Det er et liv!

Det er et liv!

«Det er et liv som mennesker ei kjen­ner» synger vi i HV nr. 134. Det er «livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss.» 1. Joh. 1, 1-3. Grip det evige liv, formante apostelen Paulus sin medarbeider Timoteus til. Det er et liv! Og dette livet kan vi gripe, vi kan få tak i det, og leve det!

Ja, la det ringe i våre ører: Det er et liv! La det lyde klart og tydelig når trengse­len blir stor: Det er et liv! Må det synge i vårt indre i fristelsens stund: Det er et liv! Vi har møter, stevner, aktiviteter av mange slag, trivsel ved mange anlednin­ger, men først og fremst og sist: Det er et liv! Det er et liv som mennesker ei kjenner.

Når f. eks. trengsel virker en evig fylde av herlighet, Kristi dyder, i overmål på overmål, da er dette et «liv som mennesker ei kjenner.» Når det forma­nes til at jeg i ydmykhet skal akte de andre høyere enn meg selv, og når man i broderkjærligheten kan kappes om å hedre hverandre, da er dette et liv som mennesker ei kjenner. Og tenk på apos­telen Paulus sterke vitnesbyrd når han sier at han med glede vil ofre, ja, bli ofret for de sjeler som til gjengjeld elsket ham dess mindre. 2. Kor. 12, 15. Virkelig er det et liv som mennesker ei kjenner. Og slik kan vi fortsette eksemplene på dette liv som var hos Faderen og ble åpenbart for oss.

Og når vi tenker på menigheten og de forskjellige tjenester i menigheten, hva er det annet enn liv, et gudhengivent liv. Det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme. Livet er det samme. Det er en god gjerning den har lyst til som gjerne vil ha en tilsynsmanns tjeneste, skriver Paulus i 1. Tim. 3, 1. Denne tjeneste, likesom alle andre tjenester i menigheten, skjulte og åpenbare, er altså liv, en god gjerning. Det er det livet som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. La oss spesielt vokte oss for å forbinde de mer åpenbare tjenester med noe annet enn liv. Det er ikke snakk om rang og ære, men liv, et liv til Faderens ære. Livet er menneskenes lys. Dette liv kom til syne i Jesus Kristus. Det ble kjød. Johannes skriver at de så det med sine øyne og kunne bokstavelig talt ta og føle på det. Og tenk, så står det i 2. Kor. 4. kapittel at dette liv nå kan åpenbares i vårt legeme, i vårt dødelige kjød, stråle fram fra oss! Det er et liv, kjære venner! Et liv som en kan ta og føle på.

Og klokt er det med et selvransakende spørsmål når vi tenker på dette liv, «som mennesker ei kjenner.» I hvor stor grad kjenner vi selv dette liv?

Alt som tjener til liv og gudsfrykt er oss gitt ved kunnskapen om Kristus. Ved kunnskapen om ham som åpenbarte dette liv for oss. Og ved kunnskapen om den død han døde for at dette liv kunne komme fram. For det er dødens vei som fører til livet. Det er død over alt som heter synd og selvliv. Vi kunne derfor like gjerne synge: – Det er en død som mennesker ei kjenner. – Og her passer det også med et selvransakende spørs­mål: Har vi lært denne død å kjenne? De som kjenner denne død, som er en død fra alle kjødets lyster og krav, kan ut­bryte: Det er et liv! For bak denne død kommer det liv fram som var hos Fade­ren og ble åpenbart for oss. «For hvis det dør, bærer det megen frukt», sa Jesus da han talte om hvetekornet som faller i jorden og dør. Joh. 12, 24.

Ved denne kunnskapen om Jesus, kunnskapen om denne død og dette liv, er alt som tjener til liv og gudsfrykt gitt oss. Og så gjelder det for oss ikke å være uvirksomme og ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. For det skal full overgivelse og full hengivelse til for å leve det liv «som mennesker ei kjen­ner.»