Et historisk stevne

Et historisk stevne

«Dette er en historisk dag for menigheten. Stevnesenteret slik vi ser det i dag, er resultatet av et veldig arbeid av mange brennende hjerter over hele jorden, som har slått i takt i Jesu Kristi offerånd og har hatt det rette synet for dette herlige kjærlighetsverk.» Dette skrev br. Kåre J. Smith i en folder som ble utdelt på Brunstadstevnets åpningsdag i sommer, idet han uttrykte sin store takknemlighet til alle, både barn, unge og eldre, som har vært med på dette store og vidløftige arbeid. (Neh. 4, 19) En fyldig og bilderik dekning av de mange arrangementer på Brunstad i sommer vil du finne i Informasjons- og familiebladet «Mandelblomsten».

Det var et rekordstort deltakerantall. Over 11.600 venner fra mer enn 40 land var samlet. Her skal gjengis noe av møtenes innhold:

Tukt og lovsang

Broder Kåre J. Smith leste på stevnets åpningsmøte fra Es. 26, 12: «Herre! Du skal hjelpe oss til fred; for alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.» Det vi har fått nåde til å utrette, er et resultat av den levende tro som særpreger menigheten, at Guds ord skal gjøres og leves ut i alle livets detaljer. Menigheten er et troens verk. Når vi nå har fått «Nye Brunstad», så er dette også et troens verk. Og vi opplever det som vi leser i vers 15-16: «Du øker folket, Herre! Du øker folket og viser din herlighet; du flytter alle landets grenser langt ut. Herre! I nøden søkte de deg; de oppsendte stille bønner da din tukt kom over dem.» Ja, enhver sann Jesu Kristi disippel opplever Guds tukt, der vi må ydmyke oss i livets forhold. Faderen tukter oss, så vi får leve. Og er vi lydige og hørsomme, blir resultatet: frukt av leber som lover hans navn. Ja, når Gud taler til oss på denne måten, får vi del i visdom.

Også under dette store og vidløftige arbeid i forbindelse med Brunstad har noen og hver fått erfare Guds tukt. Men holder vi fast i troen i storm og uvær, får vi oppleve at intet har virket så godt på vår ånd som nettopp Herrens tukt, den guddommelige oppdragelse. Over alt hvor dobbeltbekken kom, ble det liv og sunnhet. (Esek. 47) Slik er det med den himmelske åndsstrøm. Visdom kommer til oss. Og om visdommen står det i Jak. 3, 17 at den først og fremst er ren. Videre er den rimelig. Hvor nødvendig det er for foreldre f. eks. å være rimelige overfor sine barn. Oppdragelse må til. Men når vi er rimelige, så vil de kjenne godheten fra oss, og vi vinner deres hjerter.

Ja, tenk å få denne Ånd i sitt liv, som lar «strømmer av levende vann» flyte ut fra oss til våre medmennesker. Joh. 7, 37 flg. Det er noe annet enn de åndsretninger i våre dager som gjerne vil gjelde for å være fremtidsrettet og moderne, men som skaper tilstander lik Sodoma og Gomorra. Det er krefter som ødelegger jorden og Guds skaperordning. Særlig når det gjelder utukt og hor. Hvor velsignet det derimot er når mann og hustru elsker hverandre av hjertet, når de opplever seier i sitt liv. Ja, mer enn seier, som vil si at kjærligheten ikke bare bevares, men tiltar og vokser i livets prøver. Det er når vi fornedrer oss at vi kan bevares i kjærligheten og at kjærligheten tiltar.

Levende brev

Under åpningsmøtet på sommerstevnet ble det fremført en musikal: «Jeg er en seiler» – en musikalsk seilas gjennom Johan O. Smiths liv. Musikalen tok utgangspunkt i en sang av Johan O. Smith, nr. 108 i «Herrens Veier» og var et uttrykk for noe av den kampen Smith stod i for å få fram menigheten og det liv han kom til. Her er et par sitat fra broder Johan O. Smiths etterlatte brev:

«Mange er fiender av Kristi kors. Ikke fiender av «syndsforlatelse», ei heller av «Åndens dåp», ei heller av «nådegavene», ei heller av «at Kristus bar sitt kors»; men fiender av «selv å ta korset opp» og følge ham.» (Horten, 19. september 1934 — # 270)

«Under motstand går det hele frem og atter frem. Måtte bare den indre gudsfrykt i hvert enkelt lem gå tilsvarende frem.» (Horten, 1. april 1931 — # 212)

«Hva er så å gjøre? Jo, vi må ved liv og lære innprente den oppvoksende slekt og de som vil høre oss, troens lydighet! Vår tro er den seier som har overvunnet verden. Et uutslettelig merke bør vi sette etter oss iblant den vanartede slekt. Noen levende brev bør vi etterlate til den kommende generasjon. Jeg mener ikke brev skrevet med penn og blekk, men menn og kvinner i hvis hjerte den Hellige Ånd har fått skrevet og fullbyrdet sin vilje. Får Gud fullbyrdet dette ved og i oss, er vårt liv ikke forfeilet!» (August 1914 — # 127)

Det var svært gripende da hans sønn Helge A. Smith på et av møtene med stor respekt og ærbødighet mintes sin far, som han beskrev som en stor Guds mann. Han fortalte om omstendighetene omkring hans død, om de siste ord som hørtes fra hans munn: «Takk og lov og pris!» Og om hans hustru som la Bibelen på hans bryst med disse ord: – Det som var deg det kjæreste i livet (Guds Ord), skal også følge deg i døden. – Broder Kåre J. Smith ga i sin tur uttrykk for sin store aktelse for sin far (Helge A. Smith) og beskrev også ham som en rettferdig og god mann.

Å ha synd – Å gjøre synd

«Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» 1. Joh. 1, 8. «Mine barn: dette skriver jeg til eder for at I ikke skal synde.» Kap. 2, 1.

Av disse Bibelord ser vi tydelig at det er forskjell på «å ha synd» og «å synde». Å ha synd er det samme som Paulus uttrykker slik i Rom. 7, 18: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Mange mangler lys og forståelse hva dette angår og tror at de allerede har syndet når de kjenner at de fristes. Men det går an å bevare et rent hjerte midt i det at en blir fristet. «Salige er de rene av hjertet; for de skal se Gud.» Matt. 5, 8. Jesus ga for vår skyld avkall på å være Faderen lik. Gud sendte sin Sønn for syndens skyld og fordømte synden i kjødet. Han gjorde et seirende liv mulig for oss: Å «ha synd» uten å «gjøre synd». «For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Hebr. 2, 18. Jesus gjorde dødens velde til intet (v. 14) ved at han aldri ga etter for fristelse.

Det er en ubeskrivelig stor herlighet å kunne seire i fristelsens stund, altså blir fristet, men hate synden slik at vi ikke gjør det vi blir fristet til. Dette er veien til sann hvile. Og dette er en frelse som Antikrists ånd alltid har søkt å bortforklare for menneskene. Derfor formanes vi til å prøve åndene, om de er av Gud. Det er den ånd det dufter seier av, som er av Gud. Og fordi Antikrists ånd har bortforklart at «Jesus er Kristus, kommet i kjød» (2. Joh. 7), er millioner av kristne blitt forført, så de ikke har tro på at det er i vårt dødelige kjød at Jesu liv skal og kan åpenbares.

Jesus banet denne veien for oss. Og nå kan vi få den Ånd som ledet ham fram på denne vei inntil han på Golgata sa: Det er fullbrakt! I 1. Pet. 4, 1 står dette herlige ord: «ferdig med synden». Ved hans lidelsessamfunn å gå inn til hvilen, det er veien for oss. Da får vi del i «rettferdigheten av Gud på grunn av troen». Fil. 3, 9. Paulus var fullkommen etter den gamle pakts lov. Alt det han gjorde ble hans egen ære. Men det er stor forskjell på «min rettferdighet» og «Guds rettferdighet». Det er forskjell på å lide i egen kraft og i «kraften av hans oppstandelse». V. 10. Det er ved å lide i kraften av hans oppstandelse at vi kommer til hvile, så vi ikke mer blir fristet der vi tidligere kjente fristelser.

Jesus fór ned «til jordens lavere deler». Ef. 4, 8-9. Det var på denne vei i fornedrelsen at han møtte alt det som skulle hengis i døden. Det er på veien i fornedrelsen vi også finner det som skal dødes. Vi kommer i fristelser, og fristelser må til for at vi skal kunne se vårt selvliv og hengi det i døden. Derfor formanes vi i Jak. 1, 2 til å akte det for bare glede når vi kommer i allehånde fristelser.

I Bibelen har vi et lysende forbilde i Josef. I fristelsens stund hadde han denne innstillingen: – Hvorledes skulle jeg gjøre den store ondskap og synde mot Gud? – Derfor bevarte også Gud ham gjennom alle de tider som gikk over hans liv. Og slik er det med alle som lik Josef er «Guds øyensten». Vi lærer også av Josef å si: «Vær ikke redde; er vel jeg i Guds sted?» 1. Mos. 50, 19. All hevn vil Herren alene administrere. Vår sak er å gjengjelde ondt med godt. Og da får vi oppleve det Josef opplevde: «I tenkte ondt mot meg; men Gud tenkte det til det gode.» V. 20. «Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.» Rom. 8, 28. «Vi vet», skriver Paulus. Dette «vi vet» hørte med til den kunnskap i Kristus som Paulus fremfor alt ville eie. Og hvor trosstyrkende det er å lese i vers 29 om at vi er «forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde.» Gud gir oss mange goder, også i det jordiske. Men det største av alle goder er å bli likedannet med Sønnens bilde! Ja, menighetens budskap er kort uttrykt dette: Forvandling! «… såfremt vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.» V. 17. Ja, dersom vi er villige til å lide i fristelsens stund, er det mulig å komme ut av vanskeligheter av alle slag. Det er når vi skuer Herrens herlighet at vi blir «forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.» 2. Kor. 3, 18.

«Er det da noen trøst i Kristus, ...» Fil. 2, 1. Trøsten i Kristus er at synden kan ta slutt. Ja, tenk hvilken overveldende trøst vi får ved evangeliet! Synden kan for evig beseires. Tenk på all den lidelse som oppstår når et menneske sår i sitt kjød. Vår troskap eller utroskap gjelder ikke bare oss selv. Det gjelder også våre barn og barnebarn, ja, de kommende generasjoner. Tenk f. eks. på alle skjebnesvangre følger av utukt og urenhet. Gud er den samme i dag som før. Han hjemsøker fedrenes misgjerninger i tredje, fjerde ledd, men velsigner i tusen ledd. La oss ha dette for øye når vi i livets situasjoner står på valg: Det gjelder ikke bare oss selv, men våre barn og de kommende slekter.

«... til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus, i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede.» Kol. 2, 2-3. Kunnskapen i Kristus er full av visdom, slik at hjertene knyttes sammen. Dersom den kunnskap en har, spreder, da er ikke dette kunnskapen i Kristus.

Ydmyke seg under Guds veldige hånd

«For av nåde er I frelst, … ikke av gjerninger.» Ef. 2, 8-10. Dette er en Guds gave, leser vi videre. Men etter at vi er blitt frelst, vil Gud gjøre et verk med oss, danne oss til å gjøre gode gjerninger. Gjerninger er lagt til rette for oss, at vi skulle vandre i dem. V. 10. Men den gjerning Gud kaller oss til å gjøre, kan vi ikke utføre uten at han får dannet oss. Derfor må vi tro i livets forhold, og være ydmyke.

I 1. Pet. 5, 5 står det om å underordne seg. Yngre under de eldre. Og dersom de yngre ikke forstår dette, bør de eldre gå foran med et eksempel, slik at de yngre får se sin stolthet. I arbeidslivet gjelder det også å underordne seg. En har gjerne en overordnet, og denne må man jo akseptere som han/hun er, en må lære å innrette seg, lære lydighet og ikke begynne å baktale den man i et arbeidsforhold har å underordne seg.

I vers 6 heter det: «Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd.» Guds hånd vil forme oss til å bli et ærens kar, vi er kommet i lære. Herren «trekker i tusenvis av tråder» nettopp for vår utdannelse. Han vil noe med hver enkelts liv. Og den Herren elsker, den tukter han.

Alt det vi møter i livet, alt det vi f. eks. ikke forstår, ja, der møter vi Guds veldige hånd. Vi møter alt det som skal tjene oss til det gode, så vi kan oppnå det største av alt: å bli likedannet med Sønnens bilde. Rom. 8, 28-29. Dersom vi ikke ydmyker oss i livets mange forhold, vil karet briste og det går galt. Men hvor klokt det er å underordne seg i forholdene slik som Gud har gjort det for hver enkelt av oss.

«… for vi vet ikke hva vi skal be om.» V. 26. Nei, vi vet ikke hva vi trenger til vår utdannelse. Derfor må vi leve i tro, tro på at Herren har en plan med vårt liv, gjennom alt som kommer i vår vei. Veien som Jesus gikk, var i fornedrelse hele tiden. Og han fikk oppleve at Faderens vilje var veien til lykksalighet. Åndens sans er liv og fred. Og når vi får oppleve liv og fred, blir det slutt på alle «hvorfor» i vårt liv. Kun en veldig takknemlighet til Gud blir tilbake, for hans fullkomne ledelse.

Når vi forstår at Gud har fullkomne tanker om oss, tanker til liv og fred, da forstår vi at vi alltid er omsluttet av hans kjærlighet. «… for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. … til pris for sin nådes herlighet.» Ef. 1, 4-6. Og ved hans komme vil Herren vise seg herlig i sine hellige og underfull i alle de troende. 2. Tess. 1, 10. Da er verket fullendt.

Høvedsmannen som vi leser om i Luk. 7, 1-10 og som hadde så stor tro, var vant til disse befalinger: Gå! Kom! Gjør dette! Når det gjelder det åndelige liv, så gjelder det nettopp å lytte til den indre røst som sier: Gå! Kom! Gjør dette! Det er Åndens røst i vårt indre som er så viktig. Ånden tar av det som gjærer i Kristus, og beskjeftiger oss dermed, skriver broder Johan O. Smith. (Horten, 10. desember 1909 — # 96)

I Matt. 5, 44 står formaningen: Elsk, velsign, gjør vel, be! Her gjelder det å ha et rent hjerte, så vi kan se Gud og se de gjerninger som han har lagt til rette for oss. Bevarer vi ikke vårt hjerte rent, blir vi handlingslammet og kommer ut av den utdannelsen vi skulle stå i! Jesus, som ga disse formaningene, var ikke en som satt på tribunen og ga ordrer, nei, han vandret i disse gjerninger.

Det profetiske ord er som et lys som skinner på et mørkt sted. 2. Pet. 1, 19. Vi må huske at dette mørke sted ikke ligger utenfor oss, men vi finner det hos oss selv. Lyset belyser f. eks. vårt trange hjerte, det hårde i vår natur. Og i lys av dette forstår vi også bedre hvorfor Gud måtte sende i vår vei nettopp hva han sendte.

Tenk f. eks. på alle de anledninger vi får til å gi vårt liv for dem vi elsker. Er det ikke slik vi bør ha det i forbindelse med alt hva vi gjør for Brunstad? Har vi ikke her uanede muligheter til vekst, ved at vi gir vårt liv og vårt alt for dem vi elsker?

«Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre.» Joh. 17, 4. Vi må også komme inn i den gjerning som Gud har bestemt oss til. Er vi for høyt oppe i oss selv, finner vi ikke de ferdiglagte gjerninger.

Salig i sin gjerning

«Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» Jak. 1, 25.

Det er ved å ha kjærlighet til det vi gjør at vi blir salige i vår gjerning. Den som i sannhet elsker Guds bud, som skuer inn i budene, han/hun skuer inn i frihetens fullkomne lov og blir salig i sin gjerning. Da er man ikke under loven. Nei, langtifra, da har man kjærlighet til det man gjør. Da blir man f. eks. en glad barnemor. En kommer langt bort fra det loviske, pliktskyldige og fra å leve etter prinsipper. «Prinsippmennesker» er ikke salige. De ligner heller på slike som ser sitt naturlige åsyn i et speil og glemmer straks hvordan de så ut. Slike dårer seg selv. V. 22-24. Nei, vi må la Ånden få tale til oss. Ånden gjør alt så levende og herlig.

Ovenstående var et lite glimt fra et minnerikt sommerstevne på Brunstad.

La oss ta til hjerte det br. Kåre J. Smith skrev i den folder som ble utgitt på åpningsdagen:

«La oss fortsette arbeidet på den vei som våre fedre har staket ut i samme ånd, i takknemlighet, ydmykhet og ærefrykt til Gud, slik at også våre liv kan bære frukt; frukt som varer! «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn, men hvis det dør, bærer det megen frukt.» Det er troskap i det skjulte liv med Kristus i Gud som gir grunnlag for all åndelig vekst.»

Det kan til slutt være av interesse å nevne de land som stevnedeltakerne kom fra:

Argentina, Aruba, Australia, Belgia, Brasil, Bulgaria, Canada, Chile, Danmark, Egypt, England, Estland, Finland, Frankrike, Kina, India, Italia, Kamerun, Kenya, Kroatia, Nederland, New Zealand, Norge, Paraguay, Polen, Romania, Russland, Hvite-Russland, Singapore, Sri Lanka, Sveits, Sverige, Sør-Afrika, Tsjekkia, Tyrkia, Tyskland, Ukraina, Ungarn, De Forente Arabiske Emirater, USA, Zimbabwe, Østerrike.

Må Gud velsigne alle de kjære venner i tiden som kommer, at enhver kan bli levende brev om troens lydighet.