Et vekkelsens stevne

Påskestevnet på Brunstad samlet ca. 7000 venner fra mange forskjellige land. Og igjen har vi opplevd et stevne hvis velsignede innhold kunne fylle en hel bok. Men siden meningen med disse linjer er å skrive et kort referat fra møtene og ikke en bok, blir det kun et sammendrag fra hovedtalene og da især fra broder Kåre J. Smiths rike tjeneste. Et stort antall brødre fra inn- og utland deltok og bidro med innholdsrike og vektige vitnesbyrd og taler. Og hele stevnet var en mektig vekkelse til gudsfrykt.

Den første kjærlighet – ikke søke sitt eget

Menighetsengelen i Efesus hadde et godt navn og et liv som det stod respekt av. Likevel får han denne beskjed: «Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet.» Åp. 2, 4-5. Han blir minnet om hvordan det var i den første tid, da det bare var Jesu navn og et liv i hans nærhet som betydde noe for ham. Det er kun når vi lever i Herrens nærhet at ordet kan trenge dypt inn i oss og gjøre et omskapende verk i vårt indre. All egeninteresse og egenkjærlighet virker som «sand i maskineriet» og utelukker videre fremgang. Da ser man heller ikke klart, bedømmer galt og tar feilaktige avgjørelser.

Jesus søkte kun dette ene; å herliggjøre Faderen. Dette må også være vår eneste lengsel: Herliggjøre Jesus ved vårt liv og vår gjerning.

Når det er ære av mennesker som opptar tanker og sinn, blir man så urolig. Da sier man ting man ikke burde ha sagt, eller man blir taus der en burde ha sagt noe. Apostelen Paulus var den samme, og i hvile, enten han ble æret eller vanæret. Han var takknemlig for den lodd han hadde i Jesus Kristus. De fleste søker dessverre sitt eget når anledningene er der. Og i denne egeninteressens kjølvann følger løgn og hykleri.

Da Paulus ga Timoteus det vitnesbyrd at han ikke søkte sitt eget, da ga han samtidig andre dette vitnesbyrd: «De søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til.» Fil. 2, 21. Dette bør vekke oss kraftig opp, for det å søke sitt eget er ikke så langt borte fra noen av oss, verken fra unge eller eldre, verken fra nybegynnere eller fra slike som er fremragende i visdom og forstand.

Vi kan jo f. eks. prøve oss i lyset av 1. Kor. 10, 24: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» La oss ta et radikalt oppgjør med all egenkjærlighet og egeninteresse! La oss be om hyrdesinn. En hyrde er satt til å hjelpe fårene, og bare det. «… men lemmene har samme omsorg for hverandre.» 1. Kor. 12, 25. Hvordan er det med den Lasarus som ligger foran din dør? Dersom du søker ditt eget, så får du ikke øye på ham. Dersom vi ikke tjener Gud etter den nåde han gir, kommer vi utenfor den lov som gjelder i hans menighet.

På dette område er det naturligvis mye som ligger i det ubevisste. Derfor er det så godt og nødvendig å komme sammen. I samfunnet med hverandre lærer vi også å lide med hverandre og å glede oss med hverandre.

Vi formanes i Rom. 12, 3 til ikke å tenke høyere enn vi bør tenke. Tenker vi høyere om oss selv enn vi bør tenke, så kommer det nettopp av at vi søker vårt eget. Det er godt å sette prøve på seg selv. Hvor mye har Gud egentlig fått utrettet i meg fram til i dag? Og ved meg? Vi formanes til å tenke sindig. Hvor mange har vi vunnet for Kristus? Hvor ofte har du «lagt deg ned», så andre kunne gå fram og videre «over din rygg»? Hvor var du da noen trengte økonomisk hjelp? Hvorfor er du ikke mere våken for Guds virkninger i ditt hjerte? Vi kan ikke leve et disippelliv og samtid søke vårt eget.

I Esek. 34 leser vi om Israels hyrder som røktet seg selv i stedet for å røkte hjorden. La oss f. eks. prøve oss i lys av vers 4. Har vi styrket de svake? Har vi oppsøkt de fortapte? Har vi besøkt noen som har kommet bort fra de helliges samfunn, eller har vi bare konstatert at dessverre, de gikk bort?

En mor er jo hyrde i sitt hjem. En far likeså. Snart er barna store. Hvilke minner har de om din hyrdegjerning? Vi bør jo alltid ha barnas evige vel for øye og ikke pleie oss selv eller f. eks. søke ære og anseelse gjennom våre barn. O, må all trang til «storhet» i denne verden være forbannet bort fra vårt liv og fra våre hjem! Den gudfryktiges slekt skal velsignes!

Ild og lut

«Hvem kan bli stående når han lar seg se? For han er som en smelters ild og som tvetteres lut?» Mal. 3, 2. Ja, han kommer til hver enkelt av oss som har et himmelsk kall. Han lar seg se av enhver som elsker lys og dom. Og når hans lys skinner inn i vårt hjerte, da må vi rette oss inn etter lyset. Særlig når lyset viser oss mer av vårt hovmot. Vi har en kort tid, og den må vi benytte til frelse.

Gud er det som virker i oss både å ville og å virke til hans velbehag. Fil. 2, 13. På et stevne, som f. eks. det stevnet som vi hadde i påskehelgen, virker han ved det lys han sender, både til å ville og å virke. Skal vi nå det mål han har satt for oss, må vi vandre i dette lyset.

Dommen begynner med Guds hus. 1. Pet. 4, 17. Herren gir oss lys, mer lys. Det er Herren som taler til oss for at forvandling kan skje i vårt liv. «Hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.» Hebr. 3, 6. Ja, da er vi blant dem som dommen begynner med, den dommen som gir oss lys og som alle oppriktige av hjertet gir medhold, slik det så velsignet står i Salme 94, 15. Dersom vi ikke elsker å møte Herren på hans dommers vei, er vi ikke blant de oppriktige av hjertet. La oss være ærlige og oppriktige innfor vår Skaper. La oss si det som det er med oss. Han vet jo hvordan vi er, men han ønsker å høre vår erkjennelse av sannheten, den som kan frigjøre oss.

«Hør Herrens ord, dere som er forferdet over hans ord!» Es. 66, 5. De fleste blir absolutt ikke «forferdet». De har ingen trang etter den hellighet som er hos Gud. Den som er oppriktig av hjertet, elsker å få lys over seg selv i en stadig dypere grad. De lar smelterens ild og tvetterens lut gjøre sin rensende gjerning. Ja, denne ild og lut trenger også inn i vårt tankeliv. Våre tanker trenger rensning. Det skal en grundig rensning til for å kunne frembære offergaver i rettferdighet. Mal. 3, 3. For Guds ord er rent. Og den som vil frembære Guds ord, må være ren fra å søke sitt eget.

Og når Herren lar seg se ved ild og dom til renselse, da må vi ikke vike tilbake. Det er ildprøvene som beriker vårt liv.

Alt vi gjør

«For en allvitende Gud er Herren, og av ham veies gjerninger.» 1. Sam. 2, 3. «… men Herren veier åndene.» Ordspr. 16, 2. Herren gir nøye akt på enhver. Han fornedrer og han opphøyer. Han vet å bedømme om den gjerning vi gjør, veier tungt i vektskålen og om det er tyngde i vår ånd.

De skriftlærde og fariseerne tok vare på det ene og det andre i loven, men «det som veier tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet», det enset de ikke. De kom dermed midt i sin gudsdyrkelse i et motsetningsforhold til Faderen.

Det er fylden av Kristi dyder som gjør våre gjerninger verdifulle for Gud, ikke selve gjerningen. Gud elsker f. eks. en glad giver. Å gi uten glede har ingen verdi for giveren i hans eller hennes forhold til Gud.

Vi ser av Gal. 4, 19 at apostelen Paulus arbeid med galaterne hadde som mål at Kristus skulle vinne skikkelse i dem. Det vil si at Kristi liv, Kristi dyder skulle komme fram. I den religiøse verden er en gjerne opptatt av misjon, men Paulus formante først og fremst til gudsfrykt i den enkeltes personlige liv. Misjon kom da i annen rekke. Han skriver f. eks. om broderkjærligheten og formaner til «at dere enn mere gjør fremgang deri.» 1. Tess. 4, 9-10.

Nådegaver gir oss ingen tyngde i vår ånd. Det er det bare det liv vi lever som kan gi oss. Jesus sier i sin bergpreken at mange på hin dag skal si at de har gjort mange kraftige gjerninger i hans navn, og dog kjente Herren dem ikke. De forstod å bruke sine nådegaver i Jesu navn, men de forstod ikke å leve sitt liv i Jesu navn.

Paulus formaninger til Timoteus i 1. Tim. 4, 15-16 viser veien til å få tyngde i sin ånd. Da får våre ord makt: «… da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» Når vi forkynner evangeliet, da er det fylden i vårt liv som gir våre ord kraft. Fylden av godhet, barmhjertighet, kjærlighet. Dette leser vi så tydelig om i 1. Kor. 13. Og i 2. Pet. 1, 8-10 ser vi at det gjelder først å ha Kristi dyder i sitt liv, dernest at disse får vokse. Når f. eks. ordet om tålmodighet stråler som en veldig herlighet for våre øyne, da seirer vi i livets forskjellige forhold («da skal dere ingenlunde snuble»), men vandrer vi i sinnets tomhet, blir det nederlag. Det skal en troens kamp til for å holde forbindelsen med Gud i livets forhold.

«… hva dere gjør, så gjør alt til Guds ære!» 1. Kor. 10, 31. Vi ser her at det ikke er snakk om bestemte gjerninger, men om å gjøre alt til Guds ære. Da er det jo likt for alle, enten en har en mer synlig eller en skjult tjeneste. «Og alt som dere gjør i ord eller i gjerning, gjør det alt i den Herre Jesu navn.» Kol. 3, 17. Alt vi gjør! Da blir livet velsignet. Da får vi en veldig rikdom i vår ånd, vi blir sterke i vårt innvortes menneske, og det som forårsaker store vanskeligheter for menneskene i alminnelighet, vil ikke forstyrre oss noe.

«Herren skal gjøre deg til hode og ikke til hale.» 5. Mos. 28, 13. Den Hellige Ånd er en førerånd. Den som gjør seg selv til hode mislykkes – men den som er fylt av Ånden, får drakraft i sine ord og i sin gjerning og blir hode.

Liv og overflod

«Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod.» Joh. 10, 10. I 5. Mos. 30, 15 ser vi tydelig hva liv egentlig er og hva død er: «Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde.» En kan i all enkelhet si det slik: Den som gjør det gode, lever livet, og den som gjør ondt, lever døden. Det gode samler. Det gode skaper samfunn. Det onde skiller oss fra Gud og fra hverandre. Død betyr adskillelse. Kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred. Rom. 8, 6. Kjødets gjerninger, som blir omtalt i Gal. 5, 19-21, kommer fram der døden hersker. Mens Åndens frukt (v. 22) er en herlig duft av liv. Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet! Å, hvor det er herlig å leve når Åndens frukt kommer fram. Dess mere vi har av disse herlige dyder, dess lettere og mer velsignet er det å leve.

Man kan virkelig spørre hvorfor bekjennende kristne har kommet milevis bort fra dette liv og denne overflod av liv. Nådegaver blir gjerne beundret, men selve livet, det Skriften er full av formaninger til å leve, blir ikke aktet på.

Vårt kall er å bli ett likesom Faderen og Sønnen er ett. Ett i det gode. Ett i det samme liv. Ett i den samme overflod av liv.

I Ap. gj. 20, 31 får vi et innblikk i et virkelig apostolisk arbeid: «Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt opp, verken natt eller dag, å formane hver eneste én med tårer!» Paulus formante dem til å arbeide på sin frelse med frykt og beven. Peter formaner til å legge all vinn på i vår tro å vise dyd. Vi ser her inn i et apostolisk alvor, apostoliske formaninger. Og vi kan være takknemlige for at dette apostoliske alvor og disse formaninger føres videre i menigheten i vår tid.

Når kjødet er på korset, blir det som det står i Ef. 2, 15-16: «… for at han ved seg selv kunne skape de to til ett nytt menneske.» Det er liv! Det er menighetsliv! Det er overflod av liv!

Leret i pottemakerens hånd

«Se, som leret er i pottemakerens hånd, således er dere i min hånd, Israels hus!» Jer. 18, 6. Først kommer vi i pottemakerens hånd. Dernest skal alt det hårde og ubøyelige renses ut av leret. All hårdhet, stahet, selvhevdelse, selvgodhet, hovmot skal renses bort. Og helst før vi kommer i ildprøvene. Dersom disse hårde klumper ikke kommer vekk, vil karet lett slå sprekker når det kommer i ilden.

Dersom en Herrens tjener skulle falle i åpenbar synd, vil det naturligvis gå ut over den tillit man kan ha til vedkommende. Det blir ikke det kar ut av det som Gud først hadde tenkt det skulle bli. Men Gud er god og vil i alle fall søke å gjøre det om igjen til et annet kar, slik som han vil ha det. V. 4.

«Jeg ser det på min måte og gjør det på min måte,» sier man kanskje i sin arroganse og selvsikkerhet og forstår ikke at her er det noe hardt og ubøyelig som må renses fra leireklumpen. Det minner om Israels folk, som ikke vant fram til troens rettferdighet, fordi de strevde etter å grunne sin egen rettferdighet. Rom. 10, 2 flg. De var nok nidkjære, men det var stivhet og stahet i deres ånd, de ville klare det selv. Det må rensning til dersom vi vil være velbehagelige for Gud og tekkelige for mennesker.

Stevnereferatet fortsetter i mainr., s 3