Sommerstevnene 2006

Sommerstevnene 2006

To sommerstevner på Brunstad. Deltakere fra alle verdensdeler. Et overveldende vannbad i ordet. Vekkelse blant unge og eldre. Omvendelser og fornyelse. Ja, hvem kan beskrive all den nåde og velsignelse som ble oss alle til del på disse stevner? Det er ikke mulig på noen få sider å gi et fyllestgjørende referat fra møtene og de mange bidrag i tale og vitnesbyrd. Men vi skal gjengi hovedinnholdet av det budskap som hovedsaklig kom fram ved broder Kåre J. Smiths velsignede tjeneste:

Fast grunn

Som en vis byggmester hadde Paulus lagt en grunnvoll i korinternes hjerter. Troen på Jesu soningsdød på Golgata og syndenes forlatelse er en grunnleggende tro i en kristens liv. Men dette er langt fra å være det hele og fulle evangelium. Evangeliet lover full og hel frigjørelse fra synden. – Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus – var det vitnesbyrd Paulus kunne avlegge. Full og hel seier over synden! Seier uten brist! Å få lagt denne grunnvoll i menneskenes hjerter, er ikke like lett.

Apostelen Paulus skriver i Kol. 2, 5 om «den faste grunn i eders tro på Kristus». Til denne faste grunn hører åpenbaringen om Kristi død. «Idet vi har oppgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle død; og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.» 2. Kor. 5, 15.

Jesus fikk del i samme kjød som oss. Han fornektet seg selv og tok hver dag sitt kors opp. Luk. 9, 23. Nettopp på denne vei kan vi følge ham. Det går jo tydelig fram av ovennevnte bibelvers. Etter kjødet kom Jesus av Davids ætt, og han ble fristet i likhet med oss. Derfor måtte han ta sitt kors opp. Også han måtte fornekte seg selv. Han brakte kjødet i døden. Aldri kom noe fra dette kjød fram i hans liv. Han ofret seg i kraft av en evig ånd, og ved denne ånd kan også vi bringe kjødet i døden.

Jesus kom i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld. Rom. 8, 3. Han led ikke som en martyr i livets prøver. Nei, han led for syndens skyld. Han måtte ta sitt kors opp og fornekte seg selv. Tror vi ikke dette, har vi ingen grunnvoll for å tro på seier over synd.

La oss bringe i døden det som hører døden til. Da kommer vi på oppstandelsens grunn. Vi blir i stand til å leve for ham som er død og oppstanden for oss. Dette betyr at vi kan leve for andre uten å være menneskers treller. Fri fra alle, men tjenere for alle. «… men de ga seg selv først til Herren og til oss ved Guds vilje.» 2. Kor. 8, 5. Da er vi ikke avhengige av ros og anerkjennelse av mennesker.

«For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men er vi død med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham.» Rom. 6, 7-8. Den død det her er tale om, betinger et oppriktig hat til synden. Når vi kjenner vemmelsen ved vårt eget selvliv og det hovmod som bor i oss, da blir budskapet om Kristi død en åpenbaring og en befrielse. Da erkjenner vi vår egen dårlighet og gråter ikke selvlivets tårer når vi blir utsatt for andres urimelighet. «Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.» V. 11. Også vi! Likesom han! Likesom han som døde for synden og lever for Gud.

Ja, tenk at vi kan hengi i døden alt som bor i oss og som øver innvirkning på oss, alt som f. eks. innvirker på vår kjærlighet til hverandre. Den som er opptatt av de andre og har krav til de andre, har ikke fått lys over Kristi død. Slike har ikke funnet korsveien, som er kongsveien, de går ikke på lysets veier og kommer heller ikke til samfunn. De som forstår å anvende lyset om Kristi død i sitt liv, får et velsignet samfunn med hverandre.

La oss minnes den pakten vi inngikk den dag vi lot oss døpe: «Eller vet I ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?» Rom. 6, 3.

Og åndsdåpen er en dåp med den Hellige Ånd og ild, ikke et følelsesmessig løft, men kraft til å stå seirende i ildprøvene som kommer og må komme over vårt liv. Jesus kom for å døpe med den Hellige Ånd og ild. Luk. 3, 16. I sin store omsorg for oss, sender Gud ildprøver, og da har vi rikelig anledning til å anvende kunnskapen om Kristi død. Og er vi saktmodige og stille i livets prøver, vil Ånden tale til oss, ikke om de andre, men om oss selv. Og vi får grunn til å si som Paulus: Jeg elendige menneske! – Da er vi på god vei. Da klares synet. Da blir Kristi død en velsignet utfrielse, en utløsning fra alt som tynger og binder.

Guds barn gjør Guds gjerninger

I forbindelse med syndefallet leser vi i 1. Mos. 3, 15 om to ætter, hvorav den ene er «slangens ætt». Vi må se til at vi ikke er av denne ætten eller lar oss påvirke av den. Den som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Alle som er av Gud, hører hans ord og vender seg til hans ord som blomsten vender seg mot solen. «… Dersom I blir i mitt ord, da er I i sannhet mine disipler.» Joh. 8, 31.

Våre gjerninger er det som viser hva vi tror og om vi tror. Jak. 2, 17-18. Det hjelper ikke om vi er trofaste møte-besøkere dersom ikke vårt sinn er løst fra synden. Ved å lese videre i Joh. 8. kapittel ser vi at ordet ikke fant rom i de vantro jøder. De buktet seg som slanger vekk fra sannhets ord.

Guds barn gjør Guds gjerninger. Les Joh. 8, 39 flg. De lar ordet, som er skarpere enn et tveegget sverd, trenge dypt inn i sitt hjerte, der Gud kan tale til dem. De taler så og gjør så som de som skal dømmes etter frihetens lov. Jak. 2, 12. I neste vers advares det mot ubarmhjertighet. Slik ubarmhjertighet, f. eks. mot ektefelle og barn, vil den ubarmhjertige møte igjen på oppgjørets dag. Ja, selv for et unyttig ord skal vi avlegge regnskap. Hva da når det gjelder ondskap og løgn? Av versene 17 og 18 i ovennevnte kapittel går det tydelig fram at tro uten gjerninger er en død tro, og at det er våre gjerninger som viser om vi tror. Mange lever dessverre slik at deres gjerninger rett og slett motbeviser alt det vakre munnen taler. Ja, Jakob sier til slike: Du dårlige menneske! – Lever man et liv med en tro uten gjerninger, er en altså etter Skriftens ord et dårlig menneske. Vi lever her en kort tid. Lev ikke som et dårlig og unyttig menneske, men gjør Guds gjerninger på jord i den korte nådetid vi alle har. Vårt kall er i vår livstid å åpenbare hvem Gud er.

Jesus førte liv og uforgjengelighet fram for lyset ved evangeliet, og til dette uforgjengelige liv har han kalt oss med et hellig kall. 2. Tim. 1, 9-10. Og idet han førte liv og uforgjengelighet fram for lyset, tilintetgjorde han døden. Den døden som han tilintetgjorde, fant han i sitt eget legeme. Han ikledde seg det samme kjød som vi har. Paulus sier om dette kjød: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Rom. 7, 18.

Jesus var ikke redd for den legemlige død. Når vi i Hebr. 5, 7 leser om hans bønnekamp for å bli frelst fra døden, så var det den døden som har med synd å gjøre, han fryktet. Og denne bønnekamp var intet hykleri. Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Gud være lovet for det! Dermed ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. V. 9. Døden er oppslukt til seier. 1. Kor. 15, 54. Verdens fyrste kommer, og han har intet i meg, sa Jesus i sin avskjedstale til sine disipler. Denne verdens fyrste hadde ingen del i ham. Må vi også kunne si det samme. Og må vi leve i forventning av Jesu annet komme, ja, må forventningens ånd fylle oss og holdes levende iblant oss.

Samfunn

I anledning av at Brunstad Stevnested i år kan feire 50 års jubileum, ble det under stevnet holdt et festmøte med innslag av sang og tale. Broder Kåre J. Smith gjenkalte i erindringen mange minner som mange av oss har fra den første tiden på Brunstad, da vi hadde stevner under tildels kummerlige forhold. Men enten det nå er Brunstad anno 1956 eller Brunstad anno 2006, så er det samfunn vi tenker på når vi nevner Brunstad.

«Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» 1. Joh. 1, 7.

Alle mennesker har gjerne en omgangskrets, men samfunn er mer enn en omgangskrets. Når vi har samfunn, da har vi samme mål og da har vi sann omsorg for hverandre. I gjenfødelsen får vi, som vi ser av det apostelen Peter skriver i 1. Pet. 1, 3 flg., samme håp og samme mål. Når vi leser Kol. 3, 11 flg. ser vi hvor forskjellig vi er fra hverandre. Slike mennesker kommer ikke sammen fordi de er like. Nei, de lærer å sette pris på hverandre etter Ånden og arbeider alle mot det samme mål.

I dette samfunn gjelder det å forstå åpenbaringen om Kristi død. Dersom vi ikke forstår å dø fra våre krav men i stedet blir opptatt med hverandres særegenheter, da vil vi falle ut av kjærligheten. Men når vi i samfunnet med hverandre finner noe å erkjenne som angår vårt eget kjød, da finner vi rensning i Jesu blod og bevarer kjærligheten til hverandre. Og vi tar på oss den tjenerdrakten som vi leser om i V. 12-13: «… inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så I tåler hverandre og tilgir hverandre …» Med en slik stadig økende fylde av Kristi dyder øker samfunnet og vi forstår hver for oss å finne rensning i Jesu blod. Vi får se mer og mer av det i vårt eget kjød som er til hinder for samfunnet, og vi får anledning til å døde legemets gjerninger ved Ånden. Rom. 8, 13.

Her gjelder det å være ydmyk! Da vil vi finne den loven som Paulus taler om i Rom. 7, 21, at når vi vil gjøre det gode, da ligger det onde oss for hånden. Denne lov finner vi når vi vandrer i lyset. Når vi holder ettertanke, har Ånden alltid noe å si til oss om oss. Og det bidrar til at vi bevarer oss i ydmykhet. Da får vi en større fylde og kan komme andre til hjelp.

Broder Kåre J. Smith rettet en hjertelig takk til alle de tusener av hender og hjerter som har bidratt til at Brunstad er det som det er i dag. Når vi blir fylt med Jesu Kristi offerånd, vil det ha stor betydning for våre barn, ja, for generasjoner fremover. Denne velsignede tonen fra himmelen må aldri forstumme.

Lydighet

I 2. Tim. 3, 1-5 leser vi om de vanskelige tider som skal komme i de siste dager. Vi leser ikke der om krig og hungersnød el. lign., men at menneskene skal være egenkjærlige, pengekjære, overmodige osv. Og ikke minst at det skal være mye av gudfryktighets skinn midt i at dens kraft fornektes. Disse som har gudfryktighets skinn, har altså ingen tro på seier over synd. De mottar ikke Jesus Kristus som herre i sitt liv. De vil unngå fortapelsen, men leve etter sine lyster. Johannes kaller slike ormeyngel og formaner: «Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig.» Matt. 3, 5 flg.

Det skal manns mot til i dag å bekjenne sin tro på full seier over synd. Å motta Jesus som herre, vil si at han får den fulle og hele råderett over vårt liv. Da tar vi hver dag, ja, hver eneste dag, vårt kors opp og fornekter oss selv. Og alle de synder som Paulus nevner i ovennevnte kapittel i brevet til Timoteus, er da langt borte fra oss.

Det er nemlig tale om troens lydighet, den samme lydighet som Jesus beviste overfor Faderen. Den samme gudsfrykt og den samme lydighet. Paulus sier at hans apostelgjerning nettopp gikk ut på å virke troens lydighet. Rom. 1, 5. Denne troens lydighet må til dersom vi vil seire over nåtidens avgudsdyrkelse. Det går an å forstå at tidligere tiders generasjoner har vært utro og tatt feil. Men hvor mange forstår å avsløre de gudebilder som råder i deres egen tid? Vi må seire over tidsånden dersom vi skal ha kraft til å leve et helt igjennom seirende liv.

«Hver den som blir i ham, synder ikke.» 1. Joh. 3, 6. Vi kan ikke være i ham uten å leve hans liv. Johannes skriver foran, i kap. 2, 1, at han skrev til de troende for at de ikke skulle synde. Men «om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige». Det er tilgivelse å få. Men den som etter å ha falt fortsetter å leve i synden, er ikke av Gud.

Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre og lyde! – Det var den innstilling Israels folk hadde den gang det ble opprettet en pakt mellom Gud og folket. All Guds vilje vil vi gjøre og lyde. «Da tok Moses blodet og sprengte det på folket.» 2. Mos. 24, 7-8. Det er kun ved troens lydighet vi kan seire over den ånd som råder i tiden. La oss huske at Jesus ble opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Men de som har gudfryktighets skinn og fornekter dens kraft skal vi vende oss fra. Det er Paulus’ formaning i 2. Tim. 3, 5.

Profetisk tale er til oppbyggelse, formaning og trøst. 1. Kor. 14, 3. Vi trenger det alt sammen, både oppbyggelse, formaning og trøst. I 1. Pet. 1, 6 står det: «– har sorg en liten stund ved allehånde fristelser.» Når dette er vår sorg, at vi blir fristet, da er vår trøst at vi kan bli ferdig med synden. Lovet være Gud for den profetiske tale i menigheten. Den gir oss rikelig trøst.

Ett nytt menneske

I Ef. 2, 11 flg. ber Paulus leserne om å komme i hu at som hedninger levde vi uten håp og uten Gud i verden. Ja, dette er det nødvendig å bli minnet om. Da vil vi også få øynene opplatte for den nåde som er kommet over oss ved Jesus Kristus. (Les fra vers 12 og kapitlet ut.) Vi leser at han på korset drepte alt fiendskap for å få fram «ett nytt menneske, idet han gjorde fred». Fiendskapet bor i kjødet, og kun med et korsfestet kjød kan det tilintetgjøres. Når vi er døpt til Kristi død, er vi blitt døpt med én Ånd til å være ett legeme, nemlig Kristi legeme. I dette legeme er all synd blitt dødet ved korset.

Dersom korset ikke virker i vårt liv, er det uunngåelig at vi også, som fariseerne, i selvgodhet dømmer vår neste. Derfor må vi av hele hjertet gripe troen på Gal. 2, 20: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Korset setter en stopper for alt som kommer fra kjødet, og strømmer av levende vann kan da strømme fra oss. Vi blir til ett nytt menneske.

«Forbannet er hver den som henger på et tre –», som altså er korsfestet. Gal. 3, 13. De som er så trett av sitt eget kjød og selvliv at de av hjertet kan si at det er forbannet, de passer godt med ham på forbannelsens tre, korset. Og da kommer Abrahams velsignelse over oss! V. 14. Det er delaktighet i guddommelig natur. Dette skjer ikke i egen kraft, men ved tro og i kraft av den Hellige Ånd.

Paulus var ulastelig etter loven. Men fiendskapet var der fremdeles. Les Fil. 3, 4-6. Men så ble han grepet av Kristus, og hans store lengsel ble nå å finnes i ham, ikke med hans egen rettferdighet, den som var på grunn av loven, men med den som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen. V. 9. «Min rettferdighet» kaller han den rettferdighet han oppnådde ved loven. Min, min, min – jeg, jeg, jeg. Men rettferdigheten av troen er et skjult liv med Kristus i Gud, der en ikke er avhengig av menneskers ros og anerkjennelse. Ja, enten man roses eller lastes, så har det ingen betydning, rett forstått. Her får vi anledning til å kjenne samfunn med Kristi lidelser, de lidelser som fører til død over kjødet med dets lyster og begjæringer og til å kjenne ham og kraften av hans oppstandelse. V. 10.

«Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» 2. Kor. 5, 17. Nå gjør Herren noe nytt! Det er veldig trosstyrkende. Alle kan få seier og bli støtter i Guds tempel. Gud ønsker å fylle oss med sitt vesen i den grad at vårt gamle vesen helt forsvinner. På den seirende skare skriver Herren sitt navn, det nye. Åp.b. 3, 12. Så vil du være «moderne», så bli med her.

«Men ny vin skal fylles i nye skinnsekker.» Luk. 5, 38. Nytt og gammelt skal ikke blandes. Enhver som er trett av seg selv og lengter etter fornyelse, kan få oppleve at Herren gjør noe nytt i deres liv. Se Es. 48, 6-7.

Vi er skapt i Kristus Jesus til å vandre i de gjerninger som Gud forut har lagt ferdige for oss. Er vi trofaste i å vandre i disse gjerninger, vil vi få oppleve Guds skaperkraft i vårt liv Alt blir nytt. Det gamle menneske er avlagt og vi ikler oss det nye menneske, «som er skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet.» Ef. 4, 20-24. Her vil vi oppleve en stadig rensning i Jesu blod, idet vi kommer til en stadig dypere erkjennelse av alt det som henger så fast ved oss, f. eks. av den «kjekkasen» som gjerne vil stå for menneskers åsyn og ha sin ros av dem.

Stå opp, bli lys!

Det første møtet på vårt andre sommerstevne begynte med denne formaning fra Es. 60, 1-2: «Stå opp, bli lys! … Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene, men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg.» Stå opp! Bli ikke liggende i vantro og nederlag. Bli ikke liggende i motløshet og jordisksinnethet. Løft deres hoder, sier Jesus i forbindelse med sin gjenkomst til jorden. Luk. 21, 27 flg. Når vi løfter vårt hode og retter vårt blikk oppad, vil vi få se det Guds rike som vi venter skal komme med kraft til jorden.

Israel fikk landet sitt tilbake i 1948. Det var etter de profetiske ord om Israel, et tegn på at Guds rike er nær. Det bør mane oss til gudsfrykt. Enda er det nådetid. La oss benytte hver nådedag vi får, til frelse. Det er de som stadig renser seg selv i lydighet mot sannheten, som går brudgommen i møte.

I forbindelse med endetiden står det i Dan. 12, 10: «… ingen ugudelig skal forstå det; men de forstandige skal forstå det.» Hva er det de ugudelige ikke forstår? De forstår ikke den tid de lever i. De forstandige forstår sin samtid og renser seg i lydighet mot sannheten. Tiden heretter er kort. Men den er lang nok for den som forstår å bruke nådetiden til frelse. For slike er de synder vi leser om i Kol. 3, 5 blitt et «fordum», de er avlagt. Derfor kan disse nå ved Åndens kraft døde legemets gjerninger. Da dømmer man seg selv og ikke andre. Og når vi dømmer oss selv, blir vi ikke dømt. 1. Kor. 11, 31.

Disse forstandige forstår også nødvendigheten av å komme sammen for å bli oppglødet og bearbeidet av den doms og renselses ånd som er i menigheten. Hebr. 10, 24-25. Slike elsker den dom som går over æresyke, hovmot, ukyskhet. Hovmotsånd og ukyskhets ånd skal aldri få innpass i menigheten.

Forskjellen mellom de kloke og de dårlige jomfruer (Matt. 25) var at de kloke ganske enkelt levde for Gud, for hans åsyn, mens de dårlige levde for menneskers åsyn. Når man lever for menneskers åsyn, kan man f. eks. ønske å være ekstra from, gjøre et nummer av sin fromhet. Også dette er oppblåsthet og en vederstyggelighet i Guds øyne.

Lots hustru dro ut fra Sodoma, men hennes hjerte var ikke løst fra de ting som Gud ville ødelegge. Slik er mange også i dag bundet i sitt hjerte til tingene i verden, mens de har et skinn av gudsfrykt. De fornekter den Hellige Ånds kraft til full og hel frelse.

Vi er kalt til å gå fra lys til lys. Vi har på langt nær alt lys. Det er mer å renses fra. La oss følge i hans fotspor som kjempet i bønn og lærte lydighet av det han led. Hebr. 5, 7-9. Han åpnet veien fram til hele guddommens fylde. Han var saktmodig og ydmyk av hjertet, noe vi må lære av ham, for slik er nok vi i svært begrenset grad. Vi må være ydmyke og erkjenne at vi har synd, det er mer av den iboende synd som virker inn på våre omgivelser, på våre ord og våre avgjørelser. La oss leve i en erkjennende ånd med dette sukk: Jeg elendige menneske! Og samtidig ha dette bønnesukk: Kom snart, Herre Jesus!

I beretningen om Gideon og hans menn (Dom. 7, 1 flg.) leser vi at han dro ut med sin hær bestående av mange tusen mann, men på Herrens befaling tok han til slutt bare tre hundre mann med seg. La oss ikke være blant dem som vender tilbake til det gamle. I vekkelsestider kan det være lett å samle en hel hær, men noen vender tilbake til sløvhet og likegyldighet. De begynner å være fraværende fra møter og oppbyggende samvær uten grunn og vender om til slapphet og overfladiskhet.

I denne beretningen leser vi også om den drøm Gideon hørte fortalt, om byggbrødet som kom rullende mot fiendens leir. V. 13. Det gjelder å være med her, være en del av dette byggbrød, som er et bilde på Kristi legeme, menigheten. Da får vi del i den seierslønn som venter den trofaste stridsmann. 2. Tim. 2, 3-5.

Fornedrelsens vei

Paulus skriver i 2. Tess. 2, 4 om Antikrist som opphøyer seg over alt som kalles gud eller helligdom. Dette er Antikristens vesen, å opphøye seg. Denne onde tilbøyelighet finnes i vårt kjød, tilbøyeligheten til å være stor og ærerik. Og de som blir forført ved denne ugudelige Antikristens ånd, er de som ikke tar imot kjærlighet til sannheten. V. 9-11. Denne Antikristens ånd preger nærmest hele kristenheten i dag. Ja, de fleste kristne av i dag er forført av denne ånd. De forfalsker særlig nåden, idet de ikke tror på den nåde som hjelper oss til seier over synd. Slike mister kallet sitt, kallet til å vinne Jesu Kristi herlighet, delaktighet i guddommelig natur.

Den eneste måte å unngå denne forførelse på, er den vei vi leser om i Fil. 2: Jesu fotspor i fornedrelsen. «La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus.» V. 5. Og hva dette er for et sinn, det leser vi om i de følgende vers. Han aktet det ikke for et rov å være Gud lik. Han ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg. Han fornedret seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Han hadde et kjød som vi har, og han måtte fornedre seg for å forbli i Gud.

Antikristens ånd bortforklarer denne fornedrelse og dermed korsets og lidelsens vei, ja, hele frelsen i Kristus. Dersom vi ikke forstår at vi må fornedre oss for å forbli i Gud, da taper vi hele frelsen av syne.

En sann Jesu Kristi etterfølger vil, som Paulus vitner om i Rom. 7, 23, finne mer og mer av den andre lov i lemmene. Ånden vil vise oss det som tross det edle sinnelag ikke er så godt og som påvirker oss og våre avgjørelser. Er vi oppriktige og elsker sannheten, vil vi få anledning etter anledning til å døde dette ved Ånden. La aldri Antikristens ånd forblinde deg og forlede deg til å slå deg til ro med din nåværende tilstand. Du er jo kalt til å få del i guddommelig natur, til en stadig voksende gudsfrykt, broderkjærlighet og kjærlighet til alle. «For når disse ting finnes hos eder og får vokse, da viser de at I ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus.» 2. Pet. 1, 3-11. Det er på fornedrelsens vei vi får oppleve dette. I v. 10 står det at vi ikke engang skal snuble. Når vi i prøvens stund ikke har kallet og utvelgelsen for øye, men vandrer i vårt sinns tomhet, da vil vi snuble. Derfor formanes vi til å gjøre vårt kall og vår utvelgelse fast.

Apostelen Peter beskriver bl. a. Jesu fotspor slik: «Han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.» 1. Pet. 2, 22-23. Når en blir utsatt for urett, er det jo stort å tie stille. Men å overlate det til Gud uten å felle en dom i sitt hjerte, se, det er noe ganske annet. I slike forhold er det lett å snakke om sine prøvelser eller om hva en må lide. Det fører igjen til baktalelse. Ja, en kan til og med høste ære ved at andre nærmest beundrende sier: – Å, hva du har måttet gjennomgå! –

Forføreren og Antikristen benekter at Jesus Kristus er kommet i kjød. 2. Joh. 7-8. Den store skare av predikanter som vanligvis søker penger og ære av mennesker, er forført av denne ånd. De har ingen forståelse av at Jesus måtte ydmyke seg og ser selvfølgelig ikke denne fornedrelsesveien for sin egen del. Også den som er kommet til en grad av herlighet i Gud, må ta seg i vare for ikke å begynne å «sole seg i sin glans», så han mister det han har vunnet.

Lovet være Gud i all evighet for den vei Jesus gikk. Denne veien innvidde han for oss – for at vi kan følge ham etter!

Kristi sinn

«All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.» Jak. 1, 17. Forandring og skiftende skygge er derimot svært typisk for menneskene. Det veksler mellom kjærlighet og hat, mellom vrede og mildhet, mellom godt humør og dårlig humør, sympati og antipati osv. Slik er det når man vandrer i sitt sinns tomhet. Den største gave lysenes Fader kan gi oss, er sitt eget sinn. Da er vi barn av den Allmektige, og vi fries ut fra all bekymring, uro og skiftende sinnsstemning. Da kommer vi til tro på Guds allmakt, hans allvishet, hans undergjerninger. En fullkommen tro på forsoningen. Full og fast tro på seier over synd. Og en klippefast tro på Guds løfter om at vi skal få del i guddommelig natur.

Så fatt da et annet sinn! Ap. gj. 3, 19. Vi kan skifte sinnelag! Den som er gretten, ustabil og har et opp-og-ned-liv, kan få et nytt sinn. Da begynner noe helt nytt, og husvalelsens tider kommer fra Herrens åsyn, som det står i ovennevnte bibelvers.

De som Paulus møtte i Berøa var av et edelt sinn og tok imot ordet med all godvilje. Se Ap. gj. 17, 11. I beretningen om Jesus som kom vandrende på sjøen (Mark. 6, 47-53), står det så betegnende at det var ved den fjerde nattevakt. Ved den «fjerde nattevakt», når det er nød og det ser vanskelig ut, må vi tro fullt og fast på undrenes Gud! Da har vi et edelt sinn. Og vi opplever at vinden legger seg og det blir blikk stille.

Skal vi beseire synd og selvliv, må det i sannhet et mirakel til. La oss tro! Han som hjalp på nødens dag i går, hjelper også i dag. – Hvorfor tvilte du? – spurte Jesus da han reddet den tvilende Peter. Og vi burde tale refsende til oss selv dersom vi i livets situasjoner skulle kjenne at vantroen vil gripe tak i oss. Gud gjør under også i dag! Du som har uomvendte barn som går sine egne veier, tro på undrenes Gud!

I 1. Kor. 1, 10 står det om at vi alle skal føre den samme tale og være fast forenet i samme sinn og samme mening. Ja, så fast forenet må vi være at det på spørsmålet om vi kan få seier over all synd, må lyde et rungende «Ja!» fra oss alle i levende tro på allmaktens Gud!

Vi har Kristi sinn, skriver Paulus i kap. 2, 16. Om dette sinn leser vi tydelig i Fil. 2. Det var det sinn som var villig til å gi avkall på sine rettigheter for å kunne tjene menneskene. Lydighet og troskap inntil døden. Det sinn som er villig til å ydmyke seg. Alle sanne Guds tjenere har det slik. De taler Guds ord i sannhet. Er du av sannheten, holder du deg nær til dem og gjør ikke som enkelte, som helst ikke vil være i deres nærhet.

Rens dere, dere som bærer Herrens kar, heter det i Skriften. Ja, enhver som tjener i menigheten, må stå i denne rensningen, denne fornyelse i sitt sinns ånd, så de ved sin tjeneste kan virke fornyelse også i andre. I levende tro på allmaktens og undrenes Gud kunne Paulus frimodig si at han skulle komme til menigheten i Rom med en fylde av Kristi velsignelse. Ikke med tanke på ære, penger, jordiske fordeler eller for å ta noen. Nei, med Jesu Kristi sinnelag, med en fylde av velsignelse.

Ydmykhet er den jordbunn som alle Kristi dyder vokser fram fra

I et stort hus er det mange forskjellige kar, leser vi om i 2. Tim. 2, 20-21. Det er ikke det materiale karet er laget av, som har betydning, men formålet det blir brukt til. Det kar vi er, skal bare brukes til å velsigne. Aldri til baktalelse, for da er man et kar til vanære, som ærens kar må holde seg ren fra. Et godt og vakkert hjerte er et ydmykt hjerte og fullt av velsignelse. Ydmykhet er nemlig den jordbunn som alle Kristi dyder vokser i.

Paulus, og med ham alle sanne Herrens tjenere, er eksempler nettopp i dette. I 1. Kor. 2, 1-3 ser vi hvordan Paulus tjente menigheten, i skrøpelighet og i frykt og i megen beven. Han var bl. a. i frykt for at hans store lærdom skulle prege hans forkynnelse i stedet for det rene Guds ord. I denne frykt og beven var han i stand til å forkynne ordet med Ånds og krafts bevis, v. 4-5. Slik har den det som Herren kan bruke til oppbyggelse. Og dersom Gud ikke har fått bruke en til nevneverdig oppbyggelse, så kommer det kun av egen storhet, stolthet og hovmot. Storhetstanker og tanker på ære av mennesker bør vi avskjære øyeblikkelig når de melder seg. De er «illeluktende» og ufyselige, og bør være det også i våre øyne. Slik må vi ha det dersom vi vil være med i brudeskaren. De som er åndelige, vet selv godt hva og hvem de er og erkjenner dypt i sitt hjerte at de bare er støv.

Vi kan lære mye av Marias lovsang i Luk. 1. Hun lovet Gud som hadde sett til sin tjenerinnes ringhet. I hennes ringhet lå altså begrunnelsen for hennes opphøyelse. Gud bor i det høye og i den som har en sønderknust ånd. Det samme finner vi i Hannas lovsang i 1. Sam. 2, 1-10. Herren reiser den ringe av støvet.

Mange unge ektepar forstår ikke å verdsette det ringe og lave. De sammenligner seg ofte med andre og hva andre har råd til å skaffe seg og bruker derfor mer penger enn de har økonomisk evne til. I stedet kunne de vært lykkelige og glade slik som Gud har gjort det for dem, og tjent ham i ydmykhet og takknemlighet. Da ville de også fått oppleve Guds velsignelse og omsorg gjennom livet.

Om Saul leser vi i 1. Sam. 15, 17: «Da du var ringe i dine egne øyne, ble du hode for Israels stammer.» Men Saul tålte ikke denne opphøyelsen og ville ha ære av mennesker. Når vi leser 2. Sam. 6, 21-22, ser vi at David hadde et helt annet sinnelag: «Jeg vil gjøre meg enda ringere enn så og bli liten i mine egne øyne.» Han hadde ingen interesse av å «holde på sin verdighet.» En Guds mann legger ikke verdigheten utenpå seg selv for å imponere noen som helst. Det er de ringe og ydmyke som kommer til samfunn med hverandre. Det er umulig å få Åndens samfunn med slike som er store i seg selv og vil holde på sin egen verdighet. Den som har høye tanker om seg selv, er et vanærens kar.

Må Gud gi oss alle nåde til å være kar til ære, helliget, nyttig for Herren og rede til all god gjerning.