Hjelp ham, dere som er åndelige!

Hjelp ham, dere som er åndelige!

«Brødre! om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets ånd; men se til deg selv at ikke du og blir fristet.» Gal. 6, 1.

Det var et sørgelig vitnesbyrd Paulus måtte gi korinterne, enda de var så rike på kunnskap og nådegaver. Han måtte fortelle dem at de ikke var åndelige. 1. Kor. 3, 1 flg. De var kjødelige. De vandret på menneskelig vis. De var naturlige mennesker, som ikke kjente det som hører Guds Ånd til, for det dømmes åndelig. K. 2, 14.

Vi som lever i dag og er rike på kunnskap i ordet, bør ikke så lett føle oss høyt hevet over disse umodne korintere. La oss heller ransake oss selv. Er vi åndelige? Eller vandrer vi på menneskelig vis?

Ifølge ovennevnte vers i Gal. 6, 1 ville altså korinterne ikke være de rette personer til å hjelpe andre til rette. I stedet for å kunne avhjelpe nøden, var de selv en del av «nøden». Men Paulus, den vise byggmester, arbeidet med dem. Og hans arbeid gikk ut på at de skulle få en åndelig vekst, de skulle bli åndelige og fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand.

Ja, hva gjør oss til åndelige personer? I alle fall ikke kunnskap og nådegaver. For da hadde korinterne, som var så rike på dette, vært åndelige. Kun Kristi dyder gjør oss til åndelige personer. Og de åndelige blir i stand til å hjelpe med saktmodighets ånd. Videre er de ydmyke og mottagelige for formaning. De forstår godt at også de må se til seg selv at ikke de og blir fristet, slik vi leste i Gal. 6, 1. I en slik ydmyk og saktmodig ånd kan sann hjelp ytes.

«Den åndelige dømmer alt», heter det i 1. Kor. 2, 15. Eller «bedømmer alt», som det også oversettes med. Og hvor har den åndelige lært å «dømme alt»? Jo, på ydmykhetens vei med Kristi sinn (v. 16), i Kristi fotspor i fornedrelsen. Der lærer han eller hun å dømme seg selv, og blir i stand til å «dømme alt».

«For Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud.» V. 10. Det er på fornedrelsens vei vi kommer til dybdene i Gud. Det kan ligge nær til å ville gjelde for «å være dyp», forkynne et «dypere liv», få navn av å være «dyptpløyende». Men hvem er dyp, hvem kommer til dybdene i Gud uten den sjel som fornedrer seg? En kan ha «dype tanker» uten å kjenne til dybdene i Gud. Det er dybder i godheten, dybder i kjærligheten, dybder i visdommen. Og det er i berøring med disse dybder vi blir åndelige og lærer å kjenne det som er gitt oss av Gud. V. 12. Og da kan vi altså brukes av Herren til å hjelpe andre til rette. Hvor velsignet da når far og mor i hjemmet f. eks. er åndelige, så de med saktmodighets ånd kan hjelpe sine barn til rette, idet de gir akt på seg selv og på læren. Når foreldrene blir fylt med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, da vokser barna opp i trygge forhold der Guds velsignelse hviler over det hele. Kol. 1, 9. Ja, hvor nødvendig det er i den vanskelige tid vi lever, at menighetens foreldre har åndelig sans, åndelig bedømmelse og åndelig vekst. Foreldre som er jordisk sinnet har ingen ting av evighetsverdi å gi sine barn.

I 1. Joh. 4, 1 blir vi formant til å prøve åndene om de er av Gud eller ikke. Når vi tenker på den tid vi lever i, med alle dens åndsstrømninger og åndsretninger, så er det absolutt av tvingende nødvendighet, med tanke på den oppvoksende slekt, at det finns trofaste, gudfryktige og gudhengivne brødre og søstre som kan prøve ånder og vise vei. Fortsetter man å være menneskelig i sin tankegang og i sin bedømmelse har man ingen dømmekraft, forstår ikke farene i tide, forstår ikke den veldige åndskamp i tiden der veldige åndskrefter tørner mot hverandre, forstår ikke hva som står på spill verken i personlig liv, i sitt familieliv eller i menigheten.

Må Gud velsigne sin menighet, så vi i sannhet kan være et åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. 1. Pet. 2, 5.