Vende seg fra avguder for å tjene den levende og sanne Gud

Vende seg fra avguder for å tjene den levende og sanne Gud

Nyttårsstevnet på Brunstad begynte med en alvorlig og inderlig formaning til å berede seg til Jesu komme og til å holde sitt hjerte rent. Her følger et resymé av det som ble talt under stevnet:

«Bevar ditt hjerte fremfor alt det som bevares; for livet utgår fra det.» Ordspr. 4, 23. Urenhet i hjertet kommer til syne ved ens livsførsel. De innflytelsesrike på Jesu tid korsfestet herlighetens Herre. Hadde disse imidlertid kunnet se inn i Jesu rene hjerte, hadde de sett et vell av kjærlighet. Likeså om de hadde kunnet se inn i Stefanus hjerte da han ba for dem som stenet ham. Og våre hjerter burde smelte i gjenkjærlighet når vi betenker all den godhet og kjærlighet vi har møtt hos Jesus og de hellige.

Om de ugudelige heter det: «For ondskap hersker i deres bolig, i deres hjerte.» Salme 55, 16. Vårt hjertes bolig må holdes rent. Det må være med vårt hjertes bolig som med tempelet: Hele dets område rundt omkring skulle være høyhellig. Esek. 43, 12. Og bare de som skammet seg over sine misgjerninger, hadde adgang til dette hus. V. 11. Men forbannelse hviler over dem «som ofrer til avgudene og ikke til Herren alene.» 2. Mos. 22, 20.

Mange sorger får de som løper etter andre guder, heter det i Salme 16, 4. Hvorfor har man mange sorger, hvorfor så mange bekymringer? Ja, da er det ifølge dette ord på grunn av avguder som utøver et trykk på ens ånd. Og den største avgud er gjerne ens eget store «Jeg». Da strekker man seg ut etter ære og vinning og mister sin glede og renhet.

I 1. Kor. 12, 2 står det om å bli dratt og revet med til de stumme avguder. Det skjer uvilkårlig når ikke Jesus Kristus er blitt Herre i ens liv. Menneskene blir dratt og revet med i så forskjellige retninger. Det er onde åndsmakter som er på ferde når hjerte og sinn blir dratt til ting som er utenfor Kristus. Da får en samfunn med onde ånder, som det står uttrykt i 1. Kor. 10, 19-20. Når en f. eks. blir fornærmet for det ene og det andre og det blir store bølger for den minste ting, er det tydelig at det er onde ånders verk.

Jesus var våken og kampberedt så snart han merket onde ånders virksomhet. Ja, til Peter, som i velmenthet ville spare ham for lidelser, sa han: «Vik bak meg, Satan!» Noen tar f.eks. lett imot trøst av mennesker når disse vil trøste deres kjød. Bak slik trøst står onde åndsmakter som vil få en bort fra den smale vei. Under påvirkning fra onde åndskrefter kan man både hykle, lyve og forstille seg.

En fullblods kristen lar seg ikke beseire av avguder eller av ondskapens åndehær. «Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og stå etter å ha overvunnet alt.» Ef. 6, 13. Ondskaps ånder står bak når mennesker er sinte, fornærmete, bitre, utro osv. Det er også disse åndsmakter som inngir et menneske en motløshets ånd. Men «Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.» 2. Tim. 1, 7. Det må en kraftig ånd til for å beseire all synd i kjødet. Troens Ånd fyller oss med en slik kraft. «Lid ondt med meg for evangeliet i Guds kraft», formaner Paulus Timoteus til. Det er stor forskjell på å lide ondt i egen kraft og å lide i Guds kraft. Det kommer så lett et motløshetens «lavtrykk» over et menneske. Ved troens Ånd og kraft er vi i stand til å jage alle disse «lavtrykk» langt bort fra vårt sjelsliv. Da opplever vi at solen aldri går ned.

Ha synd – Gjøre synd

«Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» 1. Joh. 1, 8. «Mine barn! dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde.» K. 2, 1. Av disse to bibelvers går det tydelig fram at det er forskjell på å ha synd og å gjøre synd.

Dersom vi vil være sanne, må vi erkjenne at vi har synd. Og den har sine utslag. Det er det samme apostelen Paulus skriver om i Rom. 7, der han sier at det i hans kjød ikke bor noe godt, og at han ser en annen lov i sine lemmer som strider mot loven i hans sinn.

Gjøre synd derimot, det er i 1. Joh. 3, 4 beskrevet slik: «Hver den som gjør synd, han gjør og lovbrudd, og synden er lovbrudd.» Da bryter man de lover som er nedlagt i samvittigheten og gjør stikk imot det lys man har.

Ja, her ligger en kolossal utfordring. Nemlig ved det at vi har synd og følgelig blir fristet, men så kan vi seire over den synd vi blir fristet til. Her kommer vi inn på veien i Jesu fotspor! Vi kan i Åndens kraft seire, likesom Jesus seiret. Hvilken utfordring!

«For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Hebr. 2, 18. Ja, her skuer vi inn i gudsfryktens store hemmelighet. Her ser vi den nye og levende vei, der vår ånd blir levendegjort og får del i Guds visdom. Antikrists ånd har skjult denne veien for kristenheten, idet de ikke tror at Jesus i alle ting måtte bli sine brødre lik og bli fristet i likhet med oss. Den nye og levende vei er veien tilbake til Gud. Den går gjennom kjødet. K. 10, 19-20.

Og i kap. 4, 15-16 leser vi at Jesus har medynk med våre skrøpeligheter, nemlig med den skrøpelighet at vi så lett blir fristet på grunn av at vi har synd. Men her leser vi også at vi kan komme fram for nådens trone og få nåde til hjelp i rette tid. I rette tid! Det vil si at vi får hjelp til ikke å falle i fristelsens stund, men kan vinne seier. Hvilken utfordring! Hvilken mulighet for oss som er kommet til erkjennelse av at vi har synd.

Det fant sted en død i Jesu liv, lenge før hans død på Golgata kors. Det var døden fra alt som heter synd og overtredelse. Han seiret alltid, og denne død blir kalt «Jesu død». Og Paulus skriver i 2. Kor. 4 om alltid, ja, alltid å bære Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. V. 10. På denne vei er Jesus vår forløper. Det innebærer jo at vi kan følge ham etter. Det skal en stor grad av gudsfrykt til for å følge Jesus på denne nye og levende vei.

Når vi er oss bevisst at vi har synd, at vi bærer på et kjød der det ikke bor noe godt, da må man si at det er lettsindig og i høyeste grad overmodig når en utsetter seg for fristelser ved f. eks. å se litt, kikke litt, høre litt når det eksempelvis er snakk om film med utuktig innhold. Ja, det er en skrikende mangel på gudsfrykt. Da er man langt vekk fra å ha samfunn med Guds Sønn, som i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembar bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden og som ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Det er ikke meningen at vi skal fristes til det samme igjen og igjen, ha vanskeligheter på de samme områder år etter år uten å komme til hvile. La oss ta dette som en sterk og mektig utfordring, nemlig å få seier fullt og helt midt i det at vi har synd og kan bli fristet.

Hos Herren, Israels Gud, er det utganger fra døden. Salme 68, 21. Når vi tenker på den død som er en følge av synd, den død Jakob skriver om i kap. 1, 15, da er dette en herlig profeti for alle som oppriktig ønsker å bli fri fra synd. Da går også profetien i Salme 68, 25 i oppfyllelse, der vi leser om «seierstog inn i helligdommen».

Ilden

«… han skal døpe dere med den Hellige Ånd og ild», sa døperen Johannes om Jesus. «… han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden.» Matt. 3, 11-12.

Ja, hva hadde vi vært uten denne ild som kommer til vår renselse og hjelp! «Og Herrens herlighet var å se til for Israels barns øyne som en fortærende ild på fjellets topp.» 2. Mos. 24, 17. Sikkert er det at dersom vi vil oppleve Herrens herlighet og ha samfunn med ham, så må vi tåle ilden. Og når vi tenker på all den herlighet og den broderkjærlighet vi allerede opplever blant oss, så er det ved dette samfunn i ilden at alt dette er blitt til. Det samfunn som ikke er i ilden, eller ikke tåler ilden, er ikke de helliges samfunn. De som elsker denne ild og tåler den, får del i forvandling, idet alt hovmod og all æresyke, ja, det naturlige menneske, blir ildens rov.

«Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; og hvor gjerne jeg ville at den alt var tendt!» sa Jesus. Luk. 12, 49. Denne fortærende ild frigjør oss fra vårt selviske menneske. Og elsker vi denne ild, da skammer han seg ikke for å kalle oss brødre. Alle Jesu brødre (søstrene er selvfølgelig innbefattet her) har gått gjennom ilden, har tålt ilden og er ved ilden blitt sveiset sammen for evig. Dra deg derfor ikke tilbake fra ilden! La deg rense ved den, og du skal få erfare hvilken kjærlighet og godhet som skjuler seg i den.

«Mine kjære! Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere.» 1. Pet. 4, 12. Guds tukt over vårt liv er Guds dannelse med oss. Vi skal jo passe inn i selskapet med Faderen og Sønnen og alle de hellige i all evighet. I dette samfunn i ilden kan intet urent trenge inn. Alt selvisk vesen blir ildens bytte, og et nytt menneske trer fram. Derfor kan vi glede oss i all kamp og strid.

Frigjort fra synden

Et usedvanlig konsentrert og innholdsrikt bibelvers har vi i Rom. 6, 22: «Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt et evig liv.»

Frigjort fra synden! Det er å være frigjort fra å leve i de åpenbare, kjødets gjerninger. Om disse leser vi i Gal. 5, 19-21. De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. Det er barna som er arveberettiget, og den som lever i de synder som står oppregnet her, er ikke et Guds barn. «For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.» Rom. 8, 14. Disse er løftets arvinger. Og de største og dyreste løfter er løftene om å bli delaktig i guddommelig natur.

«Vandre i Ånden», formanes vi til i Gal. 5, 16, «så skal dere ikke fullføre kjødets lyst.» Da kommer vi inn i en velsignet tjeneste og da får vi frukt av vår tjeneste, nemlig helliggjørelse.

Dersom man ikke får denne frukt av sin gjerning, da går det bakover med en. I stedet for å tjene, begynner en da f. eks. å herske. En har kanskje god samvittighet, men kommer ikke til helliggjørelse i sitt eget personlige liv. Det er fordi man midt i sin gjerning har store vanskeligheter med å se seg selv og erkjenne sannheten om seg selv.

Den synd som kom inn i menneskeslekten ved fallet, den bærer vi alle på. Men Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3. Vi må jo da være ytterst årvåkne og interesserte, så vi kan få øye på alt det selvliv som kommer under denne dommen.

Mange har vanskelig for å se seg selv, og når de av andre blir gjort oppmerksom på det ene og det andre ved seg, så faller de nesten sammen og mister motet. Sannhetens Ånd vil jo lede oss til hele sannheten, så vi kan få se all den synd som kom inn ved fallet. Da må vi jo elske denne sannhet. Og vi bør ikke strekke oss ut over vårt mål av tro og tale som om en har en fylde av liv, som en dog ikke har. Da lyver en for tilhørerne og risikerer å miste nåden over sitt liv.

Oppbyggelig er det imidlertid når man bekjenner sitt håp, håpet om å nå det man enda ikke har nådd. Vi skal holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, lyder formaningen i Hebr. 10, 23 – for han er trofast som ga løftet.

Vi vet jo selv hvor skoen trykker i vårt personlige liv. Her bør vi leve for nådens trone, så vi kan få nåde til hjelp. Gudsfrykt vil hjelpe oss videre på veien. Og der hvor synden ble stor, ble nåden enda større! Det er anledning for oss alle til å la Herren vekke vårt øre hver morgen og til å høre som disipler hører. Es. 50, 4. Vi må være lærevillige i Åndens skole. For vi har alle mye å lære. La oss lære av ham som var saktmodig og ydmyk av hjertet, av Mesteren selv.

Når vi ser hvor stor og herlig Mesteren er og forstår hvor mye vi har å lære, så bør vi, som en bror formante til, heller ikke gjøre oss så fort ferdige med et stevne og dets budskap. Ovenstående er et kort referat fra nyttårsstevnet og især fra broder Kåre J. Smiths taler. La oss, som det ble formant til, ikke gjøre oss så fort ferdige med det vi hørte, men gjøre som Maria: «Men Maria tok vare på alle disse ord og grunnet på dem i sitt hjerte.» Luk. 2, 19.