Sommerstevnene 2005

Sommerstevnene 2005

I år ble det holdt to sommerstevner på Brunstad, et i juli og et i august. Til det første stevnet var det innmeldt ca. 9000 venner. Av disse var ca. 6000 fra Norge og ca. 3000 fra mange forskjellige land verden over. Alle verdensdeler var representert. Og som vanlig var det store flertall barn og unge. Antall unge i alderen 14 – 35 år var ca. 3500.

Stevnene våre har alltid hatt stor betydning for menigheten. Og deres betydning for oss alle er i dag større enn noen sinne. Godt er det at de tekniske hjelpemidler vi har til rådighet gjør det mulig for venner i mange land jorden rundt å følge med på møtene via satellittoverføringene. Her følger et utdrag fra det første stevnet:

Abrahams tro

Da kongen i Sodoma ville gi Abram både gods og ære etter hans seier over fienden, løftet Abram sin hånd til Herren og bedyret at han ikke ville motta noen gave av kongen. For han trodde på Gud, som sa til ham: «Jeg er ditt skjold; din lønn skal være meget stor.» 1. Mos. 15, 1. «Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.» V. 6.

På samme måte er det i dag. Jesus sier: «Derfor skal I ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med?» Matt. 6, 31. «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» V. 33. Menneskene lever i bekymring og angst for fremtiden. Men Jesu disipler har Gud til sitt skjold og verge. Og vi må ha den tillit til Gud at hans løfter er sanne. Dersom vi tviler på Matt. 6, 33, gjør vi Gud til en løgner, og vi har ikke del verken i Abrahams tro eller i Abrahams rettferdighet. For dette var Abrahams rettferdighet, at han trodde Gud. Abraham ble sterk i sin tro, idet han ga Gud æren, leser vi i Rom. 4, 20. Mot håp trodde han med håp.

Når vi kommer til tro på seier over synden, kan det ta sin tid å komme til ende med vår egen kraft. Vi får først seier når Gud får all æren. Og det er først når vi oppgir alt at Jesus blir Herre i vårt liv.

Abraham trodde ikke på en tilregnet rettferdighet, noe som er den vanlige religiøse forståelse. Nei, han trodde på Guds løfte om å få en sønn, skjønt alle menneskelige håp var ute. Denne tro var det som ble regnet ham til rettferdighet. Og han fikk løftets sønn. Abraham og Sara kom til ende med sin egen kraft. Således må også vi komme til ende med vår egen kraft og innbilte dugelighet. Da vil vi også oppleve at løftene går i oppfyllelse i vårt liv. Løftet om å få del i guddommelig natur går i oppfyllelse. Løftet om at Kristus skal åpenbares i og ved oss oppfylles. Mange ser ikke denne herligheten. Den må åpenbares for oss. For Kristus åpenbart i kjød er en gudsfryktens hemmelighet. Denne «så store frelse» er frelse fra synd og selvliv. Det er vårt eget «jeg» som står i veien for å komme fram på denne veien.

I 1. Mos. 13. kap. leser vi om hvordan Abram og Lot skilte lag. Abram forstod godt at Lot hadde andre interesser og ville noe annet enn det han ville. Lot så ut over landet og gjorde sitt valg med tanke på hvor det var «penger å tjene», som vi ville ha sagt i dag. Abram derimot løftet sine øyne i tro og tillit til Gud. Og dermed skilte den «religiøse» Lot lag med den troende Abram.

Lot dro med sine telt like bort til Sodoma. Og ikke nok med det, etter hvert flyttet han med sin familie inn i Sodoma. Han var ute etter stadig mer av jordisk gods og ære. Og vi lærer av denne tildragelse hvilken himmelvid forskjell det er mellom den som søker jordisk rikdom og den som Gud velsigner og gjør rik.

Abram bygget et alter for Herren, og vi leser jo videre om ham at han også var villig til å ofre Isak, ja, han ofret hele landet og alt det Gud hadde velsignet ham med. Og vi ser hvilke veldige løfter han fikk fordi han var villig til å ofre sine velsignelser, ja, selv Isak.

Vi er Abrahams barn og skal være levende eksempler på Abrahams tro på Guds godhet, sanndruhet og trofasthet. Når vi lever for ham og oppgir all storhet og glans i denne verden, har vi ingen grunn til bekymring.

«Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder.» 2. Kor. 6, 17. Ja, la oss tjene Herren, og ham alene. Fri fra alle. Og rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt. Kap. 7, 1. Urenhet på kjød er det når man drar i fremmed åk med vantro. Urenhet på ånd får man ved å pleie samfunn med den religiøse Lot og alt det den falske religiøsiteten står for. Fri fra alle slike bånd kan vi fullende vår helliggjørelse i Guds frykt.

Moses slo opp et telt utenfor leiren. Han kalte det sammenkomstens telt. 2. Mos. 33, 7. Der fikk han, og også Josva, den nødvendige stillhet som de trengte for å høre Herrens røst. Slik stillhet er nødvendig også for oss i dag dersom vi vil være Herrens tjenere. Og der, utenfor leiren, møter vi korset. Der møter vi Gud på hans dommers vei, der råder doms og renselses ånd. Es. 4, 3-4. Den ild som kommer over oss til prøvelse skal vi ikke undre oss over. Det er intet som virker så godt på vår ånd som Herrens tukt.

«Jeg kommer til eder,» sa Jesus, og så talte han om sannhetens Ånd. La oss være ydmyke og takknemlige når Jesus på denne måte kommer til oss, når han kommer som sannhetens Ånd, som åpenbarer for oss det vi må rense oss fra. La oss være som Rebekka som tilhyllet seg da hun fikk se sin brudgom. Ferdig med verden går vi da vår sjels brudgom i møte.

I 1. Tess. 4, 9-10 skriver apostelen om enn mer å gjøre fremgang i broderkjærligheten. Det er om å gjøre for oss at vi aldri stopper opp i utviklingen, men at vi er i vekst og stadig får utvidede grenser. Det er sørgelig når man stopper opp i veksten og at det stadig skal så lite til før sjelen kommer i store svingninger. Løftene går jo ut på å «fylles til all Guds fylde». Ef. 3, 19.

La oss lære av Abraham å gjøre de rette valg i livet, nemlig i tro og tillit til Gud og ikke etter menneskelig snusfornuft. Og når vi, som Abram, gir de offer som Gud uttar i vårt liv, vil vi kjenne at Gud kommer til oss med liv og fred. For Åndens attrå er liv og fred.

«Vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig!» var Guds tale til Abram. Det er et usselt liv å leve for menneskers åsyn. «Det dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker.» Kol. 3, 23. Dette er å vandre i Abrahams tro.

Rent og skinnende fint lin

I Åp. 19, 7-8 leser vi at det er gitt Kristi brud å kle seg i rent og skinnende fint lin. «For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger.» Om bruden står det også i kap. 14, 4-5: «Disse er de som følger Lammet hvor det går … og i deres munn er ikke funnet løgn, for de er uten lyte.» I deres liv har det funnet sted en dyp renselse. Renselse fra egoisme og løgn. For vår egoisme er vår løgn. Og det er ikke mulig å følge Lammet hvor det går med et sinnelag der egoismen får råde.

I 1. Pet. 2, 21 flg. leser vi også om hva det vil si å følge Lammet hvor det går, han som etterlot oss et eksempel, han som ikke gjorde synd, han som led urett og overlot det til ham som dømmer rettferdig. Vi forstår at på denne vei må det en personlig rensning til, slik at vi kan bli «nyttige for husbonden, rede til all god gjerning.» 2. Tim. 2, 20-21. Her leser vi om kar av forskjellig materiale. Det er ikke de forskjellige materialtypene som betyr noe. Viktig er bare hva karet brukes til. Det er rene kar som er helliget, som er nyttige for Gud til tjeneste i menigheten.

«For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger.» Ef. 2, 10. Disse ferdiglagte gjerninger er noe som er gitt oss, de er en Guds gave til oss. «Guds nådes gave.» Ef. 3, 7. Paulus vitner her om den tjeneste han hadde fått, og i utførelsen av denne tjeneste kom Paulus i utallige situasjoner hvor han måtte kle seg i rent og skinnende fint lin, idet han ga akt på seg selv og på læren. Det er det vi leser i Kol. 3, 12: «Iklæ eder da ... inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet.» Det er dette som skal være vårt livs resultat og innhold. Det har ingen ting å gjøre med hvilken tjeneste vi utfører på legemet. Denne brudedrakt kan vi alle spinne på, uavhengig av hvor vi er satt og hvilken tjeneste, skjult eller åpenbar, vi har.

Mange lever et liv som ikke gir slike herlige resultater. Hadde de forstått evangeliet, ville de kunne komme til det liv som er en duft av himmelen. Så la oss ydmyke oss under Guds veldige hånd i de forhold vi står, slik forholdene er, og la himmelen komme inn i våre jordiske forhold. I Kol. 3 leser vi videre om dette rike liv, om kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd, om Kristi fred i hjerte og i menighet, om takknemlighet, om å gjøre alt av hjertet, som for Herren, og ikke for mennesker. For en forløsning! Dette er rent og skinnende fint lin.

Menighetsengelen i Sardes hadde smittet sine klær. Åp. 3. Han hadde nok vært ivrig og brennende en gang, men nå fikk han den attest at han var død. Det er grunn til å tro at han begynte å søke sitt eget. Jesus advarer i Matt. 6, 1-8 kraftig mot det å leve for menneskers åsyn, mot å leve slik at vi ikke har noe til gode i evigheten. Æresyken er for mange en kolossal drivkraft. Men kjærligheten er en enda større drivkraft. Da kan til og med den venstre hånd være uvitende om hva den høyre gjør, slik det står i vers 3. En bør øve seg helt fra ungdommen av i å avvise all tanke på ære av mennesker. Det er meningen vi skal vokse til modenhet i Kristus. Kristi brud er nemlig en moden brud.

Jesus taler i Bergprekenen om dem som på tross av mange kraftige gjerninger som de hadde gjort, likevel får høre: «Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett.» Matt. 7, 22-23. Det er stor urett å gjøre sine gjerninger for egen æres skyld, for egne fordeler og for å tiltrekke oppmerksomheten til egen person.

Sigurd Bratlie – Minnemøte

I anledning av 100 års dagen for Sigurd Bratlies fødsel, 27/7-1905, ble det under stevnet holdt et velsignet minnemøte. Broder Kåre J. Smith nevnte innledningsvis at broder Sigurd Bratlie gjennom mange, mange år har preget menigheten ved sin gudsfrykt. Broder Bratlie var så nidkjær for evangeliet at han en gang uttalte at dersom det frigjørende budskap om seier og helliggjørelse ble borte, kunne like gjerne hele vår virksomhet opphøre.

På minnemøtet ble det også vist en film, der vi fikk høre broder Bratlie selv tale. Bl. a. et utdrag fra hans nidkjære og vekkende tale med temaet «Fyr opp!» Han hadde en veldig evne til å oppgløde, selv om han nettopp, hva dette angikk, kjente på sin fattigdom. Han levde det livet som han forkynte, derfor var hans tale så dragende.

Broder Kåre J. Smith nevnte 5. Mos. 6, 4, der det står: «Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er én.» Han så dette utrop som en ledetråd gjennom hele broder Bratlies forkynnelse. Sigurd Bratlie ga sitt liv helt til Gud i en alder av 9 år. 15 år gammel kom han til menigheten og ble grepet av ordet om korset. I sin ungdom ba han Gud inderlig om visdoms og åpenbarings Ånd. Og da han som 25-åring reiste til København og ble forstander for menigheten der, vant han alles tillit på grunn av sin gudsfrykt og visdom. Han bandt ikke vennene til sin egen person, men arbeidet for at de skulle smelte sammen med alle de hellige i ett legeme. Vi har all grunn til å komme en slik veileder i hu, slik som vi formanes til i Hebr. 13, 7, til å gi akt på utgangen av hans ferd og etterfølge hans tro.

Den fattigdom i ånden som preget ham, var et velsignet bekkeleie, der velsignelsens strømmer kunne flyte til andre. Han ønsket på ingen måte selv å komme til syne. Denne hjerteinnstilling talte han om og formante til bl.a. ved å lese Hebr. 13, 11: «... deres kropper brennes opp utenfor leiren.» Bratlies «kropp» kom ikke fram ved hans forkynnelse og tjeneste, men han utstrålte en dragning til å følge Kristus.

Ja, det var en mektig varm utstråling fra hans liv, en understrøm av godhet. Og når vi gikk fra ham, fikk vi alltid noe å tenke på. Han hadde Jesu Kristi hjertelag overfor vennene (Fil. 1, 8-10) og arbeidet for at vi skulle få del i åndelig visdom og forstand. Vi opplevde aldri noen tuktemestertjeneste. Han talte livets ord på en slik måte at nytt liv ble født i hjertene. Det fulgte en åpenbarings Ånd med ham, og han nedla en solid grunnvoll av forståelse i våre hjerter og sinn.

Sigurd Johan Bratlie siterte 1. Kor. 9, 23: «Men alt gjør jeg for evangeliets skyld.» Dette vitnesbyrd passet godt på hans far. Han beskrev sin far, og også sin mor, som slike som levde enkelt, hadde sans for det koselige og trivelige og som skapte en varm og god atmosfære i hjemmet – både i hans egen barndomstid og senere som besteforeldre for åtte barnebarn. Betegnende var det som hans far sa til ham ved en anledning: – Av oss arver du ikke penger, men du får en annen rik arv, nemlig mange gode venner over hele verden! – Og det vitnet han om at han og hans familie hadde fått erfare i rikt mon.

Broder J. Littooij fortalte fra sitt eget liv om den lengsel han hadde etter et ekte disippel-liv og at han en gang fikk et ord fra Gud, nemlig 2. Kong. 6, 19: «Dette er ikke den rette vei og ikke den rette by; følg meg, så skal jeg føre eder til den mann I leter etter.» Og da han noen år senere møtte broder Bratlie og hørte hans forkynnelse, var han overbevist om at det var ovennevnte Bibelord som gikk i oppfyllelse for ham.

Minnemøtet ble en stor begivenhet for vennene. Mange minner, gode, velsignede minner, har vi fra denne store Guds mann, Sigurd Bratlie.

Kristus åpenbart i kjød

«... stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, ...» 1. Tim. 3, 16. Det må gudsfrykt til for å få denne hemmelighet åpenbart, hemmeligheten om han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden. 1. Pet. 3, 18.

Paulus beskriver kjødet ganske enkelt slik: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Rom. 7, 18. Dette kjødet påtok Jesus seg for vår skyld, for å komme oss til hjelp, vi som blir fristet. Det er en himmelvid forskjell mellom å bli fristet og å gjøre det vi blir fristet til.

I Es. 63, 1 flg. leser vi profetiske ord om den kampen Jesus førte i sitt kjøds dager. Her ser vi tydelig hvilken nidkjærhets Ånd som også bør fylle oss som har et kjød, der intet godt bor. Vi leser om det hat til synden som han hadde som ble salvet med gledens olje fremfor alle andre. Hebr. 1, 9. I denne nidkjære Ånd vant Jesus en fullkommen seier. Det ble ingen besmittelse av hans ånd av det som bodde i kjødet. Gud fordømte synden i kjødet, leser vi i Rom. 8, 3. Og Jesus var villig, dommen ble fullbyrdet. Etter hellighets ånd er han godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. Rom. 1, 4. Det var beviset på at hans ånd ikke var besmittet av synden i kjødet. Hele Faderens fylde ble opptatt i hans ånd. På korset vant han seier over alle mørkets makter. Denne korsveien har han åpnet for oss og slik gitt oss muligheten til å bli gjort lik med ham i hans død og derved åpenbare hans liv.

På denne vei, som betyr lidelse for vårt kjød og frigjørelse for vår ånd, kommer Kristi dyder fram i vårt liv og fyller vår ånd. Gud legger sin visdom ned i våre hjerter, og vi blir evighetsmennesker. For lidelse i kjødet har som resultat at vi blir ferdige med synden. 1. Pet. 4, 1.

Vi står ikke i gjeld til kjødet, skriver Paulus i Rom. 8, 12-13. Det er ikke meningen at vi skal leve etter kjødet når vi er blitt Guds barn. Under vandringen får vi se mer og mer av vår syndige natur, og da lyder det: «… dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.» Når vi f. eks. får se større dybder av vår æresyke og stolthet, så søker vi ikke å bortforklare dette, men renser oss i lydighet mot sannheten. Den som vil bortforklare sine feil og mangler, kan ikke si at han tjener Guds lov med sitt sinn. Styrken av det hat vi bør ha til synd og selvliv, kommer godt til syne i et skriftord som dette: «... idet I hater endog den av kjødet smittede kjortel.» Judas 23. Synden skal ikke ha noe brohode i vårt sinn. Da vil Ånden fritt få arbeide med oss. Så la oss gjøre som broder Sigurd Bratlie formante til: Fyr opp! Fyr opp! La oss være et heloffer. Og dersom vi vil at ilden skal brenne og fortsette å brenne, må ilden holdes ved like ved offer.

Vinne Kristus

Vi ser i Fil. 3, 7 flg. hvor radikalt Paulus forkastet alt som før var en vinning for ham, «for at jeg kan vinne Kristus». Da kan vi spørre: Må også vi ta det like radikalt som Paulus for å vinne Kristus? Ja, Jesus ber oss om å oppgi alt! Og når vi virkelig får se hvem Jesus er, da gjør vi som Paulus. Vi akter alt annet for skarn, for at vi kan vinne Kristus. Har man ikke fått se herligheten i ham, er det umulig å ta det slik som Paulus tok det. Og hva er denne herligheten? Jo, at vi kan seire over synden slik at vi kan få del i oppstandelseslivet!

I Matt. 10, 37-39 sier Jesus selv hva som er betingelsen for å «være ham verd». Dette betyr jo å være Jesus verd som hans brud. En av betingelsene er at far og mor og slekt og venn ikke får innvirke slik på oss at vi blir hindret i å gjøre det Ånden virker. Løst fra alt og alle, helt overgitt til Gud og hans vilje, kun slik blir vi ham verd som brud.

Paulus uttrykker i Ef. 1, 15 flg. sin takknemlighet for efesernes tro og kjærlighet. Men han ba til Gud for dem at Gud måtte gi dem visdoms og åpenbarings Ånd, for de forstod enda ikke til fulle hvem Jesus var. Deres øyne måtte først åpnes for det han skriver om i versene 18-23 for at de kunne dannes som Kristi brud. Da begynner man å forstå hva det innebærer å vinne Kristus. Da får man samfunn med ham i det samme liv som han levde. Når vi får se hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, da forstår vi at det kan lykkes også for oss. At det kan lykkes å bli forvandlet fra å være egoister, som vi alle er av naturen, til å bli dannet til likhet med vår sjels brudgom, Kristus. Men vi trenger å være i en nidkjær ånd, døpt med sannhetens Ånd, løst fra alt og alle. Det må til dersom vi skal møte vår sjels brudgom, som er et «bilde av Gud den usynlige», han som «er før alle ting, og alle ting står ved ham». Kol. 1, 15-20. Han er «opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alle deler skulle være den ypperste.» Dette er den brudgom vi går i møte. La oss derfor ikke være overfladiske og utadvendte. La oss be om opplyste øyne, om visdoms og åpenbarings Ånd. Enhver som går sin sjels brudgom i møte, kan leve et helt igjennom lykkelig liv, i hvilken stand man enn befinner seg.

«Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg.» Ef. 4, 30. Når vi forstår brudekallet, da ønsker vi ikke å vandre slik at vi gjør den Hellige Ånd sorg. På mange måter kan man gjøre den Hellige Ånd sorg. Når vi f. eks. tenker på det som står i 1. Kor. 10, 23, at «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner; jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger», da forstår vi at her er det et vidt og dypt område, hvor vi enten kan leve Gud til velbehag eller gjøre den Hellige Ånd sorg.

Dersom vi ikke lytter til Åndens røst i vårt indre, kan en lett både si og gjøre noe som bedrøver Ånden. F. eks. ord som ikke er gode, til nødvendig oppbyggelse og som ikke er til gagn for dem som hører på. Se vers 29.

«Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg.» Joh. 14, 21. Slike sjeler elsker Guds bud og lærer å være lydhøre for Åndens virkninger.

Brunstad hageby – Festmøte

Da apostelen Paulus skrev sitt brev til menigheten i Rom, ser det nærmest ut til at han slutter brevet etter 15. kapittel med: «Fredens Gud være med eder alle! Amen.» Men så ønsket han bl.a. å hedre flere navngitte personer og hilse dem hjertelig. Dermed fikk vi også et 16. kapittel.

Slik var det også med det første sommerstevnet. Siste stevnedag opplevde vi et festmøte i anledning av at Brunstad hageby nå er ferdigbygd. Det ble anledning til å hilse og takke, som i Rom. 16, dem som i særlig grad har arbeidet og ofret seg for dette verk. Ja, det som er blitt gjort på Brunstad de siste årene, er egentlig en seier for hele broderskapet, hele menigheten. Målet med det hele har vært, og er å fremme misjonen, både den misjon som gjelder vår meget store barne- og ungdomsskare og den misjonen som gjelder fjerne land og verdensdeler.

Broder Kåre J. Smith leste 1. Joh. 3, 14: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene.» Ingen av oss må være usikker i den saken. «Vi vet» står det. Likeså 1. Joh. 5, 13: «... for at I skal vite at I har evig liv.» Det er lett å sette prøve på seg selv i dette stykke. Har vi virkelig kjærlighet til hver enkelt bror og søster, da har vi fred og glede når vi møter dem. Da er livet i oss.

Det sømmer seg å takke Gud for hans virkninger i våre dager, og å takke alle som har medvirket til at vårt stevnested Brunstad er blitt slik som det er i dag. Takke de Gud har oppreist til å lede menigheten i vår tid og dem som går i spissen med profetisk begeistring, og takke alle som har ofret tid og penger og krefter. Ikke minst en takk til våre kjære unge venner på A-laget, som har arbeidet sent og tidlig for å gjøre det så godt som mulig for alle vennene.

Andre sommerstevne
Lysets forkynnelse

«Den ene dag lar sin tale utstrømme til den annen», leser vi i Salme 19, 3. Slik var det også med de stevnene vi hadde i sommer. Det ene stevne lot sin tale utstrømme til det andre. Broder Kåre J. Smith åpnet det andre stevnet med en mektig forkynnelse av lys:

«De rettferdiges lys skinner lystig, men de ugudeliges lampe slukner.» Ordspr. 13, 9. Det største tegn på at lyset skinner i menigheten er den innbyrdes kjærlighet. Det er et veldig vitnesbyrd i en verden der det stadig pågår kamp om penger, makt og ære.

Jesus var den første forkynner av lys. Ap. gj. 26, 23: «… at han som den første av de dødes oppstandelse skulle forkynne lys for folket og for hedningene.» Dette lys skinner inn i vårt mørke, så vi får se oss selv. Tenk hvilken helbredelse dette har virket og fortsatt skal virke i vårt liv!

Menighetene vi leser om i Åp. 2 og 3, blir betegnet som lysestaker av gull. Likevel var det mye å rette på. For Gud ser til det edle sinnelag og nevner det som ikke er til, som om det var til. Rom. 4, 17. Og i kraft av den Hellige Ånd og den nåde som kommer over oss, kan vi nå det mål Gud har satt for oss.

Lyset skinner inn i vårt mørke. Vi er kalt til å vandre på gudelig vis. Derfor må lyset opplyse oss der vi vandrer på menneskelig vis. F.eks. må lyset dømme den urett det er å gjøre forskjell på folk. Noen mennesker virker mer sympatiske enn andre, og da ligger det snublende nær å gjøre forskjell. Sannheten er at når det gjelder helliggjørelse, er det ingen forskjell på sympatiske og usympatiske naturer. De er nemlig alle av naturen store egoister.

I Dommernes bok, 9. kap. leser vi en lignelse om flere trær som ble innbudt til å svaie over de andre trær, men som avslo tilbudet. Begjæret om å «svaie over de andre trær» er typisk for vår falne natur, lysten til å komme til syne. Dette må vi i troskap hengi i døden. Da først kan vi tjene våre medmennesker på gudelig vis. Tjene dem med grener som er bøyd ned på grunn av den mengde frukt de bærer.

Under denne forkynnelse av lys gror det fram et velsignet samfunn, et usvikelig broderskap. Her finner vi mødre som tar imot de barna Gud vil gi dem, upåvirket av tidsånden, som nærmest hater barn. Ja, lovet være Gud for de trofaste mødre som står tidsånden imot og som med sine barn er strålende lys i en mørk verden, der egoismen råder.

«Og hver den som har dette håp til ham, han renser seg selv, likesom han er ren.» 1. Joh. 3, 3. Den som ikke har det slik, er helst opptatt med å ville «rense» andre. Ja, da har man, på menneskers vis, alltid problemer med de andre, de andre, de andre. Da kan man også i sin sjels kraft stå fram og kjempe for sannhet og rett midt i det at det oser og stinker av ens egen selvrettferdighet. Den gudfryktige renser seg fra alt dette. Den gudfryktige renser seg fra all sin egen løgn, som er hans egen egoisme og selvliv. Dette er en livslang renselsesprossess. For fallet er dypt, det fallet som førte til at mennesket ble bare løgn. Når vi leser Kol. 3. kap., så ser vi at løgn kan henge ved en også etter at en har avlagt det gamle menneske. Og når vi vandrer i lyset, får vi se dypere inn i dette mørket og får anledning til å bli mer lik ham i hvem intet mørke er.

Våre følelser f.eks. er ikke til å stole på. – Jeg føler at N.N. ikke liker meg. – Slik kan man høre noen si. Slike følelser hører også til den verden av løgn som vi må rense oss fra. «Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet ...» 1. Pet. 1, 22agn. Når vi f.eks. møter andres egoisme og urimeligheter, da gjelder det å rense seg selv. I det hele tatt må dette med å rense seg være noe som vi er oss bevisst til enhver tid. Vi bør ha den frykt og beven vi leser om i Fil. 2, 12, frykt for at egoismen skal forblende og forføre oss i livets mange forhold.

«Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» 1. Joh. 1, 7. Vi må være i lyset for å kunne vandre i lyset. Da kan vi umulig leve i bevisst synd.

Den største vanskeligheten i nye menigheter er gjerne tilbøyeligheten til å blande seg i andres saker. En kan f.eks. blande seg i andres barneoppdragelse. Fra alle slike syndige tilbøyeligheter må vi rense oss. Da vil vi bli som et dragsug til det gode. Rettferdighetens sol varmer og bringer legedom. Selvrettferdighetens «sol» er kald og frastøtende. Vil du virke dragende på andre, så rens deg selv, likesom Han er ren. Da kommer vi mer og mer til visdom og kan komme menneskene til hjelp. Da kommer vi inn i helligdommen, der Gud får oss i tale og der vi får vite hva han vil ha talt. Se 2. Mos. 25, 22. Der inne, i samfunn med Faderen, hersker gudsfrykten. Der kan vi ikke tale og handle etter eget forgodtbefinnende. Der får vi å gjøre med Guds ord, som er skarpere enn noe tveegget sverd og som kløver sjel og ånd. Hebr. 4, 12. Der opplever vi at ordet tar et oppgjør med våre skjulte tanker og råd, alle disse tanker som vi så lett har om både oss selv og andre. Der lærer vi å ikke feste lit til egne følelser og egen fornuft. Der får vi oppøvde sanser til å skille mellom godt og ondt. Hebr. 5, 14. Da får vi sans for å oppbygge, for å hjelpe. Vi forenes mer og mer med Ham som er lyset.

Gud virker til å ville og virke til hans velbehag. Fil. 2, 13. Leve til Guds velbehag! Det er vårt kall. Vi leser om Enok at han fikk det vitnesbyrd at han tektes Gud. Og i Kol. 1, 22 finner vi dette herlige ord: «… for å fremstille eder hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn.» Ustraffelige for Hans åsyn! Ja, la oss vandre i lyset, for Hans åsyn!

Ledelse fra det indre tabernakel

I 4. Mosebok 9. kapitel leser vi om tabernaklet og om Guds ledelse av Israel gjennom både sky og ildskjær over tabernaklet. De brøt opp eller lå i leir etter Herrens befaling. Det var en trygg og god ledelse som gikk ut fra tarbernaklet.

I den nye pakt har vi et indre tabernakel. Gud slår nå opp sitt tabernakel i hjerte og sinn. Nå kan vi få ledelse innenfra, en trygg og god ledelse, dersom vi bare vil høre.

Vi leser i Hebr. 10, 19 flg. om veien inn i helligdommen. Inn der kan vi gå med frimodighet dersom vi først er «renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann.» Vi må gjøre opp våre saker, både overfor Gud og mennesker. Når vi har fått orden på livet vårt, viker det kjødelige sinn og vi får del i Kristi sinn. Da kan vi ledes ved Herrens råd (Salme 73, 24). Denne ledelse kommer innenfra.

«Og jeg vil komme sammen med deg der», talte Herren til Moses, nemlig «fra nådestolen mellom begge kjerubene.» 2. Mos. 25, 22. Inn der kan vi ikke gå uten i hellig frykt. Der kan vi ikke gå inn med egne tanker og oppfatninger, følelser og fornuft. Der er det stillhet for Guds åsyn. Der taler Gud, der leder han sine tjenere ved sitt råd. Derfor heter det: «Bevar ditt hjerte fremfor alt det som bevares; for livet utgår fra det.» Ordspr. 4, 23. For vi kan ikke høre Guds tale uten med et rent hjerte. Tilsmusser vi vårt hjerte, så tilsmusser vi vårt liv, vårt liv blir uklart og vår tale uklar.

De fleste tror på nederlag og erfarer derfor nederlag. Men den som under lysets forkynnelse kommer til levende tro, kommer inn i Guds tanke og ledelse med sitt liv. Evangeliet går jo ut på at vi ikke behøver synde mer! Ved den Hellige Ånds hjelp kan dette skje. Da får vi et rikt og herlig liv. Du som er ung, øv deg i å lytte til den stille tale der i dypet av ditt hjerte!

All uro, også i menighetssammenheng, kommer av at en ikke har øre til å høre Mesterens tale. Vi må øve oss i å høre hyrdens røst. Tenk hvor stort det var at Abraham, da han var villig til å ofre Isak, hadde øre til å skille de forskjellige røster fra hverandre. Han hadde lang øvelse i å høre hyrderøsten i sitt hjerte.

I sang nr. 382 i «Herrens Veier» heter det: «I Herrens tempel sier allting: Ære! Der er tilbedelse og hellig frykt.» La oss være slike tempelkristne. Da hører vi Guds røst i trengselen og får hjelp til å ta alt på rette måte.

Apostelen Paulus advarer i 1. Kor. 6, 13 flg. mot hor og utukt og lærer korintierne at ingen synd vanærer legemet og røver Gud hans ære i legemet som hor. Mange unge i dag ødelegger seg selv i denne synd. De unge som er forlovet, må også vite at forlovelse ikke er det samme som ekteskap. Legemet er ikke for hor, men for Herren. Og Herren for legemet. Når Herren er for legemet, da har vi en trygg og god fremtid. Enhver som omvender seg helhjertet, vil komme til et velsignet liv i Gud. Men den som lever et dobbeltliv, har ikke et rent hjerte og lever utenfor velsignelsens rekkevidde. Det er ved å være et heloffer på Guds alter at vi kan ære Gud i vårt legeme, som Paulus formaner til i vers 20.

Elsk broderskapet!

Elsk broderskapet! 1. Pet. 2, 17. Dette broderskap er innstiftet av Gud selv. Det er himmelsk. Og der råder et vidunderlig samfunn. De som har del i dette opphøyede broderskap, er alle glad i å være glad i de andre. De elsker ikke av plikt, verken sine medsøsken eller sine ektefeller. Ekteskapet er jo en jordisk institusjon, men når ektefellen er inkludert i broderskapet, da er samfunnet mellom mann og hustru også evig.

Den som elsker verden og de ting som er i verden, elsker ikke Faderen. Det ser vi tydelig av 1. Joh. 2, 15. Når kjærligheten til Faderen er i oss, da avskjærer vi alle jordiske bånd. Da tillater vi intet å komme i veien for Guds vilje. «Hva har jeg med deg å gjøre?» sa Jesus en gang til sin egen mor.

«Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor.» Gal. 4, 26. Broderskapet er en Åndens familie i himmelen. På jorden er vi gjester og utlendinger.

I broderskapet elsker vi hver enkelt slik som den enkelte er. I ekteskapet bør det være likeså. Mange ekteskap i dag går i oppløsning. Det er fordi man ikke ser ekteskapet i lyset av livets Ånds lover. De som elsker, ser ikke problemer, men utfordringer. Det som for andre er problemer, er for dem utfordringer. Tenk hvor mange utfordringer det er f.eks. i broderskapet!

«I dette er kjærligheten, … at han har elsket oss.» 1. Joh. 4, 10. Han elsket oss til tross for at vi ikke gjengjeldte hans kjærlighet. «I elskede! har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige å elske hverandre.» V. 11. Det er en ufattelig kraft i kjærligheten. Kraft til å utholde alt, tro alt, håpe alt og tåle alt. 1. Kor. 13, 7.

«Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene; den som ikke elsker, blir i døden.» 1. Joh. 3, 14. Ja, kjærlighet til brødrene er et sikkert tegn. Det er verken bibelsk eller apostolisk å være usikker på om en har evig liv eller ikke. Det er lett å prøve seg selv i dette stykke. Elsker vi, er vi lykkelige og takknemlige. Den som er utakknemlig eller fornærmet, eier ikke kjærlighet.

«Jag etter kjærlighet», lyder formaningen i 1. Tim. 6, 11. Det er uendelig mye mer å oppnå. Meningen er at vi skal drives av kjærlighet i alt det vi gjør. Det gjør også ekteskapet til en veldig herlighet. Av 1. Pet. 3, 7 ser vi at f.eks. en ektemanns bønner og utvikling blir hindret dersom han bryter de fine kjærlighetens lover, idet han lever uforstandig og unnlater å vise sin hustru ære. Og når mannen skal etterfølge Kristus, som renset menigheten ved «vannbadet i Ordet», så er det virkelig slik at hustruen får et rensende vannbad i Ordet når ordet blir kjød i mannen, når han lever ordet. I et ekteskap kan det nok også oppstå situasjoner, der det er godt å be hverandre om tilgivelse. Da knyttes bånd i stedet for at ektefellene glir fra hverandre.

Den største kjærlighet er beskrevet i Joh. 15, 13: Å sette sitt liv til for sine venner! Vi må få sans for dette å sette vårt liv til, både i broderskapet og i ekteskapet. Når vi kommer til våre grenser, ser vi at vi trenger en større fylde av kjærlighet. Da får vi bruk for korset. Ordet om korset er en Guds kraft, leser vi i 1. Kor. 1, 18. Det er en kjærlighetens kraft. «Ja, korsets ord er løseord! Det løser livets vanskeligste knuter!» synger vi i sang nr. 365 i «Herrens Veier».

I lignelsen som Jakob nevner i kap. 1, 22-24 står det om en som «glemte straks hvordan han så ut». Det ligger nær til å tro at årsaken til at han straks glemte det han burde huske, var at han ble opptatt med andres feil, og dermed gled han tilbake i de gamle spor.

«Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre!» Rom. 12, 10. Denne kappestrid som er nevnt her, er nok den minst kjente kappestrid på denne jord. La oss være ordets gjørere. Også gjørere av dette ord.

Seirende tro

Alle Guds menn og kvinner har vært drevet av troens Ånd. «Ransak eder selv om I er i troen ...!», skriver Paulus til korintierne. 2. Kor. 13, 5. Det var nok et velbegrunnet spørsmål. For korintierne var blitt rike i seg selv på grunn av sine nådegaver, og det var stor mangel på selve livet, livet i Gud. Han ber dem ransake seg selv, om Kristus Jesus er i dem. Det er kun når Jesus er i oss, som Herre på vårt hjertes trone, at vi kan vinne seier.

Paulus ba for korintierne at de måtte bli fullkomne. V. 9. Fullkommen i denne sammenheng betyr å være fullkommen etter sin samvittighet. Det er altså mulig, alltid å leve i samsvar med sin samvittighet. Men ikke i egen kraft. Vi må fylles med troens Ånd.

I kap. 12, 9 roser Paulus seg av sin skrøpelighet, «for at Kristi kraft kan bo i meg.» Det er stor forskjell på disse to begrep: «bofast» i motsetning til «på besøk». Her vitner altså apostelen om at Kristi kraft var bosatt hos ham, midt i hans skrøpelighet.

Den som lider nederlag og som f. eks. blir vred, tror kanskje at han er skrøpelig og at det er derfor han blir vred. Nei, det motsatte er tilfelle. Han er uhyggelig sterk, sterk i seg selv.

«Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» 1. Joh. 5, 4. Denne tro har aldri lidd nederlag. Den seirer over verden, over mørkets makter, over motløshet og alt som tynger og gjør det vanskelig. Det er Jesu Kristi tro. I denne troens Ånd beseiret han hele menneskekjødet og alt som i det bor.

Vår egenkjærlighet hindrer Kristi kjærlighet i å komme fram i våre liv. Vår egen rettferdighet står i veien for troens rettferdighet. Gud bor med sin kraft hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden. I denne sønderknusthet møter vi Gud, på ruinene av vårt eget. I denne altbeseirende troens Ånd blir selv tåredalen til en kildevang. Selv de største trengsler blir en kilde til velsignelse. Se Salme 84, 6-8.

Vi møter denne seiersånd også i beretningen om David og Goliat. Den kraft som var i David, hadde han ikke fra seg selv. Goliat derimot trodde på sin egen styrke og søkte sin egen ære. David kunne ikke tåle at filisteren hånet den levende Guds hær. «All jorden skal få se at Israel har en Gud», var ord han talte i troens Ånd og troens kraft. Denne troens Ånd og kraft kan også beseire alle «Goliater» i vårt liv i dag. Men da må vi bli et intet i oss selv og ikke søke vår egen ære. Æren og makten hører Gud til.

«Ofre Gud takksigelse og gi den Høyeste det du har lovt, og kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» Salme 50, 14-15. Ja, dette er ord vi kan gripe i troens Ånd, så vi kan gå seirende gjennom verden.

Med denne mektige oppglødning til levende tro ble det andre hovedstevnet avsluttet. Til dette stevne var det innmeldt over 4000 venner. Ca. 1900 av disse kom fra land utenfor Norge, hvorav ca. 1000 fra Tyskland.