Snøplogen

Kort tid før «Skjulte Skatter» ble utgitt for første gang, skrev Johan O. Smith at bladet ville komme til å virke som en snøplog, en hjelp til å gjøre veien synlig. For veien var for de fleste som «oversnødd». Og nettopp en slik snøplog er det bladet har vært nå i 100 år.

I Apostlenes gjerninger leser vi om Apollos, som var opplært i Herrens vei, men som likevel hadde behov for at Priskilla og Akvilas la Guds vei nøyere utfor ham. Og dette er det hver oppriktig og sannhetselskende sjel spør etter: – Hvor går veien? – Disippelsjeler vil fram, fram og atter fram. Vakre ord og tanker, interessante beretninger og dypsindige emner kan ikke bringe dem fremover på veien i Jesu fotspor. For den veien det her er tale om, har Jesus innvidd, den er ny. Hebreerbrevet kaller den en ny og levende vei. Den går gjennom kjødet. Hebr. 10, 20. Her kan vi komme langt, ja, uendelig langt. Men vi må se den for å kunne gå på den.

Når vi går fra et møte eller samvær, har vi nok hørt mange gode og inspirerende ting, men har vi sett veien? Når vi leser en god fortelling eller en dypsindig forklaring om et eller annet bibelsk emne, sitter vi kanskje igjen med mange positive tanker, men fikk vi se veien? Veien gjennom kjødet? For positive tanker alene og dypsindige forklaringer bringer oss ikke fram og atter fram på den nye og levende vei.

Her har «Skjulte Skatter» hatt sin oppgave og vært sin oppgave tro i hundre år.

For den som vil få veien grundigere utlagt, slik som vi leste om Apollos, er «Skjulte Skatter» omtrent som et oppslagsverk. Brødre, som nå er hjemme hos Herren, har i årenes løp skrevet om og ransaket denne vei på kryss og tvers, så det skal vanskelig gjøres å skrive noe som ikke har stått i bladet fra før. «Hva har du som du ikke har fått?» spør Paulus i 1. Kor. 4, 7. Og vi som lever i dag, kunne gjerne si: Hva har du som ikke disse brødre har skrevet om og gitt videre i bladet «Skjulte Skatter»?

Og i hundre år har alle bladets abonnenter, helt opp til oss som lever i dag, hver måned fått i posten den formaningen fra Ordspr. 2, 1-5 som står gjengitt på side 1, nemlig om å grave etter visdom, forstand og innsikt som etter skjulte skatter. For da skal vi forstå Herrens frykt og finne Guds kunnskap. Bladet har fra 1912 vært resultatet av slik graving. Johan O. Smith skriver i et av sine brev om «det grunngravende arbeid som absolutt er nødvendig for en sann helliggjørelse». (Brev # 90) Derfor passer det godt i dette jubileumsnummer å minne hverandre om denne formaningen: Grav etter visdom, ja, grav som etter skjulte skatter!

Det er også betegnende at det første stykke som ble trykt i bladet i 1912, var et stykke av Johan O. Smith om Kristi brud. Det viser hva som lå våre brødre på hjertet helt fra begynnelsen: «Kristus utviste troskap da han vandret her nede, og nå vil han at bruden skal være likeså tro i sitt kjøds dager. På denne måte blir man ett kjød med Kristus».

Aksel Smith, som fra starten av var medredaktør sammen med sin bror Johan, skrev i februar 1912: «Det er en påkrevet nødvendighet i vår tid å ha klarhet over de indre veier i Kristus.» Også skriver han videre om «sjelens indre vandring med sin Gud» og om å jage fram på korsets vei. Dette må for oss, hundre år etter, ikke være som toner fra en fjern fortid, for Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. Veien er den samme i dag. Og for den religiøse masse er den like «nedsnødd» og skjult som den gang, ja, enda mer. Men «snøplogen Skjulte Skatter» formår også i dag å vise oss veien til et seirende kristenliv, der vi i alle ting kan vokse opp til ham som er hodet, Kristus.

Arild Tombre