Påskestevnet

Påskestevnet

I en gammel sang heter det: «Det venaste syn som eg får sjå, er ungdom på kne for Gud.» Hvor skulle sangforfatteren gå for å se et slikt vakkert syn i dag, i 2005? I alle fall kunne han reise til Brunstad. Der ville han få se skarer av ungdom på kne for Gud. Skarer av unge som sitter interessert og følger med i Bibelen når brødre leser og taler Guds ord. Skarer av unge som er grepet av budskapet om et seirende kristenliv. Et under i vår tid!

Må Gud mektig velsigne denne store ungdomsflokk. Og må Gud velsigne alle som arbeider med våre barn og unge, alle som hjelper til og gjør sitt for å vinne hjerter. Og må Gud velsigne alle de kjære venner som sitter i mange, mange land rundt omkring på hele jordkloden og som gjør hva de kan for å følge med på stevner og andre samvær på Brunstad, enten ved satellittoverføringer eller ved Internett. Dette er blitt en overmåte viktig del av menighetens oppbyggelse internasjonalt. At dette er tilfelle, håper vi disse glimt fra møtene vil overbevise om:

Frelse og lydighet

Jesus, vår mellommann og yppersteprest, lærte lydighet av det han led. Hebr. 5, 7-10. Og han ble opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Denne dype, store, altomfattende frelse er en frelse gjennom lydighet, og vi leser i disse versene om Jesu bønnekamp og at han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Han brakte den menneskelige egenvilje i døden og tilveiebrakte en evig frelse. I Hebr. 2, 3 omtales denne frelse som «så stor en frelse».

Skal vi ha del i denne store frelse, må vi jo først bli forlikt med Gud ved hans Sønns død.» Rom. 5, 10. Syndenes forlatelse er jo mange glade for. Men hvor mange har forståelse for at vi skal «så meget mer blir frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt»? Derfor var apostelen Paulus kall og oppgave å forkynne troens lydighet. Og denne forkynnelse lyder også klart og utvetydig i menigheten i dag.

Det er mange i dag som forkaster denne frelse ved Jesu liv, han som brakte egenviljen i døden. Slike opplever aldri Jesus i hans yppersteprestelige tjeneste. Les om dette i Hebr. 9. Vi leser i vers 24 at han lever for Guds åsyn for vår skyld! Der går han i forbønn for oss. Og denne forbønn trenger vi. Den er nødvendig for oss, der vi står i våre forhold, fristelser og kamper.

I den nye pakt har vi iflg. Hebr. 7, 19 fått «et bedre håp». Det er håpet om full seier over synd og likedannelse med Sønnens bilde. «Derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham.» V. 25. Ja, i kap. 9, v. 10 ser vi at tiden kom til å sette alt i rette skikk. Når en lever med en god samvittighet etter det lys en har, da er alt i rette skikk. Og da kan helliggjørelsens verk begynne. Da er man et Guds akerland som Gud ønsker å bearbeide så det vokser fram frukt til hans ære. 1. Kor. 3, 9. Her må vi leve gudfryktig, vi kan ikke hykle for Gud. Og det er skjebnesvangert å bære torner og tistler når vi er blitt et Guds akerland.

«... et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus.» 1. Pet. 2, 5. Det er når ordet blir praktisert i vårt liv, at vi får åndelige offer å frembære. Takknemlighet f. eks. tekkes Gud. Likeså omsorg for andre. Det er slike frukter som nå skal vokse på vår «aker». Da er vi et hellig presteskap. Ved slike hellige presters tale får en se sitt selvliv, det som skal hengis i døden. De forkynner Kristi dyder. V. 9. Paulus var en slik offerprest, som prestelig forvaltet Guds evangelium, «for at hedningene kan bli et velbehagelig offer.» Rom. 15, 15-17. Og de offer Paulus pekte på hos dem han betjente, hadde Jesus, ypperstepresten, forlengst tatt ut i Paulus sitt eget liv. Skal vi bli slike offerprester, da må vi utlevere oss helt og holdent, ja, fullkomment til Gud og hans vilje. Da får også vi ord som kan hjelpe menneskene.

I Hebr. 8, 1-3 ser vi at Jesus som yppersteprest må ha noe å frembære. Det er frukter av livet, som tekkes Gud. Det er et seirende liv. I stedet for vrede, trette, avind og ond mistanke kommer godheten fram, kjærlighet, gavmildhet, takknemlighet. Må ingen av oss forkaste denne store frelse.

Og dette herlige kall må vi legge vinn på å gjøre fast, formaner Peter til. 2. Pet. 1, 10. Fasthet må til på helliggjørelsens vei. Og tålmodighet. Likeså trenger vi all den formaning, trøst og oppbyggelse vi kan få. Grunnfestet og faste! Faste i troen! Ikke la oss rokke fra det håp evangeliet gir! Kol. 1, 23. Det er håpet om forvandling, om guddommelig natur. Dette herlige håp er det hele Hebreerbrevet handler om.

I 1. Kor. 15, 1 står det først om å ta imot evangeliet, dernest om å stå fast i det. I vers 2 står det videre om å holde fast ved ordet. Ikke svinge hit og dit, men gå rett fram i troens fulle visshet.

I Ruts bok har vi et herlig eksempel på denne hellige fasthet og besluttsomhet. No’omi satte sine svigerdøtre på prøve. Men Rut sa: «Søk ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake!» Kap. 1, 16. Hun var «fast i sitt forsett». V. 18. Slik må også en Jesu disippel ha det i sitt hjerte. Eller som Ittai sa til kong David: «Der hvor min herre kongen er, enten det bærer til død eller liv, der og intet annet sted vil din tjener være.» 2. Sam. 15, 21. La oss holde fast, aldri vike tilbake. Da vil det fullkomment lykkes for oss!

Vår rettesnor i livet må alltid være «bokrullen», Guds ord i Bibelen. Likeså den Hellige Ånds virkninger i vårt indre. Dessuten har vi de helliges samfunn og den hjelpen vi har i hverandre. Tar vi vare på dette, vil vi bli bevart fra å komme ut av kurs.

Paulus skriver bemerkelsesverdig mye til den unge Timoteus om gudsfrykt. Vi trenger disse formaninger. Formaningen i 1. Tim. 4, 7 lyder: Øv deg i gudsfrykt! Det er noe annet enn å få god øvelse i f. eks. å stå for menneskers åsyn. Skal vi øve oss i gudsfrykt, da kommer vi inn for Guds åsyn. Og i dette trenger vi, som ordet sier; øvelse!

Hjørnestenen

Det er mange stener i Guds bygning, men Jesus er hovedhjørnestenen. Ap. gj. 4, 11. Denne sten ble forkastet av datidens religiøse bygningsmenn. De hadde så liten forståelse av gudsfrykt at de forkastet ham. Slik er det også i dag. Mange som mener seg å være sannhetens forsvarere, er i praksis fiender av korsets ord. Hovedhjørnestenen har Gud lagt i det lave. Der, i hans menighet, ligger den.

Fariseernes surdeig er hykleri. Luk. 12, 1 flg. Å forstille seg, og å lyve, ligger i menneskets falne natur. Gud hater den slags. Og Job kunne si: «Jeg forstår ikke å smigre; ellers kunne min skaper lett rykke meg bort.» Job 32, 22. La oss vokte oss vel for disse synder. Det er æresyken som ligger bak hykleri, løgn og smiger. Man røver ære fra Gud, som æren alene tilhører. Den Hellige Ånd er sannhetens Ånd, og det er sannheten som frigjør. Det er nødvendig med et kraftig hat til disse synder, for å bli virkelig fri.

Elsker vi sannheten, da tar vi det ikke lett dersom vi får se at vi har gjort eller sagt noe som påfører andre sorg og lidelse. Nei, Gud er en hevner over all urett, og vi må være veldig påpasselige at vi ikke på noen måte gjør andre mennesker noe ondt.

I Matt. 21, 41 flg. leser vi at Jesus siterte skriftens ord, der det uttrykkelig heter at bygningsmennene forkastet hjørnestenen. Og han sier: «Den som faller på denne sten, han skal knuses, men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.» Og yppersteprestene og fariseerne skjønte at han talte om dem. Den som ikke vil fornedre seg, snubler over hjørnestenen i sin vantro mot ordet, og det veldige frelsesverk Herren ville utføre i deres liv, går de fullstendig glipp av. Det går veldig ille med slike som er motstandere av sannheten. Vi kjenner beretningen om Korah og hans menn. De trodde de stod Moses imot, men det var Gud selv de fikk som motstander. Denne beretning bør enhver lese og lære av. Likeså i 2. Pet. 2, der det bl.a. står om vannløse brønner, som mørkets natt er rede for. Må ikke slikt kunne sies om noen av oss!

I 1. Pet. 2, 1 flg. står det om å avlegge all ondskap og hykleri, avind og baktalelse. Og av vers 2 forstår vi at vi ikke kan vokse til frelse uten at alt dette er avlagt. Og når vi retter vårt liv inn etter hjørnestenen, Jesus, så blir vi selv levende stener. Vi blir stenhårde der menneskene vanligvis er bløte, f. eks. mot all smiger og alt hykleri. Og vi blir bløte der mennesker vanligvis er hårde. Barmhjertighet og omsorg for andre fyller vårt hjerte og våre tanker.

Enhver sann, gudfryktig sjel hater og forakter løgn og hykleri. Deres eneste lengsel er at alt i deres liv må være sant, sant helt igjennom. Da blir vi en Kristi vellukt for Gud. 2. Kor. 2, 14-17. Den samme duft dufter liv for den ene og død for den andre. I denne forbindelse skriver Paulus om alltid å vinne seier i Kristus. Likesom Jakob som i seierens ånd kunne skrive: «Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser.» Jak. 1, 2. Det var en slik seierens ånd i ham at han visste at han skulle vinne seier hver gang i fristelsens stund.

La oss være inderlig takknemlige for livets Ånds lover i Kristus, som er det herlige blylodd vi alltid kan rette vårt liv inn etter. Da blir vårt livs bygning stående gjennom all evighet. Det er troens lydighet vi må holde fast på. Så snart egenvilje og snusfornuft får råde, er vi på ville veier. Lot dro ut fra sitt land sammen med Abram. Men det var ikke samme enfold og nidkjærhet i ham som i Abram, så da han kom på valg, kom han helt ut av sporet.

Når vi lar blyloddet, Guds ord, åpenbare alt det skjeve og skakke i vårt liv og vesen, da får vi trøst. Sannhetens Ånd er også kalt trøsteren. Kjærlighet til sannheten gjør det slik at det blir til trøst og ikke en kilde til motløshet. Da kan vi utbryte som salmisten: «Dette er dagen som Herren har gjort; la oss fryde oss og glede oss på den!» Salme 118, 24. Dagen gir anledninger til å gi vårt liv, til å binde «høytidsofferet med rep like inn til alterets horn.» V. 27.

Guds ord

«All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader.» Jak. 1, 17. Sannhetens ord, Guds ord, er en veldig gave ovenfra. Det er mektig til å frelse våre sjeler. Når Guds ord såes er manges hjerter som en hård, asfaltdekket vei som hindrer Guds ord i å bryte fram i sin fylde. Dette hinder må først og fremst ryddes av veien. Det er veldige krefter i Guds ord. Hør f. eks. her: «Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi hans sæd blir i ham.» 1. Joh. 3, 9. Denne sæden er sannhets ord. Da blir det slutt med nederlag og synd.

De hellige skrifter kan gjøre oss vise til frelse. 2. Tim. 3, 15. Vi kan derved bli fullkomne, dugelige til all god gjerning. V. 17. Dette hellige ord må vi holde fast på gjennom tykt og tynt. Og når vi lar Kristi ord bo rikelig iblant oss, så blir det lovsang og glede i vårt liv. Kol. 3, 16. Men da må ordet få rikelig plass i våre liv og våre tanker og i våre samvær. Guds ord må være det speil vi daglig speiler oss i. Og når vi virkelig gjør dette, da skal det noe til om vi ikke daglig kunne finne noe å rense oss fra. Og når vi kommer sammen til stevner og møter, skal ordet falle i rene og gode hjerter. Da vil vi få oppleve at ordet, sennepsfrøet, vil vokse seg stort og kraftig i våre liv, slik vi leser i Mark. 4, 30 flg. La oss derfor arbeide med Guds ord, hengi oss til ordet. Da vil Guds tanker bli våre tanker.

I menigheten tales Guds ord slik at det blir trangt for vårt kjød, men frigjørende for vår ånd. I Rom. 7, 18 kommer Paulus med denne erkjennelse at «i mitt kjød bor intet godt.» Dette kan så lett bli en generell erkjennelse som ikke fører til noe. Men Paulus sier videre: «Så finner jeg da ...» v. 21. Han fant den lov at det onde lå ham for hånden når han ville gjøre det gode. Og at han gjorde det han hatet. Det var ingen slapphet og lunkenhet i hans liv, men en brennende nidkjærhet. Slappe mennesker kan nok erkjenne at «i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt», men de finner ikke det Paulus fant. De finner vel at de ikke har gjort alt fullkomment, men dette kom av deres egen slapphet, det var ikke noe de hatet.

Tålmodighet

«Vær da tålmodige, brødre!» Les Jak. 5, 7-9. Det at det brister for en, kommer som regel av mangel på tålmodighet. Er man tålmodig i livets små og store prøver, blir det ingen brist, men seier.

Bonden høster ikke den samme dagen han sår. Han må vente i tålmodighet. Jesus led idet han ble fristet. Dette er Kristi lidelser. Han lot seg tålmodig bryte, og Herren fikk sin vei med ham.

«Vokt deg, vend deg ikke til synd! For det har du mer lyst til enn til å lide.» Job 36, 21. Ja, tenk om alle var så kloke at de voktet seg. F. eks. når det gjelder ukyskhet, både i blikk og tanker. Ukyskhet er en veldig snare, og en kan lett føre forbannelse over seg og sine ved disse synder. Hvilken rikdom det er helt fra ungdommen av å lære og vokte seg. Velge å lide. Lide til siste slutt, lide ut og bli ferdig med all fristelse til ukyskhet.

Jesus var fullkommen ren i tanker, ord og gjerninger. Likevel lærte han lydighet gjennom lidelse. Hebr. 5, 8. Han led ut! Satan, anklageren, ble for evig kastet ned. På jorden har han ennå makt, men ikke i himmelen.

Den som er tålmodig og lider ut, får fred og hvile i hjerte og sinn. Hvilket rikt liv å leve fra ungdommen av! Et liv som gjør oss glade, et overflodsliv!

Noe av det vanskeligste for oss mennesker er å kunne lide urett med glede. Med glede! For å komme dit, blir det satt mange prøver på oss, der vi kan velge å lide. Og lider vi ut, da kommer gleden.

Vår frelses høvding ble fullendt gjennom lidelser. Hebr. 2, 10. Og nå fører han «mange barn til herlighet» på den samme vei. Vår egenvilje, som har brakt så mye sorg, skal knuses. Saktmodighet skal komme fram. Saktmodighet er en veldig kraft. Det står f. eks. slik: «En mild tunge knuser ben.» Ordspr. 25, 15.

«Da nå Kristus har lidt i kjødet, så væbne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden!» 1. Pet. 4, 1. Ja, la oss velge å lide og være tålmodige. Er vi trofaste her, blir vi ferdige på det ene punktet etter det andre og blir ikke lenger fristet der vi har lidd ut. Gud fører oss til våre grenser, så vi kan innta mer land, få del i guddommelig natur. Tenk at slike egoister som vi alle er av naturen kan være tålmodige i lidelsen, slik at både hode og hjerte blir fylt med tanker om å hjelpe og velsigne andre.

Mistenksomhet

I 1. Pet. 3, 9-12 har vi en herlig anvisning for hver den som vil elske livet og se gode dager. Les dette herlige ord: «Og hvem er det som kan gjøre eder ondt såfremt I legger vinn på det gode?» V. 13. I flere vers ser vi kong David sitert. Han ble utsatt for menneskers ondskap. Hans eldste bror beskyldte ham for overmot og ondskap. Men David svarte så enfoldig: «Hva har jeg gjort nå? Det var jo bare et ord.» 1. Sam. 17, 29. David tok det nøye i sitt liv, og han formante sin sønn Salomo til den samme gudsfrykt. Men Salomo begynte å avvike fra sin fars vei. Vi ser f. eks. i hans forhold til Jeroboam at han ble sjalu og mistenksom og ville drepe Jeroboam. 1. Kong. 11.

Mistenksomhet og sjalusi er vanlige synder. Det er onde ånder som står bak slikt. Mistenksomheten i et menneske kan bli så stor at den blir som en orm som ikke dør.

I Matt. 16 har vi et interessant eksempel. Vi leser at disiplene hadde glemt å ta brød med. Og da Jesus formante dem til å vokte seg for fariseernes og sadduseernes surdeig, mistenkte de ham for å snakke om de brød de hadde glemt å ta med. Slik kan det være på arbeidsplasser og også i menigheten. Sjefen eller en bror eller søster sier noe, og med det samme tenker man at vedkommende er ute for å ta en. «Kan I da ikke skjønne at det ikke var om brød jeg talte til eder?» V. 11. Nei, de skjønte ikke det. På grunn av mistenksomhet.

Ja, la oss bevare våre hjerter. Bevare våre hjerter fra mistenksomhet. Ikke tenke når noen sier eller gjør noe, at «det var nok derfor han sa og gjorde det». La oss være enfoldige og leve for Guds åsyn. Da skal vi slippe å misforstå og ta feil.

Offerhauger

Det som er høyt i menneskers øyne, er en vederstyggelighet for Gud.» Luk. 16, 15. I Matt. 11, 25 ser vi hvorledes Jesus priser Faderen fordi han «har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbart det for de umyndige.»

Bak både lys og mørke, godt og ondt, står det sterke åndsmakter. Denne verdens gud har forblindet de vantros sinn. Han er fyrste her i denne verden og vil ikke at lyset fra evangeliet skal skinne for menneskene. 2. Kor. 4, 3-4. Hver den som tilber det jordiske, kommer inn i et usselt og fattig liv. Derimot åpner lyset fra evangeliet den åndelige verden for oss, med dens rike skatter. Den som har fått se denne rikdom, er ikke innstilt på å gjøre «karriere» her i denne verden.

«Hold eder gjerne til det lave», lyder formaningen i Rom. 12, 16. Der i det lave kan Gud åpenbare seg for oss. Lot hadde et verdslig – religiøst sinnelag. Hans hjerte ble dratt nærmere og nærmere til Sodoma og Gomorra. Han syntes å velge det mest fordelaktige land, men Guds velsignelse var med Abraham. Den rikdom man får når man søker sitt eget, blir en rikdom full av torner og tistler. Holder vi oss til det lave, da har vi det godt, enten man blir rik eller fattig. Og David kunne vitne og si at han hadde aldri sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke etter brød.

Vi leser i Bibelen om mange konger som var gudfryktige, men som ikke fikk utryddet offerhaugene. «Offerhaugene» sier oss noe om å ofre for menneskers åsyn. Jesus sa derimot: «Gå inn i ditt lønnkammer ... og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne deg i det åpenbare.» Matt. 6, 6.

Menneskene vil gjerne at Gud skal oppfylle deres jordiske og egoistiske ønsker. Og mange foreldre ofrer rett og slett sine barn til avgudene, idet de for enhver pris vil ha dem fram her i verden. Barna skal helst oppnå det foreldrene ikke oppnådde. Slik ærgjerrighet fra foreldres side må ikke finnes blant oss. Det er storhet, hovmod som Gud står imot. Slik er det også med beundring av nådegaver. Nei, enhver av oss bør være fornøyd og glad i våre forhold, slik som Gud har gjort det for oss. Og vi skal ikke frykte for at Herren ikke sørger for oss. Vi har sett mange som har søkt storhet i verden, men som i sin alderdom går der ensomme og innholdsløse.

Ingen tjener kan tjene to herrer, sier Jesus. Det er det mange som tror at de kan, tjene både Gud og mammon. Men det står fast: Det kan vi ikke!

Gud være takk for et herlig påskestevne og for all den hjelp som ved Guds ord er nedlagt i alle våre stevner!