Selvransakelsens velsignelse

Selvransakelsens velsignelse

«Ingen blir helliggjort uten ved å gi nøye akt på seg selv. Selvstudie i Ån­dens lys bringer kunnskap om meg selv og om Gud.» Slik skrev Johan O. Smith i mars 1929, i artikkelen «Guds vei – helliggjørelse». Og siden forkynnelsen om helliggjørelse har vært selve «ryg­graden» i det budskap som er blitt for­kynt i menigheten i alle disse år, så bør vi ta denne formaningen til hjerte. For­maningen om å gi nøye akt på seg selv. Vel å merke i den Hellige Ånds lys, ikke i anklagerens «lys».

«Gi akt på deg selv og på læren!» 1. Tim. 4, 16. «Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv!» 2. Kor. 13, 5.

Vi kan jo også si: Ransak dere selv om dere er i kjærligheten. Prøv dere selv om dere er i ydmykheten. Det er bare de som elsker sannheten, som har sans for i Åndens lys å gi nøye akt på seg selv. De prøver seg selv f. eks. opp mot 1. Kor. 13, om de er i den kjærligheten som ikke bærer avind og ikke søker sitt eget, men som tåler alt og aldri faller bort.

Hvor nødvendig det er for en sannhets­elskende sjel å gi nøye akt på sine skjulte motiv. Av 1. Kor. 13 ser vi at både den som profeterer og den som er rik på kunnskap og har all tro og som gir all sin eiendom til de fattige, har all god grunn til å ransake seg selv og prøve sine motiv.

Romerbrevets 7. kapittel, som er så rik på lys og hjelp, så rik at sannhetselskende sjeler finner det å være en gullgruve, er nettopp resultat av at apostelen Paulus ga akt på seg selv og prøvde seg selv. «Det går opp et lys i mørket for de oppriktige.» Salme 112, 4. De oppriktige forstår å ransake seg selv og prøve seg selv. Og den Hellige Ånd får derved anledning til å veilede disse oppriktige til hele sannheten, den sannhet som frigjør fra synd og selvliv. I denne oppriktige kjærlighet til sannheten fant Paulus f.eks. den lov at når han ville gjøre det gode, da lå det onde ham for hånden. Han fant noe hos seg selv. Han ble helt fri fra å lete etter noe hos andre. Når vi finner denne lov, blir det helt slutt med å klandre andre. Paulus ble på denne må­ten i stand til å hjelpe andre. Ja, den største hjelp man kan være for andre er at man dømmer seg selv.

«For Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud.» 1. Kor. 2, 10. Bare de som går i dybden i oppriktig selvransak­else, vil av Ånden blir ført til dybdene i Gud. Så her er veien til å lære Gud å kjenne. Sannhetens Ånd som lærer oss å ransake oss selv og prøve oss selv, er den samme som visdoms og åpenbarings Ånd, den som gir kunnskap om Faderen: «Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere vis­doms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg.» Ef. 1, 17. Her ser vi det usigelig velsignede resultat av oppriktig selvran­sakelse: Vi får lære Herren å kjenne. Ja, visdoms og åpenbarings Ånd! Hvor­for vil vi så gjerne bli fylt av den? Skulle det ha noe å gjøre med å søke sitt eget? Det eneste motivet som står seg i sann­hetens lys, er at vi lengter etter å lære Faderen å kjenne. For dertil blir Ånden gitt.

Og når vi igjen betrakter Rom. 7, der Paulus grundig har gitt akt på seg selv, så ser vi at han derved verken ble motløs eller forsakt. Nei, han bryter ut i takk­nemlig lovsang til Gud i vers 25, og fortsetter: «Så er det da ingen fordøm­melse for dem som er i Kristus Jesus. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.» Kap. 8, 1-2. I dette livets Ånds lys var det Paulus ga akt på seg selv. Ikke i anklageåndens «lys».

Vår sjelefiende vil nok også gjerne at vi gir akt på oss selv, men med den hensikt å lamme oss og gjøre oss mot­løse. Sannhetens Ånd derimot, som også er åpenbarings Ånd, forkynner de til­kommende ting og herliggjør Kristus og Kristus-livet for oss. Joh. 16, 13-14.