Nyttårsstevnet

Se på Sion!

Ja, slik står det i Es. 33, 20, og det ble til en kraftig formaning til hele menigheten på det første møte nyttårsaften.

En gang da Jesus kom inn i en samaritansk by, tok de ikke imot ham, «fordi hans åsyn var vendt mot Jerusalem.» Luk. 9, 53. Ja, hans ånd bar preg av at han alltid var vendt til Gud for å høre hans røst og gjøre hans vilje. Slik må også vi ha det. Vårt åsyn må alltid være vendt mot det himmelske Jerusalem, det himmelske liv. Derved blir vi faste og urokkelige som Sion selv og ikke noe på jorden kan få oss til å vakle.

Se aldri på det som Herren har bedt oss å vende oss bort fra. Om fallets tragedie står det: – Og kvinnen så at treet var godt å ete av. – Og om Lots hustru leser vi at hun så seg tilbake. Hun var nok ikke bundet av den vederstyggelige synd som var i Sodoma, men hun var bundet likevel, til det jordiske.

«Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! … Si til Judas byer: Se, der er deres Gud!» Es. 40, 9. Du mor og far, er du et gledesbud i ditt hjem? Et gledesbud er selv blitt lykkelig! Et virkelig gledesbud kan vitne om evangeliets frigjørende kraft. Om frigjørelse fra synd og nederlag. Vantroen har mange budbærere, også i den religiøse verden. Slike er budbærere om et liv i nederlag, de kan ikke være gledesbud.

Den gamle pakt maktet ikke å gjøre noen fullkommen etter samvittigheten, leser vi i Hebr. 9, 10. Men nå, ved evangeliet, kan alt settes i rette skikk. Ja, vi kan forvandles. Vi kan få del i guddommelig natur. Nå er det ikke noe annet som har betydning, bare en ny skapning betyr noe. F. eks fullkommen enhet! Fullkommen enhet mellom brødre og søstre på hjemstedet. Tenk, hvilket gledesbudskap i en verden som er så full av splid og uro! Men en må selv ha smakt gleden ved et slikt liv og et slikt samfunn for å kunne forkynne det med kraft. Ja, hvilken glede det er å kunne elske sin bror og sin søster betingelsesløst, uansett hvordan den enkelte er og oppfører seg.

«Hvem skal stige opp på Herrens berg?» spør David i Salme 24. «Den som har uskyldige hender og et rent hjerte,» er svaret. Den som ikke har et slikt rent hjerte, vil ikke ha adgang til Herrens helligdom. Og her ser vi hvilken nød David hadde i sitt hjerte hva denne renhet angår: «La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, Herre, min klippe og min gjenløser!» Salme 19, 15.

«Er vi troløse, så er han trofast.» 2. Tim. 2, 13. Dette er et ord som vantroens budbærere skammelig forvrenger. Ifølge sine egne lover kan Gud ikke velsigne troløshet.

I Sion finner de elendige i Guds folk ly, leser vi i Es. 14, 32. Det er disse elendige, som er ringe i egne øyne, som kommer til fullkommen enhet og blir Sions gledesbud om hva Herren kan gjøre i et menneskes liv. De blir også fullkommengjort til tjenestegjerning, til uselvisk å tjene de andre. Og deres vitnesbyrd er: «Og når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden.» Salme 73,25. Ikke lyst til noe på jorden! Dette er å være satt med ham i himmelen, i Kristus Jesus. Ef. 2, 6.

Selvhevdelse

Nyttårsaften ble en rikholdig opplevelse i sang og toner, men først og fremst med en alvorlig formaning til ydmykhet. Broder Kåre J. Smith så det som nødvendig ved inngangen til det nye år å formane til ydmykhet. For det er ydmykhetens vei som Gud har forordnet for all fremgang og vekst i Guds rike. Fra alle de synder som i særlig grad har med selvet å gjøre må vi rense oss, dersom de ikke skal henge ved oss fra år til år. Særlig gjelder dette all selvhevdelse. Det kan være vanskelig å se dette hos seg selv, derfor må vi elske sannheten og sannhetens Ånd.

Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Dette er en hovedlov i Guds rike. 1. Pet. 5, 5-6. «Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd.» Guds veldige hånd er bl.a. den ild som kommer over oss til prøvelse.

Selvhevdelse er utslag av en enorm stolthet. Og Gud står de stolte imot. Det er det samme hvor langt man er kommet i en god og sunn utvikling. Den dag man begynner å hevde og opphøye seg selv, får man Gud til motstander. Den som hevder seg selv, ønsker selv å være midtpunktet, han eller hun ønsker oppmerksomhet. Sterke personligheter som mener de har kapasitet til å konkurrere med andre, søker å gjøre dette med alt hva i dem er. Mens andre, som bedømmer situasjonen slik at de i denne konkurransen ikke har noen større sjanse, faller ned i motløshet. I begge tilfeller dreier det seg om samme stoffet, nemlig selvhevdelse. Da er man kommet inn på dødens veier. All konkurranse opphører der det ingen selvhevdelse er. Hva skal ydmyke mennesker konkurrere om? Ydmyke mennesker får et varmt og inderlig samfunn med hverandre. De tror på Gud, at han er den som har gitt gaver og tjenester i menigheten, og de er inderlig takknemlig for den plass Gud har gitt dem på legemet og ønsker ikke å bytte med noen.

Absalom søkte på en listig måte å innta folkets hjerter. Han ble en fiende av sin egen far på grunn av selvhevdelse. Likeså leser vi at Saul midt i sin ulydighet reiste seg et minnesmerke på Karmel, likeså at han forfulgte David, alt på grunn av selvhevdelse. Selvhevdelse er forakt for Gud og hans utvelgelse. Disse eksempler bør vi legge oss på hjerte, så vi holder oss langt borte fra all denne ugudelige selvhevdelse og konkurranse. I Ordspr. 6, 16-19 ser vi også eksempler på synder som Herren hater. Blant annet nevnes «den som volder tretter mellom brødre.» Hvilket uhyggelig utslag av selvhevdelse!

Nei, Guds lover tilsier at den seg selv opphøyer, skal fornedres. Og den seg selv fornedrer, skal opphøyes. Og dersom noen på gudelig vis kommer inn i andres hjerter og blir elsket, da kommer jo bare det til syne som var skjult, nemlig at vedkommende har fornedret seg.

Selvhevdelse er det motsatte av å være ydmyk. Jesus ble høyt opphøyet og fikk et navn som er over alt navn, nettopp fordi han tok en tjeners skikkelse på seg og fornedret seg. La oss følge ham på denne vei. Elsker vi sannheten, så vil vi nok oppdage at det er noe å finne og å dømme på disse områder hos oss alle. Selvet følger oss hele livet, men også sannhetens Ånd. Så lenge vi lever har vi noe å rense oss fra. Ydmyker vi oss alltid under Guds veldige hånd, får vi fred og hvile og kan vandre for hans åsyn.

«Ditt hjertes overmot har dåret deg,» heter det i Obadias 3. Ja, selvhevdelse har dåret mange, ja, manges tanker er blitt rent sykelige på grunn av denne synd. Vik bort fra disse ugudelige menns telter, sa Moses til folket angående Korah og hans flokk. Gud enser ikke en selvklok mann! Job 37, 24. Og vi bør også dra oss bort fra slike.

Når vi kan erkjenne at vi har et kjød der det ikke bor noe godt og at det onde ligger oss for hånden når vi vil gjøre det gode, slik som Paulus skriver i Rom. 7, da forstår vi at vi har god grunn til å være ydmyke.

«Hils alle eders veiledere,» står det til slutt i Hebreerbrevet. Den ydmyke har veiledere og vet hvem disse er. Den selvkloke har kanskje rådgivere, men gjør likevel som han selv finner for godt.

Forut bestemt

«Likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn, idet han i kjærlighet forut bestemte oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus etter sin viljes frie råd.» Ef. 1, 4-5. Ja, tror vi dette med en levende tro, da forstår vi hvorfor vi er kommet til verden og hva vi er forutbestemt til. Ved en levende tro på dette, vil vi aldri mer ha en mørk dag. Og tror vi dette i sannhet, da vil det også bli mer fortgang i helliggjørelsen.

Gud så at han kunne få dannet oss til tjenere. Til tjenere for ham. Ja, til å bli hellige og ulastelige for ham. Dette er nådens utvelgelse. Og vi må få en levende tro på denne.

Vi leser om denne utvelgelsen også i Rom. 8, 29, at vi er bestemt til å bli likedannet med Sønnens bilde. Ja, har vi virkelig en levende tro på dette? Dette forklarer tydelig årsaken til den dragelse vi kjente til Kristus, til og med før vi omvendte oss. Vi kom til å se at vi har alt i Gud og intet i verden. Vi fikk se at i verden var alt tomhet, løgn og bedrag. Og Gud har utvalgt oss for at vi skal bære frukt for ham og bli medarbeidere for sannheten i denne verden. Frigjort fra synden og trådt i rettferdighetens tjeneste, som Paulus uttrykker det i Rom. 6, 18. Dette er vi forut bestemt til! Dette må vi tro!

La oss da virkelig trå inn i rettferdighetens tjeneste, av hele hjertet og uten sendrektighet. Må all nøling og sendrektighet forsvinne helt fra vårt liv.

I Jer. 1, 5 leser vi om kallet som profeten Jeremias hadde. Men vi ser i vers 6 at han hadde en unnskyldning klar: «Se, jeg forstår ikke å tale; for jeg er ung.» Men Herren styrket ham til hans oppgave og lovte å være med ham. Vi må ikke høre på kjødelige røster når Herren taler og ber oss sette i verk. «Se, jeg setter deg i dag … til å bygge og til å plante,» var Herrens ord til Jeremias. V. 10. Ja, i dag! I dag kan det bli noe nytt i vårt liv! I dag kan store ting skje i vårt indre! I dag skal vi gjøre Herrens gjerning, enten det er å rykke opp og rive ned, eller å bygge og plante. På en ren grunn må det nemlig bygges.

Apostelen Peter gir oss i 1. Pet. 4, 10-11 en kraftig formaning til å tjene. Tjene med vår nådegave. Tale som Guds ord. Tjene som av den kraft Gud gir. Den som går inn i livet, inn i troskap i alt, blir betrodd Guds ord og kan tale som Guds ord. Det er stor forskjell på å tale om Guds ord og å tale som Guds ord.

«… dem som etter hans råd er kalt,» leser vi i Rom. 8, 28. Vi er kalt etter hans råd og han angrer ikke sitt kall og sin utvelgelse. Paulus hadde bare ett ønske, og det var å fullende sitt løp og den tjeneste han fikk av Herren. Slik må også vi ta det, i en levende tro på utvelgelsen. I 2. Kor. 4, 16 står det: «… så fornyes dog det innvortes dag for dag.» Ja, når det skjer, blir man ikke slappere og sløvere og mer sendrektig ettersom årene går, men heller ivrigere og ivrigere.

Nådens utvelgelse er en ufattelig rikdom. Den har sin årsak ene og alene i Guds miskunnhet. Derfor kalles de utvalgte også for miskunnhetens kar. Rom. 9, 23.

Herrens tukt

I 2. Kor. 10, 4-6 skriver Paulus til korintierne om tankebygninger som skal omstyrtes, om høyder som reiser seg mot kunnskapen om Gud, om lydighet mot Kristus og om å straffe all ulydighet. Og så skriver han: «… når først eders lydighet er blitt fullkommen.» Det var smått bevendt med korintiernes sinnelag til å tåle Guds tukt. Paulus skriver et annet sted at det var for å skåne dem at han ventet med å komme til dem. De var ikke mottagelige for tukt, den som virker så godt på vår ånd. Man kan jo si at det står dårlig til når en trenger tukt, men enda verre er det jo at man ikke er mottagelig for tukt. Derfor lønner det seg for enhver helhjertet disippel å befinne seg midt i det levende og brennende broderskap, der en ved livets tilskikkelser, men også av nidkjære, rettferdige og gode venner, kan få del i den velgjørende og nødvendige tukt.

«Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham.» Hebr. 12, 5. Vi tuktes av Herren når vi ikke er skikkelig «på plass.» Vi tuktes for å få del i en større og dypere renhet. Ja, vi tuktes av «åndenes Fader, så vi får leve.» V. 9. Han tukter til liv.

«All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» V. 11. Og denne salige frukt er visdommen. Derfor skal vi ikke bli motløse når vi refses av ham, men fortsatt jage etter helliggjørelse. V. 14.

Det er vanskelig for et menneske å erkjenne sannheten om sin egen menneskeånd. Noen er ærgjerrige og har en såkalt strebernatur, andre er slappe og late. Men elsker vi Herrens tukt, får vi se oss selv og kommer til forståelse av at vi trenger mer helliggjørelse.

«Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov for å gi ham ro for onde dager.» Salme 94, 12-13. Ja, hadde menneskene tatt imot lærdom av Herrens lov, da hadde de sett gode dager i stedet for alt det onde og vanskelige som vanligvis kommer over dem. Tenk å få ro for onde dager! Da er det godt å være mottagelig for refselse fra Herren. «Salig er den mann …», leste vi. Og dumt er det å lukke sitt hjerte for tukten. Med Guds ord som rettesnor får vi et rikt og velsignet liv. Og når alle egne tankebygninger rives ned, får vi mer og mer sans for Guds rettferdighet.

Hjelp i rette tid

Det står at Guds fred kan bevare våre hjerter og våre tanker i Kristus Jesus. Når tankene er i Kristus, vinner vi seier i fristelsens stund. Kommer vi ut av den Hellige Ånds drift, blir det fort nederlag.

I Hebr. 4, 15-16 leser vi om vår himmelske yppersteprest Jesus, som er blitt prøvd i alt i likhet med oss. Han har medynk med våre skrøpeligheter, står det. Våre skrøpeligheter kjenner vi til. Det er at vi blir så lett fristet. Ja, bagatellmessige hendelser kan være foranledningen til at vi fristes. Prøvene er utallige og mangfoldige. Det er prøver på vårt sinnelag, om vi virkelig elsker Gud av hele vårt hjerte. Elsker vi ham i sannhet, da trer vi fram for nådens trone og finner nåde til hjelp i rette tid. I rette tid, det betyr jo at vi får hjelp til ikke å falle, men til å seire i livets prøver!

Vi ser hvordan vår frelser og forløser tok det i sitt kjøds dager. I kap. 5, 7 ser vi hvilken bønnekamp han kjempet og at han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Han åpnet seierens vei for oss.

Vi kan få hjelp i rette tid, før vi faller. For et fall kan man nok få syndenes forlatelse når man ber oppriktig om det, men fallet betød jo en svekkelse. Fallet svekker ens ånd og gjør at en blir et lettere bytte for djevelen. Derfor formanes vi i 1. Pet. 4, 1 til å væpne oss med den tanke at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden. Dette er tanker som kommer til oss når våre tanker er i Kristus Jesus.

Mange er fiender av Kristi kors. Det vil si fiender av hver dag å ta sitt kors opp og fornekte seg selv. Tar vi ikke selv opp korset hver dag, kan vi selvsagt ikke være til hjelp for andre og vise andre den nye og levende vei. Når det i misjonsbefalingen heter: «og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder», så er det selvsagt her underforstått at man selv har lært det man skal lære andre. Slike lærere og hyrder er det verden trenger. Det er ikke talegaver det spørres etter, men daglig troskap i å følge Mesteren på korsets vei. Og om ham står det så enkelt og velsignet i Fil. 2, 8 at han fornedret seg selv og ble lydig inntil døden. Dette er veien.

Dette var et glimt fra de velsignede møter vi hadde i nyttårshelgen. Må Gud velsigne det nye år for oss alle. Må vi la ordet arbeide videre i oss, slik at det blir kjød i oss.

Arild Tombre