Sommerstevnene

Sommerstevnene

Også i år ble det holdt to sommerstevner på Brunstad, med deltakelse fra alle verdensdeler. En spesiell begivenhet var at på sommerstevnene i år kunne vennene synge av den nye, internasjonale utgave av sangboken “Herrens veier”. Den foreligger allerede på 7 språk og skal innen sommeren 2010 foreligge på hele 16 språk. Målet med sangboken, og alle sangene, er som det står gjengitt fra en av Johan O. Smiths sanger, nr. 101, i sangbokens forord:

Må de som synger og de som spiller
og de som tolker Ordet rettelig,
få vokse oppad og bli til støtter,
så vi i alt må bli vår mester lik.

Må denne vekst og denne enhet komme til syne i alle hjem og menigheter der disse sangene synges.

Her er noen glimt fra sommerstevnets møter:

Ordet om korset

Det budskap som lyder med kraft i menigheten, er ordet om korset. Ved det kommer vi både til Guds kraft og til Guds visdom.

“Og han sa til alle: Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.” Luk. 9, 23. Følge ham! Komme etter ham! Til mer og mer av livets fylde. Alle kan vi gjøre noe godt i livets forhold, men det er stor forskjell på livsfylden, livskvaliteten og livsgleden hos den enkelte. Veien til guddomslivet er smal, og få er de som finner den. Korset er hemmeligheten til dette rike og velsignede og seirende liv.

Skal Guds vilje skje på jorden som i himmelen, i våre daglige forhold, må vi ta opp vårt kors. Ved den Hellige Ånds kraft blir vi da i stand til å seire over vårt eget “jeg”. Det er dåraktig, når vi så mange ganger har smakt de bitre frukter av vår egenvilje, da å fortsette og leve etter den. Når vi tar opp vårt kors og Guds vilje skjer, blir det en guddommelig atmosfære både i hjem og i menighet. All frihet uten korset er falsk frihet. All kjærlighet uten korset er falsk kjærlighet. Det er bare ved korsets ord at vi kommer til ekte og sant liv. Da øker livskraften og livsinnholdet fra år til år.

Paulus roste seg av dette ene: Kristi kors. Gal. 6, 14 flg. For resultatet av et korsfestet liv er en ny skapning. V. 15. Da får Kristus leve sitt liv i oss. Og vi blir evighetsmennesker. Guds vilje blir gjort i vårt liv. Når vi betenker all den herlighet som korset bringer, er det ikke underlig at det var det eneste Paulus roste seg av. Vi leser så betegnende i 1. Mos. 3, 24 at veien til livsens tre ble bevoktet av kjeruber med det luende sverd. Av dette forstår vi at vårt selvlivs død er en forutsetning for å bli delaktig i guddommelig natur.

Ordet om korset maner alltid til en dypere overgivelse. Alltid dypere. Alltid mer. Ved korsets kraft får vi seier over den synd som vi til å begynne med ba om tilgivelse for. Mange er dessverre de som etter å ha blitt befridd fra syndebyrden og begynte i Ånd, likevel fullender i kjød. Jesus formaner til å beregne omkostningene. Luk. 14, 27 flg. Enhver Jesu disippel må gjøre det klart for seg selv: Er disippellivet det liv jeg vil leve? Er dette mitt hjertes ønske og all min trang? Er jeg så trett av mitt selvliv at korsets ord er en trøst for meg? Er jeg villig til å dø med ham, for å kunne leve og vandre med ham? Ja, da er ordet om korset virkelig en Guds kraft til seier, til full og hel seier over synd og selvliv.

“Således kan da ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt det han eier.” V. 33. Da er alt vi eier stilt til Åndens disposisjon, og den Hellige Ånd vil lære oss hvordan vi rettelig skal forvalte det som er oss betrodd.

“Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.” Joh. 8, 32. La oss i livets situasjoner alltid erkjenne sannheten. Ja, om det er aldri så pinlig og ydmykende. For sannheten setter oss fri. Det er kun mangel på erkjennelse av sannheten om oss selv som er årsak til fall og nederlag.

Rett vekt og rette vektskåler

“Falsk vekt er en vederstyggelighet for Herren, men fullvektige lodder er ham til velbehag.” Ordspr. 11, 1. “Guddomsord er på kongens lepper; hans munn skal ikke forsynde seg når han dømmer. Rett vekt og rette vektskåler hører Herren til.” Ordspr. 16, 10-11.

Menneskene har alltid hatt for vane å snyte og bedra for å karre til seg mest mulig fordeler. Men når vi er blitt Jesu disipler, da har vi trang etter rettferdighet til det ytterste. Og guddomsord skal være i vår munn. Da må vi skaffe oss rette vektskåler, slike som er velbehagelige for Gud. Da blir vi meget forsiktige med våre uttalelser.

De fleste har “ujusterte” vekter og uttaler seg selvsikkert og overmodig og mener de har rett. De kan baktale og dømme og er langt borte fra korsets vei. Om slike passer det å si at de er naturlige mennesker som ikke tar imot det som hører Guds Ånd til. 1. Kor. 2, 14-15. Naturlige mennesker bruker sin fornuft når de dømmer og bedømmer, deres sjel er urolig. Antipati og sympati påvirker deres dømmekraft, ja, ødelegger den. Vi har gjennom årene sett at det har gått veldig dårlig med slike som har tillatt seg å tale store og høye ord om gudfryktige mennesker. De går ikke av veien for i sin arroganse å legge til eller trekke fra “noen kilo” når de omtaler andre.

Kora og hans flokk brukte sin fornuft og mente at Moses og Aron opphøyde seg over Herrens menighet. Og vi leser i 4. Mos. 16 om hvordan de måtte bøte med sitt liv for deres hovmots skyld. Mange har også i dag en skarp tunge og søker å villede sjelene med sin fornuftstale.

Gud er rettferdig i sin behandling av oss mennesker. Med den samme dom som vi dømmer med, skal vi dømmes. “Og med det samme mål som dere måler med, skal dere måles igjen.” Matt. 7, 1-2. Derfor heter det: “Døm ikke!” Dette må vi ta svært alvorlig. Og har vi forsyndet oss, da gjelder det å erkjenne sannheten, selv om situasjonen blir aldri så pinlig. Og å be både Gud og mennesker om tilgivelse vil da være nødvendig dersom vi vil være rettferdige.

Mange sitter i sine hjem og snakker på en lettferdig måte om mennesker som er gudfryktigere enn de selv er. De dømmer gjerne den uskyldige skyldig. Kanskje taler man om en som hadde lyst til Guds lov etter sitt innvortes menneske, slik som Paulus uttrykker det i Rom. 7, 22, men som iflg. vers 20 kom til å gjøre noe han ikke ville. Da var det jo iflg. dette vers ikke vedkommende som gjorde det, men synden som bodde i han eller henne. Man dømmer altså den uskyldige skyldig.

Uttal deg ikke på lettferdig vis om dine brødre og søstre. All dom og kritikk er av djevelen. Det kan lett komme til å hete om deg: “Veid er du på vektskål og funnet for lett”, slik som kong Belsasar fikk oppleve det. Dan. 5.

Vær brennende i ånden

I Rom. 11, 7-10 leser vi om de mange som ble forherdet og fikk en treghets ånd. Dersom vi ikke tar vårt disippelkall alvorlig og tar vårt kors opp daglig, mister vi den Ånd og salvelse som bør være over det vi gjør og sier. Vi kan da tale kunnskapsmessig riktig, men åpenbarings Ånd mangler. I stedet blir en fylt av en treghets ånd, en mister det åndelige syn og hører ikke lenger Åndens røst og blir ute av stand til å oppbygge.

Menighetsengelen i Efesus var meget virksom, men han hadde forlatt den første kjærlighet. Når vi leser Hebreerbrevet, ser vi at disse venner også var sterkt grepet av evangeliet til å begynne med, og de blir formant til å komme i hu de gamle dager, da de etter å ha blitt opplyst, utholdt en stor strid i lidelser. Men de ble trege til å høre og ble liggende tilbake. Derfor formanes de i kap. 12 til å ta vare på Herrens tukt.

Det er tydelig merkbart når brødre og søstre er vant til å ta korset opp i prøvens stund. Det følger en kraftig og inspirerende ånd med slike.

“Vær ikke lunkne i deres iver; vær brennende i ånden; tjen Herren!” Rom. 12, 11. Hvor velsignet det er i en menighet der treghets ånd er langt borte. Der er det oppbyggelse ved åpenbarings Ånd, en inspirerende troens Ånd. Det er glød og brann, og det himmelske liv vokser og utvikles.

La oss ta formaningene i Ef. 6, 18 flg. til hjerte. Be i Ånden. Være våkne i bønnen med all vedholdenhet. Bønn for alle de hellige. Vi bør også be om visdoms og åpenbarings Ånd. Det vil merkes på vår ånd om vi lever et slapt og sløvt liv. Søker vi menneskers ære, blir vi trege og tunge og intetsigende. Brennende i ånden kan vi alle være, dersom vi bare vil. Da bidrar vi til å holde alt oppe, så oppbyggelsen ikke synker på noen måte. Lever vi et korsfestet liv, får vi makt til å oppbygge, vi blir frie og lykkelige, og treghets ånd er langt borte.

Det evige livs herlighet

Liv er virksomhet. Det evige liv er virksomhet i alt det gode. Det er en ufattelig herlighet å være kalt til å leve dette livet, det evige liv.

I Job 38 ser vi hvordan Job får en rekke spørsmål om skaperverket for å få ham til i ydmykhet å erkjenne hvor liten han er. “Hvor var du da jeg grunnfestet jorden?” V. 4. Ja, det menneske som utelukker Skaperen fra sitt liv, er en ubeskrivelig stor dåre. Job kom til lys og større erkjennelse. Det ser vi tydelig av kap. 42. Han erkjente at han hadde talt om ting han ikke skjønte. Også vi bør ydmyke oss “i støv og aske” for den Allmektige. I vår vestlige verden mister man mer og mer frykten for den Allmektige. Derfor går det stadig nedoverbakke med de vestlige land.

Den som er blitt et evighetsmenneske, er i sannhet rik. Jesus er oppstandelsen og livet. Den som tror på ham, skal aldri i evighet dø. Joh. 11, 25-26. Og Skaperen skaper enda. Han kan skape noe nytt i vårt indre, et liv som i sannhet har evighetsverdi. Og hva ikke oppkom i noe menneskes hjerte, har Gud beredt for dem som elsker ham. 1. Kor. 2, 9. Vi skal alle møtes der for Guds trone og avlegge regnskap for vårt liv. Det blir en herlig lønningsdag for alle trofaste sjeler, som har vært virksomme i alt det gode.

Da Paulus så tessalonikernes virksomhet i troen og arbeid i kjærligheten, da var han ikke i tvil om at han hadde med utvalgte mennesker å gjøre, slike som er elsket av Gud. Se 1. Tess. 1, 3-7. De som lever det evige liv, kan ikke annet enn å være virksomme i troen og arbeide i kjærligheten. Og trengsler og prøver kan ikke frarøve slike gleden. V. 6. Ja, det er en duft av liv fra slike, selv om de ligger på sitt dødsleie.

Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. De er ved livets Ånds lov blitt frigjort fra syndens og dødens lov. Ja, de er seg selv en lov. Derfor baktaler man selve loven dersom en baktaler slike personer, ja, en dømmer loven. Se Jak. 4, 11-12. Livets Ånds lov styrker vår vilje i den grad til det gode at vi kan leve et seirende liv. Det er når vår vilje og den syndige lyst forenes, at det fødes synd. Og dersom vi da ikke erkjenner og ber om tilgivelse, kommer vi inn under dødens lov, der samvittigheten ikke reagerer lenger.

Død for synden! Levende for Gud i Kristus Jesus! Det må være vårt faste trosstandpunkt. Da søker vi det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Da dyrker vi Gud i vårt skjulte liv, i vårt tankeliv, og Kristus er vårt liv.

Amaleks minne skal utslettes

I 2. Mos. 17, 14-16 leser vi om Amalek, som er et bilde på kjødet med dets lyster og begjæringer. Selv minnet om Amalek skulle utslettes! Og kampen mot Amalek skulle kjempes fra slekt til slekt.

Når vi leser dette og versene 9 og flg. om Moses som stred i sin bønn, bør vi fylles med en nidkjærhets ånd, en bønnens og kampens Ånd. Alt det som kom inn ved fallet, kan nå jages på dør. I 5. Mos. 25, 19 står det igjen at minnet om Amalek skal utslettes over hele jorden. “Glem ikke det!” heter det til slutt. La oss ikke gjøre som Saul, som sparte det beste og det nest beste den gang profeten Samuel måtte drepe Agag, noe som Saul egentlig skulle ha gjort.

Hovmot og æresyke f. eks., det er Amalek i all sin vederstyggelighet. La oss lære av Israels historie og åpne oss for bønnens og kampens Ånd til kamp mot fiendene i kjødet.

Paulus bruker sterke uttrykk når han lyser forbannelse over all lære som betyr en avvikelse fra det rene evangelium. Les Gal. 1, 6 flg. Det var ingen trykkfeil da han brukte ord som “han være forbannet”. – La oss tro på det rene evangelium, som viser vei ut fra all synd og alt hovmot og alle nederlag.

Vi kan lære mye ved å lese i Hebr. 11 om den gamle pakts troshelter. De stred for sannhet og rett, de levde og døde for dette og satte ikke sitt lys under en skjeppe. Nå lever vi, og det er vår sak å stride mot “Amalek” i vår generasjon.

Visdoms og åpenbarings Ånd

På avslutningsfesten etter det første sommerstevnet og etter at både ungdommen og barna hadde hatt sitt stevne, formante broder Kåre J. Smith spesielt til å be om visdoms og åpenbarings Ånd. En ting er det å ha fått syndenes forlatelse og blitt beseglet med den Hellige Ånd. Noe annet og en hovedsak er det da å høre hva den Hellige Ånd har å si oss. Uten visdoms og åpenbarings Ånd finner vi ikke fram i livets mange forhold. Visdommen er det reneste av alt. Ved den får vi nåde til å ta de rette beslutninger.

Menighetsengelen i Efesus, som vi leser om i Åp. 2, hadde forlatt den første kjærlighet. Den første kjærlighet betyr i særdeleshet at vi elsker å høre vår brudgoms røst og vandre i hans råd, at vi elsker å være der han er og lytte til hans råd. Er vi derimot opptatt med menneskers ære og vandrer for deres åsyn, da er vi ikke åpne for hans tale.

“Uten åpenbaring blir folket tøylesløst; men lykkelig er den som holder loven.” Ordspr. 29, 18. Ja, dersom vi ikke vandrer i Herrens råd og kan høre hans klare tale, har vi ingen myndighet og kraft til å “tøyle” det som er kjødelig, verken i oss eller om oss. Det er mange underlige råd i et menneskehjerte. Disse hjertets tanker og råd blir dømt av Guds ords skarpe sverd (Hebr. 4, 12) når vi har en levende forbindelse med ham i vårt hjerte.

“Du leder meg ved ditt råd, og deretter opptar du meg i herlighet.” Salme 73, 24. Ja, hvilket velsignet liv det er å la seg lede ved Herrens råd, være der han taler, ha den inderlige forbindelse med ham i sitt hjerte.

Paulus kunne vitne: – Jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte dere hele Guds råd. – Dette er en Herrens tjeners oppgave: Forkynne hele Guds råd. Være så ren at en ikke er redd for å forkynne sannheten i alle mulige retninger, uten å ha noen områder i sitt eget liv som ville gjøre det pinlig å berøre visse sannheter.

Et helt igjennom gudfryktig liv

Det andre sommerstevnet i år ble åpnet med en inderlig formaning til å leve et i alle deler gudfryktig liv. Gudsfrykt i det skjulte. Gudsfrykt når vi er alene. Gudsfrykt i våre hjem. Gudsfrykt i våre tanker. Den gudfryktiges slekt skal velsignes. Gud bevarer sin miskunnhet mot sine tjenere, når de vandrer for hans åsyn av hele sitt hjerte. 2. Krøn. 6, 14. Lykksalig er hver den som frykter Herren. Salme 128, 1.

Å tjene Gud når det er høytider og deretter leve sitt hverdagsliv på menneskers vis, vitner om et dårlig sinnelag. En gudfryktig Guds mann og kvinne lever som Salme 1, 2 sier: De har sin lyst i Herrens lov og grunner på den dag og natt. Slike spør alltid etter hva som er Herren til behag. Videre i samme salme ser vi hvor velsignet slike blir på alle vis. Men “ikke så de ugudelige”, heter det i v. 4.

De unge bør ta til eksempel de brødre og søstre som fra sin barndom og ungdom har vært gudhengivne og som stadig fortsetter å tjene Herren. De bør vokte seg for dårlig omgang, som forderver gode seder. I Matt. 7, 15 står det om falske profeter som skjuler seg i fåreklær, men er glupende ulver. Slike holder gudsfrykten for en vei til vinning. Selv i menigheten har vi opplevd slike falske menn og kvinner. En kan ha en masse kunnskap om det åndelige liv, men likevel ha et hårdt hjerte. Slike bruker sin kunnskap til å splitte og herske. “Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus.” Salme 74, 4. Disse søker kun sitt eget. Bare sett en prøve på dem, og du skal finne at de er løgnere. De har en ødeleggende kunnskap som setter ild på Herrens helligdom. Med denne djevelske visdom biter og eter og fortærer de sine brødre, som det står uttrykt i Gal. 5, 15. Men Gud selv åpenbarer dem. “… det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss.” 1. Joh. 2, 19.

Men i alle gudfryktige er det en erkjennende ånd. De erkjenner sannheten, og sannheten setter dem fri. Først når våre lyster og begjæringer blir korsfestet med Kristus, kommer vi til den hvile og ro som skal til for å høre visdommens røst.

Den som slipper noe bitterhet inn i sitt hjerte, kommer inn i en bakevje og stagnerer helt. Da kan man nok tåle korsets ord, men ikke korsets kraft, den kraft som gjør ende på selvlivet. Og alt lys som ikke fører til samfunn, er et irrlys.

I Tit. 2, 11-12 leser vi om den opptuktende nåde. Den må vi leve i. Dersom vi kommer ut av den, kommer vi på ville veier. La oss elske tukten. Tukten kommer til oss på så forskjellig vis. Vi kan f. eks. tuktes ved at vi blir urettferdig behandlet. Da gjelder det ikke å vike tilbake fra Guds nåde, men jage etter fred med alle og etter helliggjørelse og overlate alt til ham som dømmer rettferdig.

Ved gudsfrykt fremskynde Guds dags komme

I Hebr. 11 leser vi om de gamle troens helter som stundet etter et bedre, nemlig et himmelsk fedreland. V. 16. Og i Matt. 11, 11 flg. ser vi med hvilken iver gudfryktige menn og kvinner trenger seg inn i himlenes rike. Ja, når Gudsriket kommer med makt og i all sin herlighet, skal lyset og freden komme over hele jorden og hver tåre skal tørkes bort. Sammen med oss når den gamle pakts troshelter fullendelsen, leser vi i Hebr. 11, 40. Og ved hellig ferd og gudsfrykt kan vi fremskynde denne dags komme. 2. Pet. 3, 11-12. Da vil de lover som gjelder i Guds rike, bli de lover som gjelder her på jorden, og all lidelse og sorg og savn vil opphøre. “For dette rike vil jeg kjempe!” sa broder Ole Olsen den gang han som ung mann omvendte seg radikalt til Gud. Først skal dette rikes ånd og kraft gjøre en gjerning i oss som tror. Og dernest skal Gudsriket komme til jord i sin kraft.

I Dan. 2 leser vi profetien om Messias rike som skal omstyrte verdensrikene og selv bli stående til evig tid. Da kommer Jesus til jorden med alle sine hellige.

Og i mellomtiden blir de gudfryktige oppbygget som levende stener til et åndelig hus. 1. Pet. 2, 4 flg. I dette hus er ingen misnøye, ingen fornærmethet eller kritikksyke. Der lærer vi i trengelsen å lovprise Gud for hans fullkomne styrelse. Vi lærer en helt ny sang, den vi leser om i Åp. 14. “Disse er kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet.” V. 4. Det må kunne kjennes på vår ånd at vi er kjøpt fra jorden og fra menneskene. Vi er kalt til å leve vårt liv i himmelen. Det må ikke være noen “lukt av jord” av oss.

Det himmelske Jerusalem! Englenes mange tusener! Høytidsskaren og menigheten av de førstefødte! De fullendte rettferdiges ånder! Og Herren selv! Hebr. 12, 22 flg. For et selskap å være i! Vi er helliget for å bli helliggjort. For å passe inn i et så velsignet selskap. Og de fullendte rettferdiges ånder roper til oss: Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden!

“Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud.” Sak. 14, 5. Hvilket håp! Hvilken framtid! Vi bør leve i forventningens ånd. I forventning av Jesu snare komme. Han kommer og hans lønn er med ham. “Se, brudgommen kommer! gå ham i møte!” Matt. 25, 6.

Tro og handlekraft

Alt dreier seg om troen. Og tro og handlekraft hører nøye sammen. Ved tro blir vi oppreist med Kristus og satt i himmelen. I troens Ånd formår vi å leve et seirende liv.

Gud befalte Abram å forlate sitt land og sin slekt, for Gud ville gjøre ham til en velsignelse. “Så dro Abram bort som Herren hadde sagt til ham.” 1. Mos. 12, 1 flg. Der ser vi allerede troens handlekraft. Abram nølte ikke, men gjorde som det ble sagt til ham. Vi har mange eksempler både fra det gamle og det nye testamentet på den handlekraft som troens menn og kvinner la for dagen. Og dersom vi i dag, i den nye pakts nådetid, ikke kommer løs fra synd og nederlag, da er det fordi det er mangel både på tro, handlekraft og helhjertet overgivelse. Bare ved handlekraftig troskap kan vi være med å bygge og løfte opp.

I beretningen om hvordan Jesus kalte sine disipler, står det f. eks.: De forlot straks sine garn og fulgte ham, eller: de forlot straks båten og sin far og fulgte ham. Matt. 4, 18 flg. Disse var “straksmennesker”! De trengte ikke lang betenkningstid og nølte ikke.

Vår tale skal være ja, ja eller nei, nei. Matt. 5, 37. Ved å lese slikt, blir vi ansporet til i nidkjærhets Ånd å ta bestemte og radikale standpunkt, uten forbehold og betenkninger. Les også beretningen i Luk. 9, 57-62. Mange kommer aldri til dette “straks-sinnelaget”. Ved troens Ånd får vi tingene gjennomført. Vi lærer å sette i gang straks.

En viktig ting er å gjøre opp sine saker dersom det er noe en bør be om tilgivelse for og gjøre godt igjen der en har forsyndet seg i ord eller gjerning. En må sørge for å få en ren og solid grunnvoll å leve videre på. Vær handlekraftig hva dette angår. Gå straks til verks og si eller skriv det som sies eller skrives skal, dersom du f. eks. har skadet din neste ved baktalelse eller sladder.

Alt i rette skikk

Ved det vi leser i Hebr. 9, 8-14 forstår vi at nå, i den nye pakts tid, kan alt i vårt liv settes i rette skikk. Vi kan leve med en fullkommen ren samvittighet. Da må vi følge i hans fotspor som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud. Da først kan vi tjene den levende Gud. V. 14. Og når vi elsker sannheten, vil sannhetens Ånd åpenbare for oss stadig mer av det som skal settes i rette skikk. Det er når vi bærer oss selv fram som offer at Kristus lever i oss, slik Paulus vitner om i Gal. 2, 20. Da får vi kjenne samfunnet med ham i hans lidelser og kan følge ham på veien gjennom kjødet. For det kjød han tok på seg for vår skyld og vårt kjød, det er samme kjød. Det leser vi tydelig i Hebr. 2, 14-18.

Det var kjødet med dets lyster og begjæringer som skjulte adgangen inn til helligdommen, der hvor alt er guddommelig og himmelsk. Skal vi komme fram på denne veien, veien gjennom kjødet, må vi hvert øyeblikk være våkne for Åndens virkninger. Alle åndelige personer er våkne mennesker.

I Rom. 7, 7 minner Paulus om lovens krav: “Du skal ikke begjære.” Dette begjæret er skjult og gjør at man kan leve et pent og pyntelig liv i det ytre, mens man innvendig er full av “dødningeben og all urenhet”, som Jesus uttrykker det overfor fariseerne. I beretningen om kvinnen som ble grepet i hor, ser vi at Jesus sier: “Heller ikke jeg fordømmer deg; gå bort, og synd ikke mere!” Joh. 8, 11. Synd ikke mer! Her kom Jesus med noe helt nytt i forhold til det gamle testamentet. Han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss. “Forbannet er hver den som henger på et tre –” Gal. 3, 13. Vi innbys i Hebr. 13, 13 til å gå ut til ham utenfor leiren, der vi blir korsfestet med ham. Der kommer vi inn i en utvikling og lærer å skille mellom godt og ondt i en stadig dypere grad. Nå kan lovens krav, “du skal ikke begjære”, oppfylles i oss. Dette begjæret var skjult, og loven kunne ikke gjøre noe med det. Jesus har løskjøpt oss fra vår dårlige ferd, som var arvet fra fedrene. 1. Pet. 1, 18. Nå kan vi løses ut fra all kjødelig uro, alle skjulte krav. Tenk f. eks. å bli løst fra den uro det er å tenke på hva mennesker mener og sier og tror om oss!

Dette nye liv er ikke noe vi kan rose oss av. Dette er et liv bak det andre forheng, der alt er Guds verk. Les Hebr. 9, 3-4. Paulus var så grepet av rettferdigheten av Gud at han aktet alt annet for skarn. Fil. 3, 7 flg. Dette er i sannhet et mye bedre sinnelag enn det sinnelag den unge rikmann vi leser om i Matt. 19 la for dagen.

Miste seg selv

”For hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv?” Luk. 9, 25.

På det siste av hovedstevnets møter rettet broder Kåre J. Smith en sterk appell til de unge som enda ikke er født på ny og minnet om at vi alle har vårt legeme nær sagt til låns en kort tid. Den som ikke tar imot det himmelske kall, vil miste seg selv eller ta skade på seg selv. Vi har i vår levetid muligheten til å følge i Mesterens spor og utvikles til å bli personligheter i Kristus. Han er den gode hyrde og vil være din hyrde, kjære unge venn, helt fra dine unge år. Da kommer du ut av verdensløpet og kommer inn i en utvikling der du modnes for evigheten. Du vil gå seirende gjennom livet, og ditt livs skute vil gå inn i evigheten fullastet med evigvarende, herlige frukter.