den grad at det er mye, svært mye, å døde ved Ånden. Vi må av hele hjertet elske sannheten, også om oss selv, der­som vi skal få del i denne gjennomgri­pende frelse.

I 2. Sam. kap. 6 og 7 ser vi hvordan David tok det og hadde det på en helt annen måte enn Saul. David sa til Mikal: «Jeg vil gjøre meg enda ringere enn så og bli liten i mine egne øyne.» Dermed stadfestet han sitt kall. Dette bør anspore oss til å finne fram til det motbyde­lige stoff i oss som vil opp, bli stor og synlig, slik at vi får bragt det i Kristi død.

I 2. Pet. 1 leser vi om å gjøre vårt kall og vår utvelgelse fast. Og i samme forbindelse leser vi om Kristi dyder som skal vokse og tilta i oss. Dydene vokser jo fram fra ydmykhetens jordbunn. Og ved ydmykhet i dagliglivet gjør vi vårt kall og vår utvelgelse fast.

Det er godt for oss å betenke at Gud har satt en dag til dom over alt stolt og høyt og over alt opphøyet, så det blir ydmyket. Es. 2, 12.

La oss lære av Mesteren. Vi leser så tydelig om hans fornedrelse i Fil. 2. Av seg selv ga han avkall på den herlighet han hadde hos Gud for å gi sitt liv for oss.

Av seg selv! Hvor mye har du og jeg av oss selv gitt avkall på for Jesu skyld? Hvor mye har vi bedt, hvor mye har vi arbeidet for at andre kunne komme til liv og herlighet i Gud? Ved å lese Fil. 2 får vi se inn i hans liv som i sannhet gjorde sitt kall og utvelgelse fast, og hvordan det skjedde. Og Gud har høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn. Til slutt underlegger han seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle. 1. Kor. 15, 28. I sannhet en vakker «løpebane»!

Forvandlet til det samme bilde

I Kol. 1 står det om Jesus at han er et bilde av den usynlige Gud, han er hodet for legemet, som er menigheten, han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste. Er det noe sted vi bør vandre i ærefrykt, så er det i menigheten, som Kristus er opphavet til. Tenk hva han, som er opp­havet, kan gjøre for oss. Han kan skape nytt liv i oss, et hellig liv til hans velbehag. Her må vi alle ha tro og tillit til ham, til hans nådes utvelgelse, og kaste oss ned for ham i tilbedelse og i den dypeste takknemlighet. Her i hans menighet er all menneskelig ære utelukket! Vi var jo alle langt, langt borte fra lykke og visdom. Han skaper oss om til nye mennes­ker, og om det nye menneske står det at det fornyes til kunnskap etter sin ska­pers bilde. Kol. 3, 10. Tenk, etter sin skapers bilde! – Og det nye liv han skaper i oss, er istandsatt til å gjøre all Guds vilje, ja, til å gjøre Guds vilje slik den skjer i himmelen.

Alt det som er født av Gud, seirer over verden. Den som er født av Gud, synder ikke. Den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke. 1. Joh. 5, 4 og 18. «Vi vet at vi er av Gud, og hele verden ligger i det onde.» V. 19. Den som har avind i sitt hjerte eller som baktaler, er ikke av Gud. Det er når vi gjør det gode at vi er av Gud. Og i 2. Kor. 3, 18 leser vi at enhver som skuer Her­rens herlighet blir forvandlet til det samme bilde. «Vi blir alle forvandlet», står det. Ikke kun noen enkelte, ikke bare en «elite», nei, alle som i sannhet skuer Herrens herlighet blir forvandlet! Det er en veldig skaperkraft i ham som er opphavet.

Denne forvandlingsprosess foregår under livets mange og underlige til­skikkelser, der vi må ydmyke oss, lide og hengis i Kristi død. Og det fører oss til å bli «ulastelig i hellighet for vår Guds og Faders åsyn». 1. Tess. 3, 13. Eller som det står i Rom. 6, 5: «For er vi blitt forenet med ham ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans oppstandelse.» Rom. 6, 5. Og i Kol. 3, 4: «Når Kristus, vårt liv, åpen­bares, da skal og dere åpenbares med ham i herlighet.»

Legg vinn på renhet

I Åp. 3 leser vi om engelen for menig­heten i Filadelfia, som hadde en åpen dør inn til all Guds herlighet, en dør som ingen kunne lukke til. Hemmeligheten var at han hadde tatt vare på ordet. Han hadde liten styrke, men kraften lå i ordet. Og han var ydmyk, for den ydmyke gir Gud nåde.

Vi lever i en tid der urenhet florerer som aldri før. Og menneskene lider. Barn lider. Vi som har et himmelsk kall, må nå gjøre oss rede til den store dag da jorden skal forløses fra alt dette mørke. Vi leser i Åp. 22 om det livsens vann som rant rent og krystallklart ut fra Guds og Lammets trone. Dette krystallklare vann er det vi skal formidle videre. Det må ikke bli farget av vår person, våre me­ninger. Guds rene ord er også betegnet som den uforfalskede melk. Det er næ­ring en kan vokse ved. Det er ord man kan bli frelst ved. Dette ord skal vi formidle videre til menneskene.

Når vi f. eks. leser filipenserbrevet, som Paulus skrev mens han var i feng­sel, er det påfallende hvor mye han skriver om glede. Han levde et stabilt og godt liv. Det er også vi kalt til. I ondt rykte og i godt rykte, i overflod eller i fattigdom. Tar vi vare på hjertets renhet, kan vi leve et stabilt og godt liv i alle livets forskjellige forhold.

Jesus taler om strømmer av levende vann. Slike strømmer hadde Jesus i sitt liv, og det strømte ut til en døende verden. «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere», sa han til sine disipler. Joh. 15, 3. Slik kraft var det i hans ord. For det var rene ord.