La derfor ikke synden herske!

I sitt vitnesbyrd på påskestevnets siste møte nevnte broder Bjørn Nilsen at en passende overskrift over hele stevnet kunne være denne formaningen fra Rom. 6, 12: «La derfor ikke synden herske!» Igjen er et velsignet stevne på Brunstad gått over i historien. Men måtte alt det Guds ord som ble sådd i våre hjerter under stevnet fortsatt virke og bære frukt til Guds ære. Flere enn 8000 stevnedeltagere var innmeldt. Og igjen skal vi her komme med et kort referat, for det meste fra broder Kåre J. Smiths taler:

Livets Ånds lov

«Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt» leser vi i Salme 90, 1. Og i Ef. 2, 20-22 står det om at vi er kalt til å bli en bolig, en «Guds bolig i Ånden.» Denne bolig skal Gud oppreise for alle folkeslag. Og alle som utgjør denne bolig, dette hellige tempel i Herren, er frigjort fra syndens og dødens lov. Ja, deres ånd er blitt full av livets Ånds lover, som er skrevet i deres sinn og i deres hjerter. «Livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.» Rom. 8, 2.

Av Jak. 1, 13-15 får vi forståelse av hva syndens og dødens lov er. Det er ikke synd å bli fristet. Men dersom vi samtykker i det som vi fristes til, da fødes synd. Og dersom denne synd ikke erkjennes eller bekjennes, fødes død. I den Hellige Ånds kraft kan vi seire over all synd. Og vi har alle en fri vilje hvorved vi kan nekte å samtykke i det vi fristes til. Man bør jo spørre seg selv: – Hva vil jeg med mitt liv? – Vi har full frihet til å velge, full frihet til å vandre i Ånden, og da fullbyrder vi ikke kjødets begjæring.

Noe av det første Gud uttalte etter syndefallet, var hans formaning til Kain om å herske over synden. Vandrer vi i Ånden, har ikke synden noen makt over oss. Når vi ikke samtykker i våre syndige lyster, vil vi aldri komme inn under syndens og dødens lov. Nei, vi vil da erfare det vi leser i Rom. 6 om å være korsfestet med ham, død med ham, og dermed leve vårt liv på oppstandelsens grunn, et overmåte herlig og velsignet liv. Det er ikke meningen at vi som troende skal fortsette å synde!

Menigheten, som «et hellig tempel i Herren,» blir bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll. Når vi tenker på menigheten i vår tid, så har vi fra begynnelsen av hatt en «profil», forankret i Guds ord, som vi må være tro mot. Nå må vi bruke nådetiden til å la oss danne. For det profetiske ord forteller oss at folkeslagene skal vandre i menighetens lys. Åp. 21, 24, og dette lyset ligger i livets Ånds lover og bud, som vi må fylle oss med.

Og når vi i Matt. 11 leser slike uttrykk som «trenge seg inn med makt» og «rive himlenes rike til seg», så forstår vi at vi bør fylles med en nidkjærhets ånd i vår kamp mot synden. Himlenes rike er rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd, ja, det er kjærlighet, godhet, barmhjertighet, alle Kristi dyder. Jesus talte om å saltes med ild og om saltets kraft. Mark. 9, 49-50. En kan gjerne si at saltet er vår evne til å velge det gode og forkaste det onde. La oss vokte oss, slik at dette salt ikke mister sin kraft!

Trøsten i Kristus

Den som stiller seg dette spørsmål: – Blir jeg med når Jesus kommer igjen? – vil kunne gi dette svar: – Ja, dersom jeg finner min trøst i Kristus. – Trøsten i Kristus vil vi erfare i rikelig grad ettersom vi går dypere inn i Kristi liv.

«Er det da noen trøst i Kristus, er det noen kjærlighetens husvalelse, er det noe Åndens samfunn, er det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn …» Fil. 2, 1-2.

Paulus lengtet etter å se det samme sinn hos filipensene, som Jesus hadde. Først da kunne hans glede bli fullkommen. Og om det sinn som var i Jesus, leser vi videre i kap. 2. Jeg er som en tjener blant dere, sa Jesus. Da hadde disiplene nettopp trettet om hvem av dem som var størst. En tjener har ingen problemer med spørsmål som stor, større, størst. En tjener skal jo bare tjene. Vi leser om Jesus at han tok en tjeners skikkelse på seg og at han fornedret seg selv og ble lydig inntil døden, ja korsets død.

Vi leser videre i samme kapittel at Gud er den som virker i oss. Ja, hva til? Til å fornedre oss! Derfor formanes vi: «Gjør alt uten knurr og tvil.» V. 14.

Mange søker sin trøst utenfor Kristus. Når de føler seg urettferdig behandlet, går de kanskje til noen brødre og søstre og beklager seg. Disse igjen blir kanskje opprørt på de andres vegne, og dermed vokser bitre røtter opp. Og det kan bli stor ståhei for ganske lite. Alt sammen fordi en ikke forstår å søke sin trøst i Kristus.

Og den som ikke er villig til å lide, finner ingen trøst i Kristus. Tenk for en trøst det er når det heter at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden. Ferdig med synden! Synden plager ikke mer. Guddommelig liv er kommet i stedet.

Vi leser også om Åndens samfunn i Fil. 2, 1. Samfunn oppstår når vi vandrer i lyset. Blir vi store i oss selv, da brytes samfunnet. Når vi er tjenere i sannhet, har vi samfunn med hverandre og vi blir frelst fra ønske om bifall og anerkjennelse.

Når vi i Hebr. 4, 12 leser om ordets gjennomtrengende makt, og at det dømmer hjertets skjulte tanker og råd, så var dette ikke noe apostelen siterte fra en bok, men det var hans egen erfaring. Når vi lar ordet dømme vårt hjertes tanker, da får vi også del i trøsten.

«I samme mon som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere.» 1. Pet. 4, 13. Herav kan vi slutte at dersom våre lidelser ikke fører til glede, da er de ikke Kristi lidelser, men heller egenkjærlighetens lidelser.

Rens ut den gamle surdeig

«Rens derfor ut den gamle surdeig, … La oss derfor holde høytid …» 1. Kor. 5,7-8. «Vårt påskelam er jo slaktet: Kristus.» Og i Joh. 6, 53 står det: «Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere.» Kristi kjød er Guds ord, omsatt i gjerning. Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Det er kun med et helt rent hjerte vi kan «ete» dette kjød, dette Ord. Med urenhet i hjertet får en ingen næring fra Guds ord, ingen Åndens åpenbaring. Guds ord dømmer hjertets skjulte tanker. Der har ordet mye å dømme. Ikke minst alle tanker som kretser om «jeg, jeg, jeg …» Hvis ikke disse tanker får sin dom og sin død, får en ingen kraft i sin ånd. Man kan ikke tale som Guds ord, selv om en kan ordlegge seg aldri så godt. Hvis det er Guds ord vi taler, så vil jo dette trenge igjennom og de som hører vil kunne få et renset hjerte ved det ord som tales. Men da må en få bort all denne kretsen i tanke og tale om dette ufyselige «jeg, jeg, jeg …» Derfor står det også i Jak. 1, 21 at vi først må avlegge all urenhet og så med saktmodighet ta imot ordet. Da blir ordet oss til frelse, ja, en stadig dypere frelse.

I Esek. 14 leser vi om de hyklere som kom for å spørre Herren, mens deres hjerte hang ved deres avguder. «Skulle jeg la meg spørre av dem?» var Herrens ord i den sak. V. 3. Nei, først må all ugudelighets surdeig renses ut. Og rett før i verset står det: «det som er dem et anstøt til misgjerning, har de satt for sine øyne.» Ikke minst er dette nødvendig å ta til hjerte i vår tid, hvor alle slags avguder og synder bare er et tastetrykk unna.

Det må renhet til dersom vi vil at Gud skal åpenbare seg for oss ved sitt ord. Da får vi drikke av den ånd som er i ordet og oppleve at Bibelens bokstaver nærmest springer ut av boken og inn i vårt hjerte, der de skaper liv. Da vil våre tanker bli bevart i Kristus og fred og hvile fyller hjerte og sinn.

Et helhjertet liv

Et helhjertet liv i menigheten er en ubeskrivelig velsignelse. Den gamle pakts lov betegnes i Bibelen som en skygge, sammenlignet med den nye pakt. Likevel hadde Israel løfte om kolossale velsignelser dersom de ville være lydige mot den gamle pakts lover og bud. Det ser vi bl.a. av 5. Mos. 28. Les f. eks. versene 7 og 13. Dette vitner om seier og fremgang. Men betingelsene var klare: – såfremt du hører på Herrens, din Guds bud! – Og når den gamle pakt hadde så store løfter, da forstår vi at den nye pakts liv og velsignelse er mye, mye herligere. Det er som broder Elias Aslaksen skriver i en av sangene sine: «Betingelsen oppfylt med glede, da revner Guds sluser med ett!» HV nr. 391 v. 5.

Og kraft til å oppfylle betingelsene og dermed få himmelens sluser åpnet over seg, får bare den helhjertede. Dersom en vil fortsette å lefle med synd, vil en forbli svak og kraftesløs. I forbindelse med helhjertethet står det i Mal. 3, 10: «Prøv meg på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for dere og utøse velsignelser over dere i rikelig mål!»

I Rom. 5, 12 leser vi at synden og døden ved fallet trengte igjennom til alle mennesker. Men evangeliets budskap er at alt det triste og vonde som kom inn ved fallet, nå kan renses ut igjen. Det bør lyde et radikalt og nidkjært rop i vårt indre: – Det skal ut! – Og nå skal noe helt annet trenge igjennom, f.eks. til våre barn og unge! Ikke synd og nederlag, ikke sløvhet og likegyldighet skal trenge igjennom, men seier og guddommelig liv.

Og når vi tror noe så stort som at det som kom inn ved fallet, nå kan renses ut igjen, så forstår vi at veien går, som for Mesteren, gjennom lidelser i kjød til herlighet, gjennom død til liv.

Sjelens frelse

Vår sjel trenger, som vi leser i 1. Pet.2, 25, en hyrde og tilsynsmann. Vår sjel farer vill uten Jesus som hyrde og tilsynsmann. Ved livets forskjellige tilskikkelser har han alltid vår sjels frelse for øye. K. 1, 9.

Jesus selv uttømte sin sjel til døden. Vi kan sammenligne vår sjel med et kar der innholdet er vår vilje, vår styrke, våre følelser, vår bedømmelsesevne, et selvliv som på grunn av syndefallet langt fra er Gud velbehagelig. Vi kan f.eks. ikke stole på våre følelser, ikke stole på vår forståelse av det som er riktig eller galt. Alt må prøves mot Guds ord. Våre egne følelser taler ikke sannhet. F. eks. synes andres feiltrinn så store, mens ens egne synes mer bagatellmessige. Sjelen trenger frelse. I utgangspunktet har den bare sans for det som hører mennesket og jorden til. Alt dette må uttømmes.

Vi har f.eks. en forstand som gjerne sier oss at slik vi ser på en sak, det er riktig. Men vi glemmer da at vi lever i syndefallets verden. Guds skarpe ord må nok finne veien til våre skjulte tanker og der dømme og skille. Vår sjels hyrde og tilsynsmann må gi oss den rette forståelse. De første «impulser» vi får i livets forhold kommer ofte fra vår sjel og er ikke til å stole på, de må prøves i henhold til Guds ord. Vi må la ettertanke holde vakt over oss.

Kristus ble til en levendegjørende ånd og han vil levendegjøre vår ånd så vi får sans for det som hører Himlenes rike til.

1. Kor. 15, 45. Og ønsker vi å bli som den himmelske er (v. 48), så må vi følge ham etter på den veien han gikk. Disse himmelske har forstått å uttømme sjelen og dens forståelse av sakene. De som forblir jordiske og jordisk sinnet, de har ingen sans for det himmelske. De er alltid på utkikk etter jordisk glans, jordisk nytelse og jordisk herlighet.

Når Herren får levendegjort vår ånd, lærer vi å se inn i den skjulte verden, som er langt herligere enn alt det synlige og forgjengelige. Der blir vi mettet ved å skue Kristus. Da vil vi også en dag få «bære den himmelskes bilde,» få et evighetslegeme som hans. For en seier! For en kamppris!

Miskunnhetens kar

Det er en ufattelig stor nåde å kunne få være et miskunnhetens kar. Et miskunnhetens kar har fått miskunn av Gud og har selv miskunnelige tanker. Vi leser f.eks. i 1. Sam. 24 om David, som ble forfulgt av Saul, men som sparte hans liv, idet han sa: «Fra ugudelige kommer ugudelighet. Men min hånd skal ikke ramme deg.» V. 14. Og Jesus sier: Elsk deres fiender, velsign, gjør vel osv. Et miskunnhetens kar er kalt til å velsigne.

I Romerbrevets 3. kapittel ser vi nærmest et røntgenbilde av oss mennesker etter kjødet. Det finnes ikke én rettferdig, står det, ikke én som søker Gud. Gud har i sin nåde søkt oss og latt oss få være miskunnhetens kar, som vi leser om i Rom. 9, 23. Vi erkjenner at vi trenger en frelser. Og han vil gjøre storverk i hver eneste en av oss som han har kalt til å være miskunnhetens kar.

«For av nåde er dere frelst, ved tro» leser vi i Ef. 2, 8. Og i vers 10 ser vi at Gud har tilrettelagt alt for oss. Frelsen, og også gjerningene, har han gitt oss, men vi må selv ikle oss brudedrakten i livets mange situasjoner. Vi er kommet på «Sions høyskole», og vi må ha vilje til å gjennomføre «pensum». Gud vil kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut har beredt til herlighet.

Gud har lagt alt til rette for oss, og i livets mange prøver vil han likedanne oss med Sønnens bilde. Paulus nevner i 2. Kor. 6 en hel rekke situasjoner og store prøvelser, der han alltid holdt balansen, ikke bare som kristen, men også som en Herrens tjener som skulle formane, velsigne og hjelpe midt i all trengselen.

Er man blitt et miskunnhetens kar, da har vi et kall til å velsigne. 1. Pet. 3, 9. La oss leve dette kall verdig. Det skal stor gudsfrykt til for å fullende dette løpet.

La ikke synden herske!

Talsmannen, sannhetens Ånd skal veilede oss til hele sannheten. Den gjør det mulig for oss å komme til en forvandling i vårt indre. Ånden viser oss i økende grad synden i vårt eget legeme og de utslag den gjør. Vi får anledning til å døde legemets gjerninger ved Ånden. Vi må nemlig erkjenne at vi har synd, men vi behøver ikke la synden herske over oss.» La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster.» Rom. 6, 12. «For synden skal ikke herske over dere.» V. 14.

Det er en kolossal herlighet at synden kan fordømmes i kjødet. Rom. 8, 3. Og når vi i 1. Joh. 1, 7 leser om å vandre i lyset og bli renset i Jesu blod, så er det ikke her ment slappe kristne som har latt synden herske så de faller og må be om syndenes forlatelse. Nei, her menes helhjertede disipler som går fra lys til lys, og som når de gjør det de hater, døder legemets gjerninger ved Ånden. Her gjelder det å være ivrig og oppriktig, så den iboende synd kan komme fram for ens bevissthet og bli hengitt i Kristi død. Dette er den nye og levende vei.

Utukts synder står spesielt nevnt i Skriften. For disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn, leser vi i Kol. 3, 6.

Det er betegnende hva vi leser om Moses, at han valgte å lide i stedet for å ha «en kortvarig nytelse av synden.» Hebr. 11, 25.

La ikke synden herske! Og når vi følger i Mesterens fotspor, som ble fullendt gjennom lidelser, så skal vi vite at vi er på vei til herlighet når vi lider i stedet for å synde. Les Hebr. 2, 10.

Arild Tombre