Nyttårsstevnet

Nyttårsstevnet

Nyttårsstevnet begynte denne gangen med et ungdomsmøte. En kunne for så vidt spørre: Hvilke av våre møter er ikke ungdomsmøter? De unge utgjør jo et overveldende flertall på våre møter og stevner. Og dette nyttårsstevne var intet unntak, idet 75 % av stevnedeltakerne var under 35 år. Gud velsigne denne store skare av barn og ungdom! Og må de unge og vi alle bli bevart i det ord som ble talt så tydelig og klart på dette første møte, nemlig ordet om:

Levende tro

I Salme 95 står det skrevet om Israels folk som forherdet sitt hjerte, enda de hadde opplevd Guds mektige hånd utallige ganger. Når det gjaldt å stå opp og kjempe for noe, sviktet de i vantro. Og Herren vemmedes ved dem. Kun Josva og Kaleb var helt ofret til Herren og trodde hans ord.

Alt dette er skrevet oss til lærdom. Mange i dag bryter Guds lover og bud idet de trøster seg til at Gud velsigner dem i det jordiske. I Jesu bergpreken leser vi at Gud velsigner både onde og gode, rettferdige og urettferdige. Så at man opplever Guds velsignelse når det gjelder det jordiske, er intet bevis på at man er Gud velbehagelig. Den nytestamentlige velsignelse er at vi kommer til helliggjørelse og forvandling i vårt liv. Dette er sann åndelig velsignelse.

Alt som tjener til liv og gudsfrykt er oss gitt ved kunnskapen om ham som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft. En levende tro på ham i alle livets forhold gjør oss delaktige i hans herlighet og i hans kraft.

Tro er full visshet om det som håpes. «For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd.» Hebr. 11, 1-2. David, for eksempel, tenkte ikke slik at han seiret med litt hjelp fra Herren den gang han kjempet mot bjørn og løve. Nei, «Herren, som har fridd meg», sa han. Det var Guds verk og Guds ære alene. Slike hellige er ofret, helt ofret, og derfor kunne Gud gjøre under i dem og ved dem i den tid de levde.

Gud, som har kalt oss, vet godt at vår egen kraft intet duger. Det er ved sin egen herlighet og kraft han har kalt oss til å få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3-4. Derfor gjelder det å tro fullt og fast på ham og ikke på vår fornuft eller våre følelser. La oss gjøre som David! Han profeterte på forhånd om sin knusende seier over Goliat.

«Av døpte vrimler land og strand, men hvor er troens brann?» heter det i en gammel sang. Det er denne troens brann som må brenne i oss og blant oss. Betingelsen for en slik seirende tro er at vi elsker Herrens bud. Les i denne sammenheng 1. Joh. 5, 3-5. Der leser vi om kjærlighet til Gud, om å holde hans bud og om den altbeseirende tro. Kjærlighet til budene og en levende troens brann hører nøye sammen. Tro uten lydighet er en død tro. Den tro som avføder gjerninger er levende og sterk. I denne troens Ånd kan f.eks. en ung bror og søster gå til stormangrep på den utuktsånd som råder i tiden, og helt beseire den. Troen seirer over egenkjærligheten. Troen seirer over gjerrighet. Troen seirer over verden. La oss drikke av denne troens Ånd og bli sterke i troen. Alt kan beseires ved tro. All den dårlighet vi har arvet fra fedrene og all den dårlighet som er en følge av et dårlig liv, alt beseires ved tro.

I 1. Tess. 5, 15 flg. står det en hel rekke herlige formaninger om å være gode, glade, takknemlige osv. Og i vers 24 står det: «Han er trofast som har kalt eder; han skal og gjøre det.» Han skal gjøre det! Vi kan ikke leve den nye pakts liv i egen kraft. Men i tro på Guds allmakt kan vi det. La oss sette vår lit til ham og tale profetiske ord om det han skal gjøre for oss og i oss.

Det vi setter i verk i tro og tillit til Gud, vil lykkes. Sett i verk, og løsningene kommer mens du arbeider. Et praktisk eksempel på dette er Nye Brunstad, som også er bygget i tro og tillit til Gud.

Abraham er kalt de troendes far. Følger vi i fotsporene til Abrahams tro, da er vårt liv i sannhet kommet inn i en viktig, historisk sammenheng. Dens liv som ikke lever i denne troens sammenheng, blir kun som et ubetydelig pust i tiden og blir borte som en røyk.

Hvor trygt det er å ha Guds ord som lykte for vår fot og et lys for vår sti (Salme 119, 105), og å bygge sitt liv på at Guds ord er sannhet. Da er ordet vår rettesnor i alt, og en retter ikke sitt liv inn etter hva denne og hin gjør eller tillater seg.

Troens Ånd er en nidkjær Ånd. Det er ingen slapphet og likegyldighet i troens Ånd. Ved tro og lydighet inntok Israels barn Jeriko. Men da Akan tok noe av det bannlyste gods, ble de slått da de ville innta byen Ai. Dette er også skrevet oss til lærdom og skal anspore oss til helhjertethet uten svik.

Ordet om korset – en Guds kraft

Meningen med evangeliet er å gjøre oss til helt nye mennesker. – Jesus yndet å kalle seg Menneskesønnen. I 1. Kor. 15 leser vi at døden kom inn i menneskeslekten ved et menneske (Adam) og at de dødes oppstandelse også er kommet ved et menneske (Kristus). Og i 1. Tim. 2, 5 leser vi om mellommannen, mennesket Kristus Jesus. Han var et menneske som kunne bli fristet slik vi blir fristet. Men han beseiret kjødet fullt og helt, idet han fornedret seg selv og ble lydig inntil døden, ja, korsets død.

Og i 1. Kor. 1. kap. leser vi om at ordet om korset er en Guds kraft og at forkynnelsen av Kristus korsfestet er en forkynnelse om ham som er «Guds kraft og Guds visdom». Ja, ordet om korset er et underfullt lys! Jesus måtte selv hver dag ta sitt kors opp for å kunne gå den smale vei som fører til livet. Uten korset ville naturmennesket ha kommet fram i stedet for Guds visdom. Og ingen kan følge ham uten hver dag å ta sitt kors opp og fornekte seg selv.

Visdom er alle de bud Faderen ga Jesus i hans hjerte. Og ved lydighet opptok han hele guddommens fylde i seg og ble opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Hebr. 5, 9. Tro som ikke er forbundet med lydighet, er en død tro. Jak. 2, 14-20. «Og vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er unyttig?» V. 20. Det er når det blir gjerning at vi virkelig beviser at vi tror. Ifølge apostelen Jakob er det derfor svært mange dårlige og unyttige mennesker på jord, slike som går omkring med en død tro. Det er kun når vi hengir vårt liv i Kristi død at Kristi liv kommer fram i oss. Da kommer Guds visdom fram ved vårt legeme, og også Guds kraft. Da blir Ordet kjød. Ja, ved sannhetens Ånd blir vi da ett legeme med ham. I lydighet mot denne sannhetens Ånd lærer vi å dømme oss selv og rense oss selv likesom han er ren. Da lever vi i erkjennelse av at «i meg, det er i mitt kjød, bor det intet godt.»

Mange mener seg å ha syndenes forlatelse selv om de beviselig ikke lever i broderkjærlighet. Den som ikke elsker, blir i døden. Broderkjærligheten er selve beviset på at vi er gått over fra døden til livet. Da kan vi ved livets avslutning overgi en ren og ubesmittet ånd i Faderens hender.

Jesus tilintetgjorde døden, den døden han fant i sitt eget kjød. Han kunne bli fristet fordi han hadde del i blod og kjød som barna, altså som oss. Hebr. 2, 14. Ved sin seier ga han mennesket dets frihet tilbake, den som var gått tapt ved syndefallet. «Og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid.» V. 15. Paulus vitner så trossikkert om at han var korsfestet med Kristus. Derfor kunne han også leve oppstandelseslivet. Tenk, for en herlighet vi oppnår ved korset! Måtte korset bli vårt kjæreste eie. Da vil Kristus bli oss visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. 1. Kor. 1, 30.

Når en så stor kraft som korsets kraft står til vår rådighet, hvorfor da synde? La oss huske at det legeme som ved korsets kraft har levd Kristi liv, ikke skal forbli i døden. «Døden er oppslukt til seier.» 1. Kor. 15, 54.

Jesus tok en tjeners skikkelse på seg. Fil. 2, 7. På en tjeners skikkelse er menigheten bygd. I fornedrelsen finner vi samfunn og trøst, der får vi se det som skal renses bort fra vårt liv. Mye må renses bort for at alt det vi sier og gjør kan komme ut fra en tjeners skikkelse.

Elsk broderskapet!

1. Pet. 2, 17

Skal vi få erfare det broderskap som Skriften taler om, må båndene til verden være helt skåret over. Å elske broderskapet vil si å elske det å være glad i hverandre. Tenk at vi får lov til å være glad i de andre! Glade for å kunne hedre hverandre! Glade for å høre andre blir hedret!

«… Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» 1. Joh. 2, 15. Elsk ikke verden! Dette er en formaning til oss alle, til barn i Kristus, unge, ja, til fedre. Når alle broer til verden er brent, kan vi i sannhet elske Faderen. Og da elsker vi også broderskapet, for det er vår himmelske og rette familie.

Jesus elsket sin mor Maria, men han måtte en gang si til henne: «Hva har jeg med deg å gjøre, kvinne?» Joh. 2, 4. Ingen kjødelige bånd skal ha noen myndighet over oss, selv om vi elsker de personer det gjelder. Tar vi hensyn til kjødelige bånd, kan vi ikke elske broderskapet. Når vi elsker broderskapet, påvirkes vi ikke det minste av kjødelig slektskap, selv om de det gjelder skulle falle fra og svikte. Da kjenner vi ingen etter kjødet. 2. Kor. 5, 16. Det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt! V. 17. Det må en slik radikal holdning til dersom vi skal tenke rett og få våre befalinger ovenfra, upåvirket av alt på jorden. Da knyttes vi sammen med evige bånd, i et evig broderskap.

«Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor.» Gal. 4, 26. Der, i det himmelske, har vi vår sanne familie.

Selve beviset på at vi er gått over fra døden til livet, er at vi elsker brødrene. 1. Joh. 3, 14. Da er vi ikke i tvil om vi har evig liv eller ikke. Og livet blir rikt og interessant. Dersom vi viser andre «en kald skulder», vil vi også oppleve at Herren viser seg «vrang» mot oss, slik vi leser i Salme 18, 27.

«På det kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss; også vi er skyldige å sette livet til for brødrene.» 1. Joh. 3, 16. Da lever vi korsfestet for våre brødres kjød, mens vi er forenet med deres ånd. Og Jesus sier at beviset på at vi er hans disipler, det er at vi har innbyrdes kjærlighet. Joh. 13, 35. Her settes ingen grenser. Vi er skyldige til å elske de andre slik de er. Jag etter kjærligheten! Det gjelder din evighet! Den som går med krav og forventning om at en annen skal forandre seg for at det skal bli mulig å elske ham eller henne, har ikke kjærlighet.

Tessalonikerne hadde broderkjærlighet, men ble formant til enn mer å gjøre fremgang deri. 1. Tess. 4, 9-10. Gjør vi ikke fremgang i broderkjærligheten, da blir det ubønnhørlig tilbakegang. La oss ta denne formaning inderlig til hjerte. Spesielt er det viktig på våre hjemsteder.

Menneskefiskere

Nyttårsaften hadde vi et festmøte med sang og musikk og en filmkavalkade over viktige begivenheter i menigheten i året som gikk. Og fremfor alt var det et budskap til hele menigheten om å bli menneskefiskere. Jesus kalte sine disipler og sa til dem: «Følg meg, så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere!» Mark. 1, 17.

Om det å etterfølge seg, sier Jesus det slik: «Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» Mark. 8, 34. Jesus selv levde og led for andre. Og skal vi følge ham, må også vi ha kjærlighet til de mennesker vi er kalt til å tjene.

En fortelling handler om en turist med moderne fiskeredskaper, som spurte en gutt med en hjemmelaget fiskestang som dro opp den ene fisken etter den andre, om hvordan det kunne ha seg at han med sitt gode utstyr ikke fikk noen fisk på kroken, mens gutten med sitt skrøpelige utstyr hadde stor fiskelykke. Du er for langt frempå og for synlig, så du skremmer fisken med din skygge i vannet, var guttens svar.

Av denne historien kan vi lære å ransake vårt liv, om det ikke er ganske mange «skygger» av oss selv som hindrer oss i å vinne mennesker. Følger vi Jesus på selvfornedrelsens vei, vil sannhetens Ånd tale til oss om alt det som henger ved oss og skal renses bort.

I Rom. 14, 1 og 15, 1 blir vi formant til å ta oss av de svake og bære deres skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag. Her har vi mye å lære dersom vi vil bli gode menneskefiskere. Paulus gjorde seg til tjener for alle, for å vinne de fleste. 1. Kor. 9, 19. Han tenkte ikke på sitt eget gagn, men på de manges, at de må bli frelst. K. 10, 33. Slik er vi ikke av naturen. Derfor må vi bryte oss løs fra vår egoisme, slik at vi får syn for de andres beste. Det er kjærligheten som gjør oss til menneskefiskere. Og det er et herlig liv å leve. Det bør komme mer varme inn i vårt hjerte, mer omsorg for andre. «Kristi kjærlighet tvinger oss», skriver Paulus. 2. Kor. 5, 14. Kjærligheten var det som stadig ga ham ny kraft i arbeidet.

Menigheten i Makedonia var et forbilde i dette. «... de ga seg selv først til Herren og til oss ved Guds vilje.» 2. Kor. 8, 5. Først til Herren! Slik at vi kan tjene menneskene etter hans vilje og ikke være menneskers treller. Kjærligheten er en veldig dragende kraft. «Drag meg! Vi vil løpe etter deg» sier bruden til brudgommen i Høys. 1, 4. La oss sørge for at livet vårt får drakraft. Og lovet være Gud for enhver bror og søster som stille og rolig ved sin gudsfrykt virker dragende på våre barn og unge.

La oss være slike Åndens medarbeidere som Gud kan varsle, som har et hørende øre og et hjerte fullt av omsorg når Ånden vil varsle, f. eks. om en sjel som kanskje er i ferd med å miste motet eller gi opp, slik at vi kan trå til og være til hjelp.

Når vi ser oss rundt, så er det mye vi ikke kan gjøre noe med. Men én ting kan vi gjøre: Vi kan velsigne!

Innvendig ren

«I skal ikke vike av, verken til høyre eller venstre.» 5. Mos. 5, 32. Denne formaning er nødvendig for oss i dag også. Det skal stor gudsfrykt til for å gå rett fram etter evangeliets sannheter.

Hele vårt ytre liv, vår tale og vår ferd, er drevet fram fra vårt indre. Som en mann tenker i sitt hjerte, slik er han. Fariseerne renset beger og fat utvendig, men deres indre var fullt av rov og ondskap. Luk. 11, 39-41. Jesus formante dem: «Gi det som er inneni, til almisse, og se, da er alt rent for eder.»

Når det går galt i det utvendige og åpenbare, med vår tale og vår ferd, da er det først skjedd et fall innvendig. Det forstår vi tydelig av Jesu ord: «… hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» Matt. 5, 28. Vi må alltid prøve oss selv, om vår gudsfrykt er sann, om den er sann i vårt indre.

Det er forholdsvis få som i sannhet blir betrodd Guds ord. Det har med det indre å gjøre. I 2. Kor. 13, 5 blir vi formant til å ransake og prøve oss selv. Prøve oss, så vi ikke viker av verken til høyre eller til venstre.

Et praktisk eksempel er når vi skal kjøpe noe. Ser vi i storaktighet og forfengelighet etter det dyreste, beste og flotteste, ja, da er vi havnet i «høyregrøften». Eller man skjuler sin gjerrighet og smålighet bak «nøysomhetens skjold». Da er man havnet i den andre grøften.

Vi må derfor være trofaste i å la Guds ord, det som er skarpere enn noe tveegget sverd, dømme hjertets tanker og råd. For de har den tendens at de ofte vil avvike, til høyre eller til venstre. Vi må lytte til Åndens påminnelser, så vi kan holde oss midt på rettens stier, uten avvik i noen retning. Vi er ikke loviske, men det betyr ikke at vi er budløse. I den nye pakt skriver nemlig Herren sine lover i hjerte og sinn. Dypt der inne i hjertet kan det være mye som er tilfrosset og som venter på den vårløsning som bare ordet kan bringe. Ordet kommer som et sverd og kutter over alt som er bundet og leder oss på de rette stier.

«Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt.» 1. Kor. 11, 31. Dersom vi ikke dømmer oss selv, kan vi bli refset av Herren, vi blir tuktet til vårt eget gagn. For eksempel om våre tanker skulle dale ned i sinnets tomhet. Denne tukt er for at vi ikke skal fordømmes sammen med verden. V. 32. La oss derfor øve oss i å være lydhøre når Herren taler i vårt indre. Det er et herlig og velsignet liv å leve.

Dersom vi huser noe utroskap i vårt hjerte, da vil «spedalskheten» bryte fram, før eller senere. F. eks. når en gir andre råd. Lever man et dårlig og slurvete indre liv, gir man dårlige råd og blir til skamme.

Herren vil gi oss råd med sitt øye, står det i Salme 32, 8. Overser vi disse råd, disse fine Åndens virkninger, da blir man som hest og muldyr som ikke har forstand, og det må brukes tømme og bissel.

Ovenstående referat fra nyttårsstevnet er i det alt vesentlige utdrag fra vår kjære bror Kåre J. Smiths taler, og vi vil til slutt gjengi noen linjer fra hans nyttårshilsen, som ble trykt på folderen for festmøtets program:

«Så lenge det finnes brødre og søstre som ikke søker sitt eget, men har Jesu Kristi offerånd og har sin store glede i å sette livet til for sine venner, vil menigheten fortsatt utvikles og modnes fram til den dagen Jesus skal hente oss. Det blir en herlig dag!»

Ja, må Gud rikelig velsigne året 2006 for oss alle!